Eriks fiske februar - grått og vått.

Etter en fiskemessig litt døll desember og januar skulle vi reise kjerringa i februar.

For å gi oss selv optimale odds for en pangstart på februar, leide vi oss en hybel i Porsgrunn og fulgte i andres digitale fotspor for å finne sjøis. Resultatet ble to filmer:

Dagen etter ble det heldigvis betydelig bedre vær, påskestemning på isen er aldri feil.

Jeg får rette en aldri så liten takk til Iver og Minno som ga meg digital guiding til en ny art for min del, en av de kulere artene vi har i Norge:

Ny art, og det på et sted jeg ikke forventet det.

Lysingene vi fikk var riktignok små, disse nordiske barracuda-etterlikningene kan bli 10-15 kilo, men kule er de uansett.

Vel hjemme fra Gernlandsområdet tok jeg en nærmere kikk på batteriet jeg typisk bruker i ekkolodd-kassen min, en kasse du forøvrig ser i bruk i filmene over med en Lowrance HDS Live på. (Kassen som sådan kan du lese mer om HER). Dette er mitt eldste LiFePo4-batteri, kjøpt våren 2017 og det er interresant å følge med på statusen for dette batteriet fordi det kan gi hint om levetid og kapasitet over tid for mine nyere, større og dyrere batterier også. Batteriets opprinnelige kapasitet var 20Ah, men som for de fleste LiFePo4 tapte det seg litt etter de første 2-3 ladesyklusene. Etter det har dette batteriet vært brukt og misbrukt, jeg har ikke fulgt noen av retningslinjene for LiFepo4 med dette batteriet. Det har vært ladet ut til det slukner flere ganger, det lades alltid 100% opp etter bruk og står med full lading hele året. Jeg har også startet ladingen mens batteriet har ligget under 0 grader noen ganger.

Skjermbildene under er fra appen til produsenten (Topband) som igjen kommuniserer med batteriet via Blåtann. (Jeg har beskjært bildene litt for at at de skal vises bedre.)

99% og 18,4Ah er så bra det blir nå.

Opprinnelig var batteriet 20Ah.

Som nevnt tapte batteriet seg litt helt i starten. Ved første lading var kapasiteten 21Ah, altså 1Ah mer enn oppgitt fra fabrikanten. Etter noen få sykluser falt dette til rett under 20Ah, men som nevnt er det helt normalt og handler om at kjemien i batteriet og skilleveggene mellom cellene setter seg. Kontra oppgitt kapasitet (20Ah) og dagens kapasitet (18,4Ah) har batteriet tapt 1,6Ah på cirka 8 år med en bruk som må sies å være suboptimal men kanskje ganske nære den bruken "folk flest" vil ha. Det tilsvarer et tap på 8% (1,6/20) eller en prosent i året i snitt. Til sammenlikning hadde et blybatteri død for lengst med den typen bruk/ misbruk. Alt tyder på at dette batteriet vil overleve eieren og sånn sett var en god investering.

Undertegnede fikk også lest ferdig boken "En sjanse i havet" som du finner en bokanmeldelse av HER:

Interessant, trist og oppløftende på en gang.

Februar ble avsluttet med nok en helg med isfiske, men denne gangen i hjemlige Bunnefjorden. Lørdagen var det Bunnefjorden Ice Battle som stod på agendaen, en artsfiskekonkurranse i regi av Napp Sportsfiskeklubb.

Let`s battle! (bilde; Napp Sportsfiskeklubb)

Dagen kom med deilig gråvær og YR mente at det også skulle regne en hel del i løpet av dagen, omtrent identiske forhold som i fjor.

Klare til utror i deilig vær.

 

Kort oppsummert så forbedret jeg meg kontra fjoråret, mens Vera stupte på resultatlistene. Men også jeg slet med "stang ut", av mine totalt seks arter kunne bare tre meldes inn:

Eriks innmeldinger.

Innmelding skjer via artsfiske.com, og fungerer bra. Som du ser over meldte jeg inn fire fisk totalt, men siden to var knurr og kun en teller per art ble jeg stående med tre tellende. I tillegg fikk jeg en torsk, hvitting og sandflyndre. Torsk teller naturligvis ikke da den er fredet (jeg fikk den heldigvis på ganske grunt vann så den kunne gå pent ut igjen), mens hvitting og sandflyndre var for små i forhold til mistemål.

Resultatlisten i åpen klasse endte slik:

1- 8 åpen klasse.

Listefyllet i åpen klasse....

Ikke overraskende gjorde Robin med familie rent bort i år som i fjor, her er det bare å løfte på lua og gratulere.

Vera og jeg dro tilbake allerede dagen etter, delvis for å fylle på agnfisklageret vårt da vi har en ny tur til Hardangerfjorden i kikkerten:

Da kom selvfølgelig også en fisk som hadde løftet meg opp på premieplass i gårsdagen konkurranse: 

Sypike.

Sypike er sammen med hvitting nesten å regne som en "signaturart" for Bunnefjorden, men å få den på den dagen den teller klarte jeg altså ikke. (Se ellers DENNE artikkelen for forskjell mellom øyepål og sypike.)

Med det ebbet februar ut, vi er i mars og været bare skriker "BÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅT!". Her må vi få ut fingeren og komme oss på vannet, det er tross alt den første vårmåneden og plussgrader.