Haldenvassdraget 15-16.09.18

Haldenvassdraget har stått på listen min over vann og vassdrag jeg har hatt et ønske om å besøke i flere år. Når det så kom en invitasjon til å både besøke vassdraget, og måle krefter med noen av fylkets beste abborfiskere, da måtte jeg bare reise.

Selve båtrampa var kanskje ikke det helt store -  men vi kom oss på vannet.

Det er to årsaker til at jeg har ønsket å besøke vassdraget. Den ene er at man her var tidlig ute med en mer moderne og fremtidsrettet tilnærming til forvaltning enn vi er vant til når det gjelder abbor og gjedde. Vi snakker om gode regler for maksmål og en aktiv gjeng grunneiere som legger til rette. Veldig bra, det er en fryd å betale fiskekort når man møter slike tilstander. Fiskekortet koster forresten 100,- per dag og kan kjøpes flere steder i området samt på nett via inatur.no

Vakkert i Haldenvassdaget. (foto; Lars Horgen)

Den andre årsaken henger sammen med adminjobben min for dybdekart.no. Et par ildsjeler i Aremark Gjeddeklubb var tidlig ute og leverte noen av de første loggene til vann jeg ikke selv hadde logget noe i, da vi startet dybdekart.no. Den siste av sjøene vassdraget skaper før det renner ut i Yttre Oslofjord, Femsjøen, var derfor en av de første prosjektsjøene på dybdekart.no. Etter å ha jobbet med disse kartene i flere år, blir man unektelig litt nyskjerrig på fisket også.

Rett før avreise fikk jeg endelig montert min nye Lowrance HDS 9 Gen 3, og noe av det første jeg gjorde etter sjøsetting var å oppdatere den til softwareversjon 18.2.

Si hei til min nye venn.

Softwareversjon 18.2 er den som gir mulighet for Genesis Live, detaljene rundt oppdateringen kan du lese alt om i DENNE artikkelen. Jeg har så vidt prøvd en tidlig utgave av Genesis Live tidligere, men var naturligvis veldig nysgjerrig på å prøve den offisielle versjonen i praksis. Det er ikke hver dag jeg både skifter ut båtens hovedskjerm, får spennende ny software og tester en ny sjø på en gang.

En ting vi nok kan slå fast med en gang, er at software 18.2 ikke går godt sammen med eldre HDSer i samme ethernet-nettverk. Dette gjelder både for HDS Gen 3 og HDS Carbon, de to går fint i nettverk med hverandre men ikke bland inn HDS Gen 2 etc i leken. De(n) eldre modellen HDS kan gjerne være i samme NMEA2000-nettverk, men ikke med ethernet.

Apropos NMEA2000 så var jeg nysgjerrig på om Genesis Live fungerte også med dybde via NMEA2000, men det gjør det. Vi testet å bruke dybde fra min HDS Gen 2 i front tilkoblet Motorguidens innebygde ekkoloddgiver, som så gir dybde til min HDS Gen 3 på dashbordet via NMEA2000. Det fungerte helt fint, og gir da en mulighet for live-kartlegging der du virkelig trenger det, med andre ord flere meter FØR påhengeren din treffer skjæret. Dette fungerer altså selv om enheten man henter dybde fra er en HDS Gen 2.

Vi starter - først bare en sirkel rundt båten.

Vi beveger oss- og konturene tegnes opp

Jepp - dette fungerer etter boka.

Siden jeg er så godt i gang med elektronikksnakket slenger jeg med to skjermbilder som viser hvordan det ser ut hos meg i plan. Ekkoloddgiveren er en Airmar TM150M, og jeg må si meg brukbart fornøyd med bildekvaliteten i plan nå. Ikke mye støy å spore her.

Fra 3 til 28 knop.

Bildet over viser endringen fra ca 3 til 28 knop. Det generelle støyfilteret er av, overflatefilteret står på lav. Følsomheten er auto minus 4. Selv ikke i planingsterskelen får jeg nevneverdig med støy.

29 knop og markerer fisk!

Fordelen med lite støy i bildet også i plan, er at man kan se fisk i nesten idiotisk høye hastigheter. Bildet over viser hvordan en stim agnfisk ser ut i 29 knop.

