Eriks fiske november 2024 - siste innspurt i åpent vann?

Når du starter en måned med en tur nordpå, da må det bli en bra måned?

Undertegnede er "nordpåjunkie". Jeg digger alt med det, selv nordlendingene, og det sier ikke rent lite. Jeg reiser nordover for å fiske så ofte jeg kan, og når jeg kommer hjem igjen har jeg knapt pakket ut før jeg begynner å se etter neste mulighet for å komme meg nordover igjen. Heldigvis har samboer og petri kompanjong Vera blitt smittet av entusiasmen etter en fantastisk tur til Lofoten og Hemmingodden for et par år siden. (Les mer om den turen i DENNE artikkelen.)

Når Veras konto med bonsupoeng holdt på å gå ut på dato, bestilte vi derfor en helgetur til Tromsø. Med flytransport og begrenset baggasje kunne vi ikke ta helt av utstyrsmessig, men da vi klarte å få leid en båt også steg optimismen betydelig. Skulle vi endelig klare å bikke 1500 poeng i konkurransen Havfiskern?

Vi ankom ganske tidlig på fredag, og etter kort tid hadde vi funnet frem utstyr for å denge sluk og jigg fra land. Vi ruslet ned mot et område som så lovende ut, en molo nordøst for Polaria. 

Vakkert.

Målet var torsk og sei, og med oss hadde vi to tuber med Gobblebait som vi var ivrige på å teste ut.

Gobblebait.

Jeg har fisket litt i sundet her før, og vet at det er langt mellom de virkelig store fiskene, så vi fisket med ganske beskjedne størrelser jigg og sluk (sett med nordnorske øyne). Vera manglet sei i Havfiskern, og jeg manglet torsk, to arter som dessverre har blitt sjeldenheter på vår kant av landet. Her var målet enkelt, få disse artene inn i Havfiskern. Vera leverte nesten umiddelbart, dog ikke helt slik hun hadde håpet.

Riktig art - men alt annet ble feil....

Sei er en av få arter det ikke er minstemål på i konkurransen, men feilkrokingen over skal godt gjøres å forsvare. Seien fikk et kakk i skallen som fremtidig agnfisk i steden. Undertegnede var mer heldig med min manglende art torsk.

Endelig lovlig torsk!

Torsk er det minstemål på (55cm nord for 62°N og 40cm sør for 62°N), men etter et par forsøk fikk jeg en som bikket 55 centimeter med et nødskrik og dermed ny art i konkurransen. Torsken tok forøvrig jiggen på bildet over her, med Gobblebait på. 

Rundt moloen svømte det mikrosei, og her ble Gobblebait sin effekt lett å teste. Jigg med Gobblebait ble bitt på i ett sett selv om jiggen ble holdt helt stille, mens identisk jigg uten Gobblebait fikk henge i fred. Basert på andres erfaringen var vi ganske sikre allerede før praktisk bruk, men disse timene på moloen viste at Gobblebait utvilsomt øker fiskens interesse for både sluk og jigg, men kanskje særlig for jiggen. Hvis du ikke har gjort det allerede så vil vi anbefale en titt på https://gobble.no.

Mørket kommer tidlig nordpå vinterstid, og selv om været var bra var ikke nattfiske en del av planen, så vi prioriterte en tidlig kveld så vi skulle være helt påskrudd til å få overlevert båten 08.00 dagen etter.

Dagen etter fikk vi overlevert en Hansvik 21 på kaia. Eieren hadde vært hyggelig nok til å kjøre varme på i båten over natten for å tine og tørke den, så selv om båten hadde noen år på nakken var varmen fra kabinen veldig fristende når vi visste at det var meldt både sterk vind og snø utover dagen.

Med på laget hadde vi min kollega Ronny, som fikk gleden av å kjenne på elementene sammen med oss.

To glade men småkalde sportsfiskere på akterdekket.

Med opp mot 20 sekundmeter i vindkastene og tidvis tett snødrev lå det i kortene at vi skulle holde oss i nærheten av Tromsø. Vera og jeg siktet oss først inn på flatfisk med rødspette som et opplagt mål mens Ronny fisket mer tradisjonelt med pilk og opphenger.

Undertegnede tok kapteinsrollen (tilfeldigvis der dieselvarmeren var).

Forholdene var tøffe, og når det viste seg at forbruksbatteriet var døden nær så båtens Lowrance HDS Gen 1 fikk problemer, så måtte vi tilpasse oss realitetene.

