Abbor-NM 2018

Da var vi der igjen, på Hurdalsjøen i bøttregn og stupende lufttrykk. Høres det kjent ut?

Da Villmarksbutikken og Pikewallis Friluftsliv lanserte Abbor-NM for første gang i 2017 var det nok ingen som kunne forutse hvilken braksuksess det skulle bli. Leser du turraporten vår fra 2017, vil du kanskje legge merke til at fisket var tregt, været var elendig og stemningen på topp. Vi avsluttet arrangementet i 2017 med å ønske og håpe at det skulle komme tilbake i 2018, noe det gjorde. Da måtte selvfølgelig vi stille opp i 2018 også.

Team Colibri 1 før start - i bøttregn som vanlig.

Team Colibri 2 - Anders og Erik

For meg personlig begynte årets konkurranse med å bli søkk våt. Jeg skulle bare løpe ut på morgenen og hekte båthengeren på bilen, sånn innimellom kaffetrakting og frokostkokkelering for ungene. Men jeg erfarte fort at været sånn cirka 06.30 denne lørdagen var av den typen man helst nyter innendørs. Det der med at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær, det er en sannhet med store modifikasjoner. 

Etter at barna var levert hos dagens barnevakt (takk for den Cecilie) lå jeg allerede et godt kvarter bak skjema. Det kvarteret skulle bli en god time innen jeg faktisk rullet inn på campingen på Haugnes, i praksis tok reisen dobbelt så lang tid som normalt og det var hovedsakelig på grunn av det ekstreme regnværet. Men etter at sekreteriatet hadde gått gjennom båten min i forbindelse med den obligatoriske utstyrskontrollen, begynte pulsen min endelig å komme ned mot normalen. Kort tid etter var Starwelden på vannet, og så kom beskjeden om at starten kom til å bli utsatt en time på grunn av at mange slet med å komme frem i tide. Helt klart en fornuftig avgjørelse.

Reglene var de samme som i fjor, med ett unntak. Mens vi i 2017 hadde fellesstart i et herlig kaos av motorbrøl og båter som stakk i alle retninger, måtte vi i år starte i maks fem knop. Først to minutter etter startskuddet fikk vi lov til å gi på. Jeg skjønner at dette har med sikkerhet å gjøre, men mitt inntrykk var at den nye regelen ikke fungerte optimalt. Nesten alle båter i konkurransen kan kjøre i fem knop, og med denne regelen var feltet mer spredt når man gikk i plan. Men for min del hadde jeg uansett endel opplagt tregere båter foran meg når det var tid for å gi gass, så det ble fortsatt antydning til slalomkjøring i starten. At folk som sitter i en båt som gjør 10-20 knop på topp ikke skjønner at de kanskje ikke bør legge seg foran en båt med ti ganger mer hestekrefter enn de selv, handler nok om noen menneskelige begrensinger. Men siden manglende innsikt i fartsegenskaper i egen og andres båt tydeligvis er et problem hos enkelte, så kanskje denne regel kan dreies litt for 2019? Jeg tenker på å la båter med toppfart over for eksempel 30 knop ligge ytterst når starten går, slik at vi har to (eller flere) startfelt. Bare en tanke fra min side, strengt tatt plager det ikke meg å ta en S-sving rundt et par tregere båter, men det kan hende de synes det er ubehagelig.

Tilbake til fisket så startet vi der vi avsluttet i fjor, rett syd for campingen. Der var jeg borti en mindre fisk med dropshot, men ellers var det fiskemessig rimelig stille. Deltagermessig var det derimot alt annet enn stille, så vi bestemte oss for å dra videre mot neste plass. Den plassen var også godt befolket og de 5 båtene som lå der lå som perler på en snor langs kanten vi hadde tenkt oss å fiske på. Vi bestemte oss raskt for å gi gass helt sydover og så fiske oss gradvis nordover i steden for omvendt.

Vi kom ganske raskt i kontakt med abbor, men de var for små. Anders fikk en tass på wobler.

Anders fikk dagens første.

Med tanke på at Anders og jeg fikk en abbor i løpet av hele konkurransen i 2017, var det god stemning og antydning til optimisme når vi i år fikk den første abboren under en time etter start. Vi rakk knapt å avgjøre om jeg også skulle skifte til raskere fiske da jeg fikk en tass på dropshot.

Min første

Vi var enige om strategien på forhånd, Anders skulle fiske noe raskere med wobblere og tradisjonell jigg, mens jeg skulle fiske sakte og bunnært med dropshot. Tanken er selvfølgelig at det den ene av oss ikke får, det får han andre. 

Etter å ha besøkt noen plasser vi hadde sett oss ut på forhånd og kjente fra før, var tiden kommet til å sjekke to ukjente lokasjoner. Den første viste seg å være skivebom, et runde på utsiden av det som kunne vært en spennende kant avslørte gørr kjedelig sedimentbunn og jevn helling. Men neste sted var langt mer spennende.

Sidescan er et nyttig hjelpemiddel.

Skjermbilde fra Lowrance HDS 8 av godplassen

Etter å ha markert haugene med store steinblokker med waypoints snudde vi rundt og ankret opp for å fiske på de. Stedet leverte raskt dagens beste abbor for både TC-2 og Anders.

Anders beste var 35 centimeter.

Jeg fulgte opp også med min bestenotering for dagen.

Min beste på 32 centimeter.

Rett etter fikk jeg også en som var en stusselig centimeter for kort.