De to bildene over er ekstremt bra, mye bedre enn jeg fikk til med den gamle båten, og faktisk enda litt bedre enn jeg fikk til med Silveren. Ekkoloddet er en Sonarhub-modul, og denne samt litt ymse annen elektronikk går på et eget forbruksbatteri. Men HDS Gen 3 på dashen, som skjermbildene er fra, får sin strøm fra det samme batteriet som påhengeren lader til. Uten å tråkke japsene alt for hardt på tærne her, så har de MYE å lære fra amerikanerne når det kommer til støydemping via motorlading.

Fisket må kunne oppsummeres som noe tregt. Jeg hadde med meg teamets egen abbor-guru Lars som matros, men selv han slet med å finne formen. Han skulle uansett knipe vår bestenotering på lørdagen med 600g.

600g

Jeg tok dog Lars på antall og snittvekt, og endte på 1430g på mine tre største mens Lars endte under kiloen. Men først og fremst var det tregt, og det som nappet var stort sett slike:

Zoom inn - så ser du en abbor der. (foto; Lars Horgen

Smågjedder var det dessverre endel av, selv etter at jeg gikk opp til 0,37mm fortom mistet jeg et par jigger i gjeddekjefter. Noen ble med opp også, men bare småtasser. Her prøver Lars å "batle" en snipe stilrent ut av håven og ut i vannet, det gikk litt sånn passe.

Ehhh, ikke det nei.

Søndagen ble det minimalt med fiske, jeg har slitt med formen hele uken og tok til fornuften og dro hjem tidlig.

Jeg avrunder med et skjermbilde som i seg selv er grunn nok til å komme tilbake.

Grom fisk

Ellers må vi gratulere treffets (suverene) vinnere:

1. Eddy
2. Fredrik
3. Jørgen

Testet: Abu Garcia Villain 2.0 822MH haspel og Abu Garcia Revo STX 30

Abu Garcia Villain 2.0, skurken blant gjeddestenger?

Siden sommeren har jeg fisket med en haspelstang fra Abu Garcia myntet på gjeddefiske. Stanga er av serien Villain og navnet er muligens inspirert av betydningen det har i bøker og film, nemlig "evil" eller skurk. Uansett synes jeg navnet er kult, og sammen med et enkelt og stilrent design er stanga et spennende tilskudd til det norske markedet.

Jeg har lånt ei stang som er 8,2 fot lang og beregnet på kastevekter mellom 20 og 70 gram. At stanga er klassifisert til en gitt vektrate betyr ikke nødvendigvis at den ikke tåler å kaste tyngre eller lettere baits, men den er designet for å fungere optimalt innenfor den oppgitte vektraten. Der synes jeg Abu har truffet bra med Villain, som kaster godt gjennom hele spekteret. For meg som fisker mye med stenger rundt 7 fot merker jeg en betydelig forskjell i kasteegenskaper når jeg får en stang som denne fra Abu i hendene. Den ekstra lengden, samt gode spensten i Villain gjør den til en god kastemaskin. Jeg har testet å kaste lette sluker av typen Atom som veier rundt 20 gram og det går langt avgårde, selv om dette ikke akkurat er vekter som gjør at stanga spenner seg opp spesielt mye. Det samme skjer med en Abu Mcpike rigget på en skalle rundt 15 gram. Da er man i øvre del av klassifiseringen, og stanga lader skikkelig i det man kaster.

Høsten er en fin tid å ta med Villain til et av Østlandets mange gode gjeddevann!

Når det gjelder oppbyggingen av Villain 2.0 så er det et par punkter som er verdt å gå gjennom og vi kan starte med stangringene. Det er et stadig jag etter å finne de optimale stangringene i bransjen. Uten å sitte med noen fasit vil jeg tro det er snakk om å finne den gyldne middelvei mellom vekt og styrke. I Villain har de valgt å bruke ringer av titaniumlegering med zirkonium-innlegg. En av de viktigste egenskapene til zirkonium som er brukt i stangringene til Villain er at det er svært korrosjonsbestandig, fra spesielt saltvann. I luft kan det dannes et såkalt oksidsjikt på stangringene, som vises som et hvitaktig belegg. Dette er såkalt passiviserende og hjelper metallet mot korrosjon. For de som er spesielt opptatt av værfenomenet lyn, kan det nevnes at zirkonium er en dårlig elektrisk leder. Jeg vil dog påstå at det er en falsk trygghet med tanke på all karbonen som finnes ellers i stanga.

