Bypåske - eller ikke?

Påske. Det smaker appelsin og kakao, og lukter Swix isklister med hint av tjære fra laftet hytte. Eller ikke....

Jeg har aldri vært noe særlig til fjellgeit. Jeg har absolutt prøvd. Både hytteturer, teltturer og overnattinger under åpen himmel til alle årstider. Jeg har dengt Sølvkroken Spesial i Jotunheimen, og lempet ut en klyse meitemark i en fjellbekk i Oppdal. Jeg har til og med rodd med markdrag og konvoi på en privat og hemmelig godsjø flere timers marsj fra nærmeste bilvei. Fisk har jeg fått også. Men jeg får liksom ikke den godfølelsen mange andre snakker om når de bare må til fjells. Sjøen er mer meg, sjøen og skauen. Siden jeg nå har bikket 40 år er det på tide å innse at fjellet ikke er noe for meg, og holde meg der jeg trives.

Dette passer også ganske godt når du har et hus som krever endel jobb. Ungene må som kjent luftes uansett, mellom øktene med malekost og hammer, og da passer det fint med kortere nærturer rundt Oslo. Stikkord er isfiske, barnevennlig tur, og pussig nok akvarium. Min datter har nemlig et akvarium på rundt 100 liter, og etter å ha stått tomt et drøyt år har vi nå fylt det opp og da må det befolkes (eller befiskes) også. Min første tanke var trepigget stingsild, en art som er hardfør, enkel å få tak i, og som ikke vokser ut av ett 100 liters karr. Tidligere erfaringer tyder dessuten på at de er ganske fredelige av seg, og det passer godt når jentungen også vil ha fisk med fine farger. Fars prat om interessant oppførsel, snev av personlighet og at det er artig å ha selvfanget fisk kunne ikke konkurrere med fisk med fine farger. Samme det tenkte jeg, du kan godt få ha fargerik fiskesuppe av et akvarium, så lenge jeg kan ha noen stingsild innimellom.

Første tur ble lagt til Lutvann. 

Lutvann, sett nordfra.

I sportsfiskekretser er vannet først og fremst kjent for gedigen canadarøye. Jeg har lagt ned noen timer her tidligere etter den arten, uten å lykkes. Men i min jakt på canadarøye så jeg også masse stingsild her. Det var også herfra jeg hentet mine stingsild forrige gang jeg hadde de i et akvarium, for sånn cirkus 20 år siden.

Ungene var selvfølgelig med, og isfiskepulken ble brukt som transportmiddel fra parkeringen og inn til vannet. Akkurat passe langt til at jeg ble skikkelig varm, og guttungen på to syntes nok bakkene var bittelitt for bratte og skumle.

Løp pappa, løp!

Vel fremme begynte vi ved den gamle luken til vannverket, til venstre i kartbildet under.

Lutvann på Deeper

Tidligere erfaring er at stingsilden står akkurat i kanten på vegetasjonen rundt luka, men den gang ei. Der stod det bare en ørret, som gikk på mini-myschaen min med 1/4-dels maggot på så det sang i de 100 centimeterne med sene jeg hadde ute. Ørreten var absolutt ikke stor, men steike så paff jeg ble.

Heller ikke de to andre plassene ga uttelling, og etter to timer var ungene såpass lei at vi dro hjem igjen.

Neste tur gikk til Ulsrudvannet.

Her har jeg aldri vært før, selv ikke i mine dager som meitefisker i tenårene. Egentlig litt pussig med tanke på at vannet huser en bestand av karpe, en art jeg holdt svært høyt i kurs på den tiden. Vi fikk hverken karpe eller stingsild, derimot var det mengder med tusenbrødreabbor. I alle hullene jeg borret hvor det var grunnere enn 1,5 meter var det abbor. Abbor i mengder.

Status etter første hull på grunna.

Stingsild og abbor er selvfølgelig ikke bedre venner enn ørret og stingsild, så stingsilden glimret med sitt fravær her også. Om ikke annet var ungene strålende fornøyd med at vi fikk mengder med fisk, det skjer tross alt ikke hver gang. Alle abborene var forøvrig sprengklare for gyting, det sprutet rogn og melke straks man tok litt hardt i de. 

Ulsrudvann på Deeper.

Bildet over viser hvor vi fisket, vi fikk abbor begge steder så lenge vi borret grunt nok. Fra to meter og grunnere var det abbor. Kikker du litt på ekkoloddbildet ser du også at Deeperen sliter litt med den tykke isen. Siden isen er såpass tykk nå, treffer signalet isveggen i hullet på sin vei nedover fordi konevinkelen ikke er smal nok til å unngå isveggene 

Konsekvensen er den lyseblå støyen øverst, men også endel tull i vannsøylen videre nedover. Signalforvrengningen blir betydelig, og skulle jeg hatt optimal bilde her måtte jeg brukt ekkolodd med ekkoloddgiver som senkes ned under iskanten. Dette er en soleklar ulempe med Deeper og andre portable ekkolodd av samme typen. Dog oppveier enkelheten ulempene på disse korte småturene med barna, hvor jeg må begrense utstyrsmanien min ganske kraftig.

I morgen går turen sannsynligvis til Øvresetertjern. Jeg gir opp stingsild i denne runden, og gutser på ørekyte som trøstefisk i akvariet. 2-0 til stingsilda der altså, men det blir revansj.