En lusen centimeter for kort.

Det ble med to godkjente fisker for Team Colibri 2. På grunn av utsatt konkurransestart ble også fisketiden forlenget fra 16 til 17, uten at det hjelp oss særlig for den siste timen hadde vi ikke fisk i båten. Men forskyvningen gjorde at jeg måtte hoppe over premieutdelingen og hive meg på veien hjem for å hente barn. 

For Anders og meg var årets konkurranse på alle måter bedre enn i fjor. Fisket var bedre, båten var ENORMT mye bedre, ja selv været ble rimelig bra utover dagen. Vi gikk fra 0 godkjent abbor i 2017 til to godkjente i 2018 og en 20. plass av 39 som fikk fisk og nærmere 80 lag totalt. Vi stiller garantert til neste år!

Anders ser ut til å trives i Starweld.

Team Colibri 1 - Dag R og Lars

Starten av årets uoffisielle norgesmesterskap ble enda våtere enn det var i fjor, og jeg (Lars) presterte å bli søkkvåt før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bilen. Som tidligere nevnt ble starten forskjøvet en time, og da ble vi alle søkkvåte før start uansett. Dag var som vanlig på plass i god tid og hadde båten på vannet innen jeg kom meg til Hurdal. Været var mildt sagt varierende, men ikke så ille som fryktet i det vi lastet de siste tingene i båten og satte kursen mot basecamp på Haugnes.Taktikken vi hadde bestemt oss for liknet mistenkelig mye på den vi brukte i fjor, og det er det to gode grunner til. I fjor endte vi til slutt på en hederlig 6.plass noe vi mente måtte bety at vi hadde minst to gode plasser å bruke tid på i år. Den andre grunnen til at vi valgte samme taktikk er at vi ikke har brukt noe særlig tid i sjøen i år i det hele tatt. Etter at vi i 2017 brukte ganske mye tid her ble vi rett og slett litt mettet på en relativt treg sjø med mange timer mellom hver brukbar fisk.

I fjor startet vi nord for Haugnes nesten ved en tilfeldighet. Vi hadde tenkt oss sørover, men det samme hadde 99% av startfeltet, og dermed bestemte vi oss for å prøve noen plasser i nord først, i håp om å få noen områder for oss selv. Vi hadde samme taktikk i år, og en bestemt plass som skulle besøkes. Dessverre var det flere som dro nordover denne gangen, så vi måtte dele strekket vi skulle fiske med en annen båt. Plassen leverte pen fisk i fjor, og tanken var å lure opp en slik i år før vi skulle dra videre til plasser som har levert bedre på mengdefiske. Akkurat den tankegangen fikk seg en knekk da det nappet helt fra starten av med toppfisker rundt 20 cm. Denne plassen har ikke hatt for vane å levere småfisk, men vi var likevel sikre på at det svømte en og annen større fisk der ute. Det gikk heldigvis vår vei etter en stund, og akkurat som i fjor kunne vi innkassere en 40+ fisk tidlig i konkurransen.

Lars med 40cm abbor i godt hold rett over kilosmerket

Den gode starten ga oss trua på at vi skulle klare å lure opp flere godkjente fisker på denne plassen i det regntunge været. Etter en stund valgte vi likevel å bytte plass for å prøve ei vik som vi så hadde blitt fisket, men hvor det hadde blitt fisket lenger ut enn vi vanligvis gjør. Denne plassen leverte et par fisker, men ingen klarte å strekke seg over 30 cm, dessverre. Deretter gikk turen til neste vik i nordbassenget hvor vi har hatt bra fiske tidligere, men denne leverte ikke en gang et lite napp.

Da vi var vel halvveis i konkurransen gjorde vi en lengre forflytning til søndre del av sjøen for å lure opp noen fisker på en godplass som leverte 5 fisker i fjor hvor 4 av de var over de magiske 30 cm. Dag lurte opp ei gjedde på et av de første kastene, og det satte dessverre tonen for denne plassen. Vi fisket med ulik redskap over grunnryggen, men fisken viste lite interesse. Til slutt klarte Dag å kroke riktig art, og det var en fin konkurransefisk på 34 cm.

Strekker seg inn på 35 cm, men når ikke helt frem

Det var på denne plassen vi opplevde hektisk fiske de siste par timene i fjor, men i år virket det nesten helt tomt. På slutten av dagen kom også finværet, noe som virket å gjøre fisket bedre for noen og dårligere for andre. For vår del trakk vi nok det korte strået i den sammenheng.

Våte og kalde, men finvær i sikte!

Siste del av konkurransen bar litt preg av desperasjon, og vi raste rundt til ulike plasser som har levert en og annen fisk. I år var vi derimot for sent ute og plassene leverte ingenting. Det ble med de to godkjente fiskene og 74cm totalt. Vi havnet et sted midt i haugen av de som meldte inn fisk, men det må vi nesten være fornøyd med gitt de forutsetningene vi hadde. Vi avsluttet dagen med å kjøre litt båt sammen med TC-2.

Starwelden havnet langt bak i kamp mot Pioner gitt

Vi tør nesten å love at TC-1 skal legge ned litt mer forarbeid i forkant av 2019 for å snu trenden plasseringsmessig. Det ryktes også at konkurransen skal legges til litt mer produktive farvann neste år!

TC-1 i aksjon.

Igjen vil vi i Team Colibri takke Villmarksbutikken og Pikewallis for et fremragende arrangement!