Stilrene stangringer i titanium

Villan 2.0 kommer i 40-Ton karbon eller grafitt. Enkelt forklart er det slik at et høyere tall representerer en høyere såkalt "tensile strength" eller på godt norsk "strekkfasthet". Denne strekkfastheten et beskrevet som maksimum belastning et materiale tåler uten å bryte sammen mens det strekkes, noe vi alle skjønner at fiskestenger er mye utsatt for. Strekk foregår i flere deler av fisket, enten det er når vi lader stanga under kast, drilling av fisk eller når vi behandler stanga som en pisk i det vi setter agnet fast i bunnen. Jo mer "tensile strength" stanga faktisk har, jo mer belastning tåler karbonen før den gir etter. For å gjøre det enda litt mer komplisert er den totale styrken stanga har også avhengig av typen resin eller bindestoff som er brukt, samt mengden av bindestoff. Et poeng rundt dette er at renere karbon gjerne er lik mindre bruk av bindestoff, og resultatet er lavere total vekt. Det kan også bety at mindre bindestoff gir større press på kvaliteten på karbonen som er brukt. Videre er Villain satt sammen med V-wrap som sies å gi karbonen ekstra styrke i form av en helt egen måte å sammenføye fibrene på. Denne V-wrap er også med på å gi stangemnet sitt særegne utseende.

V-wrap med det markante mønsteret man finner langs hele stanga

Villain har snellefeste fra Fuji som er både estetisk fint og funksjonelt med "exposed blank". Det vil si at stangemnet er synlig i snellefestet, noe som er både kult og vektbesparende. Fuji er markedsledende, og de moderne snellefestene deres har aldri sviktet meg.

Fuji er en gjenganger i markedet, og det er ikke uten grunn. De leverer produkter som funker

Abu Garcia Revo STX 30 - en god "partner in crime"

Revo STX er en av Abu sine mest påkostede haspelsneller på det norske markedet. Jeg fikk låne en slik i 30-størrelse som matcher Villain veldig fint i utseende og vekt. Den finnes i en større utgave, og den finnes i to mindre. 30-størrelsen virker for meg som en passe match med Villain i denne vektklassen, opp til 70 gram. Med en større snelle får man bedre linekapasitet og potensielt en større brems men man får også høyere vekt. Linekapasiteten på 30-snella er mer enn god nok til gjeddefiske, hvor man ikke forventer flere hundre meter lange utras. Bremsen er også mer enn sterk nok, og den eneste reelle problemstillingen er slitasje over tid som følge av mange kast, tunge agn, potensielt tunge fisker som skal kjempes til båten og fiske i godt norsk vær året rundt. En soleklar fordel ved å velge en av de mindre snellene er vekt. Her kommer vi også inn på en av hovedgrunnene til at multiplikatorsneller er foretrukket av mange til gjeddefiske. Disse er presset på vekt og veier forsvinnende lite i denne sammenheng. Likevel takler de fint påkjenningen det er å kaste tunge gjeddeagn dag ut og dag inn fordi bremsekraften er større sett opp mot fysisk størrelse og vekt. Slitasjen snellene går gjennom ved gjeddefiske, og spesielt spinnfiske med tunge baits favoriserer multisneller som hele tiden arbeider i retning av agnet, i motsetning til haspelsneller hvor snella og linefører jobber 90 grader mot stangtupp. Det kan være verdt å legge til at jeg nå snakker om utstyr beregnet for sneller i 30-40 klassen eller 3000-4000 om du vil. Jeg personlig synes komboen jeg omtaler i denne artikkelen er knallfin, men skal jeg fiske tyngre agn vil jeg gå over på multiplikator da jeg mener dette er bedre egnet for belastningen det medfører over tid.

