Testet: Marine Jon 12

Hvor egnet er egentlig en "jonboat" til norsk fiske? Erik har brukt ett år på å finne ut av akkurat det.

Hva man definerer som "portabel farkost", og hva den er egnet å brukes til, er høyst variabelt, også innad i Team Colibri. Men vi har blitt nogen lunde enige internt at vår definisjon forutsetter at farkosten ikke krever båtrampe for å sjøsettes, og at den skal kunne transporteres inne i en bil eller på bilens tak.

Marine Jon i sitt ess.

I løpet av årenes løp har jeg eid to kanoer, en bellyboat, en gummibåt  og hele tre forskjellige joller som alle er innenfor definisjonen. Det siste året har tiden vært brukt i en Marine Jon 12, kjøpt hos West System på Alnabru i Oslo. Har jeg endelig funnet løsningen for meg?

Blank og fin rett ut fra lageret på Alnabru.

Før vi går løs på hvordan fakosten over har fungert, hopper vi 30+ år tilbake i tid. Der startet det hele nettopp i en liten aluminiumsjolle for undertegnede.

Undertegnede en gang for leeeenge siden.

"Rasken" var 9 fot, produsert i Groruddalen og helt perfekt for en pode som ville ut på fisketur. Etter den jolla har jeg eid flere båter som har vært større, raskere og mer sjødyktige. Men jeg har som regel hatt en portabel farkost også. Utallige timer med tresmak i baken og vannblemmer i hendene i kano, mange timer med blærekataren rett rundt hjørnet i bellyboat, noen livredde timer i gummibåter ala "badebåt" og enda noen timer i ymse kajakker som har vært mer eller mindre tilpasset sportsfiske. Erfaringen så langt er enkel, de beste alternativene for meg har vært nettopp joller eller fiskekajakker. 

Jeg liker å drasse med meg mye utstyr, jeg liker å sitte litt over vannet, jeg liker å kunne reise meg opp og jeg liker å kunne bruke elmotor. Jeg liker ikke å sitte med hjertet i halsen, jeg liker ikke å bruke svømmeføtter for fremdrift og jeg liker ikke å fryse. 

Når da diverse kanoer og andre farkoster forsvant ut, ble en Marine 10 innkjøpt i 2017. Her montert på kanotralle og på vei inn til et vann i Oslomarka:

Marine 10 - klassisk jolleskrog.

Marine 10 var på mange måter svært lik jolla jeg vokste opp i (eller skal vi kanskje si "på tross av"?). Tre tofter, forbausende stiv i skroget til å være så lett, antydning til V-bunn og med nok plass til solofiske eller fiske sammen med ett barn.

Marine 10 i Hurdalsjøen

Der Marine 10 kom til kort, var innvendig plass. Med to voksne ble det trangt, og hvis de to ville ha med seg diverse utstyr ble det fort kaos da dørken ikke var flat. Alt av utstyr "kollapset" inn mot kjølen i en haug der. Samtidig gjorde den seg desidert best lagret enten opp ned eller stående på kjølen, og tok dermed opp mye plass når den ikke var i bruk. Da jeg flyttet fra hus med romslig garasje og stor hage, til leilighet med trang garasje, gikk derfor min Marine 10 videre til ny eier.

Så kom lysten på fisketur i småvann tilbake igjen, og dermed var jeg på nytt i gang med å se etter portabel farkost. Basert på erfaringene frem til nå, måtte jeg ha en farkost som var egnet for meg og ett barn, og jeg vinglet konstant mellom fiskekajakk for to og diverse joller. Så møtte jeg Vera, og dermed var vi plutselig to voksne på de fleste fisketurene, og det ble spikeren i kista for kajakk for vår del.  

Neste avgjørelse stod da mellom Marine Jon hos West System, eller Kimple Angler hos Norsk Tilhengersenter. Det er litt ulike fysiske mål på disse, og siden jeg hadde sett på Kimple fra før dro jeg til West for å kikke på Jon 10. Vel inne i butikken stod både 10, 12 og 14 utstilt og da jeg fikk et hint om at de hadde en 12 med en transportskade jeg kunne få en bra pris på ble det impulskjøp der og da. 