Snella har et kult design som matcher Villain utmerket

Revo STX har Abu sin velkjente Carbon Matrix brems som gir en veldig myk og fin brems. Den kjennes veldig stødig, og den er fin å justere med skruknappen foran på spolen. Carbon Matrix hybrid er bygd opp av flere skiver karbon og en filtskive for å sikre en jevn brems. Som vanlig løsner man helt på bremsen for å fjerne spolen.

Frontmontert brems av typen Carbon Matrix med lav, jevn startmotstand og høy bremsekraft i topp

Snellekroppen er laget i C6-karbonfiber som sikrer lav vekt, samtidig som det er et sterkt materiale. Girhuset er designet i X-cräftic (aluminium) materiale som gjør innmaten i snella ekstra beskyttet mot korrosjon, samtidig som et girhus i én enkelt del gjør at alt henger godt sammen, og etter planen sikrer at komponentene i girhuset varer lenger. Snella har også 9 kulelagre fordelt utover i snella av typen HPCR som står for "high performance corrosion restitant". Da aner vi med en gang at disse er rustfritt stål og designet for å vare. Antall kulelagre er dog mindre viktig enn plasseringen av kulelagrene. Denne snella kjennes godt skrudd sammen og myk og tett under bruk, så det tyder definitivt på at kulelagrene gjør en viktig, og riktig jobb. Drevene brukt i snella er også designet med hensyn på levetid. Disse kalles AMGearing og er designet i aluminium som er kjent som et solid materiale og fremstår som et godt valg.

Revo STX toppet med Svartzonker braid

Lineopplegg er av typen "Rocket Line Management System", som Abu bruker i de fleste av sine toppmodeller og denne har fungert strålende på alle snellene jeg eier eller har lånt av Pure Fishing. Et godt lineopplegg er for meg veldig viktig ved spesielt jiggfiske da du ofte plukker opp en del slakk eller løs line. At snella leveres med et godt lineopplegg kan ses på som et kvalitetstegn og viser at produsenten har lagt noen kroner i utvikling. Systemet er bygd for å sikre god linepålegging samt kontrollere måten lina kommer av snella på. En fordel Abu nevner ved dette systemet er at den takler "vanskelige" linetyper som Fluorocarbon godt. For egen del fiskes det nesten utelukkende med multifilament til predatorfiske, og i den sammenheng kan det være verdt å nevne at Revo-snellene nå kommer med spoler som er klargjort for braid/flettet line. Det betyr at man skal kunne knyte braid direkte på spolen uten å tenke på noen form for backing. Et lite tips fra oss i Team Colibri er likevel å grunne spolen med sportstape eller billig mono, og så toppe med braid. Braid er som regel et dyrere alternativ, og man trenger ikke 300 meter med fancy braid på snella til ferskvannsfiske i Norge.

"Braid-ready spool" i aluminium

Abu Revo STX 30 sies å veie 216 gram, og kommer med utvekslingen 6,2:1. Utvekslingen er helt normal, og jeg synes det passer bra til det meste av mitt fiske som stort sett dreier seg om ferskvannspredatorer. Revo Rocket er snella som skiller seg litt ut her med 7,0:1 i utveksling. Dette blir smak og behag, men de aller fleste bør finne seg til rette med 6,2:1. Den høye utvekslingen på Rocket kan nok passe bra for topwaterfiske eller jerkbaitsfiske hvor man ønsker å sveive inn slakkline i raskt tempo mellom hvert "twitch" med stanga. Med sine 216 gram er snella forholdsvis lett i forhold til størrelse og kapasitet. Toppmodellene MGX og Premier veier noen få gram mindre, men dette vil knapt være merkbart. Rimeligere modeller fra Abu veier fort 20-30 gram mer, mens arbeidshestene fra Penn som mange sverger til ved tungt gjeddefiske fort kan veie 50-100 gram mer. Dette vil man merke etter lange dager, og gir en annen balanse mot stanga. Villain har ingen oppgitt vekt i Napp og Nytt, men stanga kjennes veldig lett, sammenliknet med andre stenger jeg har. Derfor foretrekker jeg personlig å ha ei så lett snelle som mulig uten at det skal gå utover kvaliteten. Der mener jeg Revo STX treffer meget godt.

Sprek sommergjedde på lett utstyr er gøy!

For å oppsummere synes jeg denne komboen virker veldig lovende. Jeg har kjørt en del gjedder på den, og har veldig mange kast mellom disse, og noterer meg at stanga føles rask og lett. Jeg synes det er en fryd å kaste med Villain da jeg oppnår veldig gode kastelengder, samt at stanga gir god presisjon i kastene. Sistnevnte krever ei rask stang. En "ulempe" med ei slik rask stang er at den ikke er like tilgivende når det begynner å bli snakk om tunge baits, sett opp mot stangens begrensninger. Men da velger jeg heller å ha flere stenger for ulike kastevekter og arbeidsoppgaver slik at jeg kan beholde et par av hovedegenskapene til Villain, nemlig god spenst og presisjon i kastene. For de som er ute etter en god allround haspelstang til gjeddefiske bør denne fra Abu være et spennende alternativ. Med kastevekt mellom 20 og 70 gram er det flust av muligheter for å kaste spennende baits til gjeddefiske, fra de helt lette slukene og opp til middels tunge gummibaits som for eksempel McPike. Abu Revo STX passer som tidligere nevnt godt til stanga utseendemessig med et ganske stilrent design. Utover det passer den stanga godt med sin lave vekt og solide innmat. Veiledende utsalgspris på snella er 2999,- i følge Napp og Nytt 2018, og Villain ligger til 2599,-. Det er med andre ord ikke snakk om en spesielt billig kombo, men utstyret man får til prisen kjennes veldig bra. Siden dette kommer fra Pure Fishing skal både stang og snelle være enkelt å få tak i hos din lokale fiskeutstyrshandler!

Abbor-NM 2018

Da var vi der igjen, på Hurdalsjøen i bøttregn og stupende lufttrykk. Høres det kjent ut?

Da Villmarksbutikken og Pikewallis Friluftsliv lanserte Abbor-NM for første gang i 2017 var det nok ingen som kunne forutse hvilken braksuksess det skulle bli. Leser du turraporten vår fra 2017, vil du kanskje legge merke til at fisket var tregt, været var elendig og stemningen på topp. Vi avsluttet arrangementet i 2017 med å ønske og håpe at det skulle komme tilbake i 2018, noe det gjorde. Da måtte selvfølgelig vi stille opp i 2018 også.

Team Colibri 1 før start - i bøttregn som vanlig.

Team Colibri 2 - Anders og Erik

For meg personlig begynte årets konkurranse med å bli søkk våt. Jeg skulle bare løpe ut på morgenen og hekte båthengeren på bilen, sånn innimellom kaffetrakting og frokostkokkelering for ungene. Men jeg erfarte fort at været sånn cirka 06.30 denne lørdagen var av den typen man helst nyter innendørs. Det der med at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, det er en sannhet med store modifikasjoner. 

Etter at barna var levert hos dagens barnevakt (takk for den Cecilie) lå jeg allerede et godt kvarter bak skjema. Det kvarteret skulle bli en god time innen jeg faktisk rullet inn på campingen på Haugnes, i praksis tok reisen dobbelt så lang tid som normalt og det var hovedsakelig på grunn av det ekstreme regnværet. Men etter at sekreteriatet hadde gått gjennom båten min i forbindelse med den obligatoriske utstyrskontrollen, begynte pulsen min endelig å komme ned mot normalen. Kort tid etter var Starwelden på vannet, og så kom beskjeden om at starten kom til å bli utsatt en time på grunn av at mange slet med å komme frem i tide. Helt klart en fornuftig avgjørelse.