Halvannet år senere har min Jon 12 fått flere hundre brukstimer i Indre Oslofjord, Sørkedalselva, Årungen, Gjersjøen og en haug med andre vann og elver i det sentrale østlandsområdet. 

Jomfruturen ble godkjent hos poden.

Jolla har blitt litt modifisert fra min side, men ikke mye.

Gummimatter på dørken.

Fire stangholdere.

Taubrems for ankertau.

Ekkoloddet er montert portabelt og flyttes rundt i jolla etter behov.

Det gjenstår en modifisering, og det er bedre innfesting av årene når de ikke er i bruk. Tanken er å få stroppet disse mer inn mot rælingen, mens de i dag er stroppet mot spantene og dermed havner litt ut i jolla som igjen lager dødplass mellom årene og rælingen. Får jeg årene helt inntill rælingen, så blir det enda bedre plass på dørken.

Bruken vår er med andre ord i Oslofjorden med diverse øyer (på dager med lite vind), samt små og mellomstore vann og elver. Målt i antall timer er jolla mest brukt i Oslofjorden.

I Oslofjorden ved Holmen.

På sikt får jeg nok den "skikkelige" båten hjem til Bærum igjen og da vil den overta fjord-turene. Ikke så mye på grunn av bølgene som på grunn av fartspotensialet. Oslofjorden har drøye transportetapper når toppfarten er 3 knop versus 40 og jeg savner derfor min Starweld med en Mercury Pro XS på hekken under fiske i Oslofjorden. 

Joda, denne ER bedre ved fiske på store flater.

Jeg kom fryktelige nære å kjøpe en liten bensinmotor til prammen her i sommer, nettopp for å få opp farten. Men endte med å kjøpe et LiFePo4-batteri til og heller leve med at prammen ikke har enorm rekkevidde. Nå veksler jeg på å bruke batteriene (som 12V) i prammen, og (som 24V) i Starwelden og sparte med det en haug med penger siden batteriet til elmotoren i Starwelden uansett måtte skiftes. Elmotoren jeg bruker er en Motorguide R3, den kan du lese mer om i DENNE artikkelen.

Motorguide R3 og LifePo4.

For meg var overgangen fra jolle til pram den riktige, jeg har ikke angret et sekund. Prammen er lettere å lagre, og har mye mer anvendelig innvendig areal siden dørken er flat. Den er også bedre å være to voksne personer i, siden den som sitter i fremre halvdel kan veksle på å bruke fremre tofte, midtre tofte eller campingstol midt i mellom som her: 

Med campingstol mellom toftene sitter man som en dronning.

En voksen person på fremre tofte i Alumarine 10 gir feil vektfordeling i jolla, ved mindre vedkommende fremme er mye lettere enn vedkommende bak. Prammen er mindre følsom for vektfordelingen foran-bak så man står friere til å plassere både bagasje og folk der det er praktisk.

Ekkoloddgiveren er skrudd i en planke, planken sikres med skrutvinger.

Det eneste negative jeg kan komme på ved pram versus jolle, er egenskapene i bølger. Alumarine 10 tok naturligvis bølger bedre med sin V-front. men forskjellen ren praktisk er ikke stor, så for min del føler jeg meg like trygg i Jon 12 som ALumarine 10 under de forholdene det er aktuelt å bruke slike farkoster.

Prammen er (overraskende nok) også bedre å ro, den er mer retningsstabil når det er apostlenes krefter som driver den versus Alumarine 10. Rundt Oslo er det en haug med vann der man (idiotisk nok) har forbudt elmotor sammen med forbrenningsmotor, og da er det viktig for meg å kunne ro effektivt ved behov.

Marine Jon 12 kan ros uten problemer med vingling.

Konklusjonen er to tomler opp for Marine Jon 12. Den kan lastes på et biltak ved behov, den er stødig og sjøsterk nok for vår bruk og den er prismessig spiselig. Det blir neppe noe nytt skifte av portabel farkost for undertegnede med det første.

Mer om Jon 12:

Gummimatter - billig måte å øke komforten.

Stangholdere - et must ved dorging

Turrapport - se Jon 12 i bruk i både saltvann og ferskvann.

Turrapport - se Jon 12 i bruk i ferskvann.

Turrapport - se Jon 12 i bruk i saltvann.