Reglene var de samme som i fjor, med ett unntak. Mens vi i 2017 hadde fellesstart i et herlig kaos av motorbrøl og båter som stakk i alle retninger, måtte vi i år starte i maks fem knop. Først to minutter etter startskuddet fikk vi lov til å gi på. Jeg skjønner at dette har med sikkerhet å gjøre, men mitt inntrykk var at den nye regelen ikke fungerte optimalt. Nesten alle båter i konkurransen kan kjøre i fem knop, og med denne regelen var feltet mer spredt når man gikk i plan. Men for min del hadde jeg uansett endel opplagt tregere båter foran meg når det var tid for å gi gass, så det ble fortsatt antydning til slalomkjøring i starten. At folk som sitter i en båt som gjør 10-20 knop på topp ikke skjønner at de kanskje ikke bør legge seg foran en båt med ti ganger mer hestekrefter enn de selv, handler nok om noen menneskelige begrensinger. Men siden manglende innsikt i fartsegenskaper i egen og andres båt tydeligvis er et problem hos enkelte, så kanskje denne regel kan dreies litt for 2019? Jeg tenker på å la båter med toppfart over for eksempel 30 knop ligge ytterst når starten går, slik at vi har to (eller flere) startfelt. Bare en tanke fra min side, strengt tatt plager det ikke meg å ta en S-sving rundt et par tregere båter, men det kan hende de synes det er ubehagelig.

Tilbake til fisket så startet vi der vi avsluttet i fjor, rett syd for campingen. Der var jeg borti en mindre fisk med dropshot, men ellers var det fiskemessig rimelig stille. Deltagermessig var det derimot alt annet enn stille, så vi bestemte oss for å dra videre mot neste plass. Den plassen var også godt befolket og de 5 båtene som lå der lå som perler på en snor langs kanten vi hadde tenkt oss å fiske på. Vi bestemte oss raskt for å gi gass helt sydover og så fiske oss gradvis nordover i steden for omvendt.

Vi kom ganske raskt i kontakt med abbor, men de var for små. Anders fikk en tass på wobler.

Anders fikk dagens første.

Med tanke på at Anders og jeg fikk en abbor i løpet av hele konkurransen i 2017, var det god stemning og antydning til optimisme når vi i år fikk den første abboren under en time etter start. Vi rakk knapt å avgjøre om jeg også skulle skifte til raskere fiske da jeg fikk en tass på dropshot.

Min første

Vi var enige om strategien på forhånd, Anders skulle fiske noe raskere med wobblere og tradisjonell jigg, mens jeg skulle fiske sakte og bunnært med dropshot. Tanken er selvfølgelig at det den ene av oss ikke får, det får han andre. 

Etter å ha besøkt noen plasser vi hadde sett oss ut på forhånd og kjente fra før, var tiden kommet til å sjekke to ukjente lokasjoner. Den første viste seg å være skivebom, et runde på utsiden av det som kunne vært en spennende kant avslørte gørr kjedelig sedimentbunn og jevn helling. Men neste sted var langt mer spennende.

Sidescan er et nyttig hjelpemiddel.

Etter å ha markert haugene med store steinblokker med waypoints snudde vi rundt og ankret opp for å fiske på de. Stedet leverte raskt dagens beste abbor for både TC-2 og Anders.

Anders beste var 35 centimeter.

Jeg fulgte opp også med min bestenotering for dagen.

Min beste på 32 centimeter.

Rett etter fikk jeg også en som var en stusselig centimeter for kort.

En lusen centimeter for kort.

Det ble med to godkjente fisker for Team Colibri 2. På grunn av utsatt konkurransestart ble også fisketiden forlenget fra 16 til 17, uten at det hjelp oss særlig for den siste timen hadde vi ikke fisk i båten. Men forskyvningen gjorde at jeg måtte hoppe over premieutdelingen og hive meg på veien hjem for å hente barn. 

For Anders og meg var årets konkurranse på alle måter bedre enn i fjor. Fisket var bedre, båten var ENORMT mye bedre, ja selv været ble rimelig bra utover dagen. Vi gikk fra 0 godkjent abbor i 2017 til to godkjente i 2018 og en 20. plass av 39 som fikk fisk og nærmere 80 lag totalt. Vi stiller garantert til neste år!

Anders ser ut til å trives i Starweld.

Team Colibri 1 - Dag R og Lars

Starten av årets uoffisielle norgesmesterskap ble enda våtere enn det var i fjor, og jeg (Lars) presterte å bli søkkvåt før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bilen. Som tidligere nevnt ble starten forskjøvet en time, og da ble vi alle søkkvåte før start uansett. Dag var som vanlig på plass i god tid og hadde båten på vannet innen jeg kom meg til Hurdal. Været var mildt sagt varierende, men ikke så ille som fryktet i det vi lastet de siste tingene i båten og satte kursen mot basecamp på Haugnes.Taktikken vi hadde bestemt oss for liknet mistenkelig mye på den vi brukte i fjor, og det er det to gode grunner til. I fjor endte vi til slutt på en hederlig 6.plass noe vi mente måtte bety at vi hadde minst to gode plasser å bruke tid på i år. Den andre grunnen til at vi valgte samme taktikk er at vi ikke har brukt noe særlig tid i sjøen i år i det hele tatt. Etter at vi i 2017 brukte ganske mye tid her ble vi rett og slett litt mettet på en relativt treg sjø med mange timer mellom hver brukbar fisk.

I fjor startet vi nord for Haugnes nesten ved en tilfeldighet. Vi hadde tenkt oss sørover, men det samme hadde 99% av startfeltet, og dermed bestemte vi oss for å prøve noen plasser i nord først, i håp om å få noen områder for oss selv. Vi hadde samme taktikk i år, og en bestemt plass som skulle besøkes. Dessverre var det flere som dro nordover denne gangen, så vi måtte dele strekket vi skulle fiske med en annen båt. Plassen leverte pen fisk i fjor, og tanken var å lure opp en slik i år før vi skulle dra videre til plasser som har levert bedre på mengdefiske. Akkurat den tankegangen fikk seg en knekk da det nappet helt fra starten av med toppfisker rundt 20 cm. Denne plassen har ikke hatt for vane å levere småfisk, men vi var likevel sikre på at det svømte en og annen større fisk der ute. Det gikk heldigvis vår vei etter en stund, og akkurat som i fjor kunne vi innkassere en 40+ fisk tidlig i konkurransen.

Lars med 40cm abbor i godt hold rett over kilosmerket

Den gode starten ga oss trua på at vi skulle klare å lure opp flere godkjente fisker på denne plassen i det regntunge været. Etter en stund valgte vi likevel å bytte plass for å prøve ei vik som vi så hadde blitt fisket, men hvor det hadde blitt fisket lenger ut enn vi vanligvis gjør. Denne plassen leverte et par fisker, men ingen klarte å strekke seg over 30 cm, dessverre. Deretter gikk turen til neste vik i nordbassenget hvor vi har hatt bra fiske tidligere, men denne leverte ikke en gang et lite napp.

Da vi var vel halvveis i konkurransen gjorde vi en lengre forflytning til søndre del av sjøen for å lure opp noen fisker på en godplass som leverte 5 fisker i fjor hvor 4 av de var over de magiske 30 cm. Dag lurte opp ei gjedde på et av de første kastene, og det satte dessverre tonen for denne plassen. Vi fisket med ulik redskap over grunnryggen, men fisken viste lite interesse. Til slutt klarte Dag å kroke riktig art, og det var en fin konkurransefisk på 34 cm.

Strekker seg inn på 35 cm, men når ikke helt frem

Det var på denne plassen vi opplevde hektisk fiske de siste par timene i fjor, men i år virket det nesten helt tomt. På slutten av dagen kom også finværet, noe som virket å gjøre fisket bedre for noen og dårligere for andre. For vår del trakk vi nok det korte strået i den sammenheng.

Våte og kalde, men finvær i sikte!

Siste del av konkurransen bar litt preg av desperasjon, og vi raste rundt til ulike plasser som har levert en og annen fisk. I år var vi derimot for sent ute og plassene leverte ingenting. Det ble med de to godkjente fiskene og 74cm totalt. Vi havnet et sted midt i haugen av de som meldte inn fisk, men det må vi nesten være fornøyd med gitt de forutsetningene vi hadde. Vi avsluttet dagen med å kjøre litt båt sammen med TC-2.

Starwelden havnet langt bak i kamp mot Pioner gitt

Vi tør nesten å love at TC-1 skal legge ned litt mer forarbeid i forkant av 2019 for å snu trenden plasseringsmessig. Det ryktes også at konkurransen skal legges til litt mer produktive farvann neste år!

TC-1 i aksjon.

Igjen vil vi i Team Colibri takke Villmarksbutikken og Pikewallis for et fremragende arrangement!