Sånn kan det gå når spenningen går under 10V.

Flatfisk måtte vi gi opp, driftet ble for raskt nesten uansett hvor vi prøvde oss og med manglende ekkolodd er det vanskelig å finne lokasjoner med egnet bunnkomposisjon. Men fullstendig krise var det ikke, for vi hadde FishBuddy-appen på Ipaden min. Med gode dybdekart, ganske god informasjon om bunnkomposisjon og litt AI-assisterte forslag til fiskeplasser, klarte for eksempel undertegnede å lure opp en etterlengtet hyse til Havfiskern.

Etterlenget ny art til konkurranselisten.

Gleden var dog kortvarig, for sekundet før jeg trykket på innmeldingsknappen kom jeg på at det er minstemål for hyse. 40cm nord for 62°N og 32cm sør for 62°N, og min var knapt nok 31 centimeter. Om ikke dieselvarmeren allerede hadde smeltet snøen på kabintaket, så hadde ordbruken min gjort det.

Siden vi skulle fly hjem og ikke kunne ta med fangst, måtte vi gi oss med fisket på dybder som kan levere hyse for å minimere bifangsten av torsk og sei som ikke vil klare seg ved gjenutsetning, og beveget oss inn på grunna igjen. 

Det var et strategiskifte som Vera ble godt fornøyd med.

Ny PB på torsk, 11,48kg og 103 cm.

En jigg dynkdet med Gobblebait ble for fristende for gammeltorsken som tok inne på bare 10 meters dyp rett ved brua fra fastlandet og over til øya.

Veras torsk ble turens høydepunkt, og smakte ekstra godt etter å ha kjempet med batteriproblemer og et tidvis forrykende vær. Med den fisken kunne vi returnere til Oslo med stoltheten i behold.

To uker senere var det mer hjemlig fiske som stod på agendaen, og Hansvik 21 ble byttet ut med vår 10 fots jonboat siden flaggskipet er satt på land. Igjen var målet flatfisk da vi begge trenger bedre sandflyndre, skrubbe og rødspette.

Det blir fort en ganske stor haug utstyr når vi skal på tur.

 Elektronikk må til, selv om 16 tommer med totalt skjermareal kanskje er litt overkill i en jolle.....

Eagle og HDS Live.

Igjen var ikke vinden venn med oss, og vi endte egentlig med å blåse bort.

Vind, vær og sjøsprøyt er ikke ideell arena for en 10 fots jolle.

Dagens eneste fisk ble en svartkutling, passe beskrivende for humøret mitt der og da også.

Svart fisk på en svart dag.

Dagen etter var vindvarselet omtrent det samme, og siden behovet vårt for flatfisk heller ikke var endret, satte vi oss i bilen og fant oss en plass på østsiden av Nesoddlandet inn mot Bunnefjorden. 

Enkelt oppsett for lett kystmeite.

Som forventet var fisket segt, men for min del ble det forbedring på skrubbe og så en liten rødspette som dessverre var under minstemål.

Flyndre-kompiser.

De to over ble sluppet pent ut igjen, mens dagens desidert tyngst fangst ble med hjem i en søppelpose.

Spøkelsesteine.

Det har dessverre blitt en nødvendighet å ha med søppelsekker både i bilen og båten de siste årene, ikke fordi vi har så mye søppel men fordi vi stadig må plukke andres søppel. At hvem som helst kan kjøpe ruser, liner og garn er ren skjær galskap. En galskap som bidrar til store lidelser for enhver levende skapning som blir offer for dette spølsesfisket. Dette er også teine/ garn/ line nummer 100 som undertegnede drar opp i Indre Oslofjord og kaster, et trist jubileum.

Vi avsluttet november med kystmeite på en for oss ny plass i Drammensfjorden. Vi hadde egentlig blinket oss ut en plass utenfor Svelvik, men der var det sperret av så vi måtta ta til takke med en en plass lengre inn. Dagens fangst kan oppsummeres i ett bilde:

Sjøstjerne fra Drammensfjorden.

Elendig fiske, sur vind og så vidt plussgrader medførte at vi ga oss tidlig.

Det er litt surt at hverken Vera eller jeg klarte å komme over 1500 poeng i Havfiskern, et mål vi satte oss tidlig i sesongen. Vera kommer nærmest mens jeg ikke engang klarer 1400 poeng. Det er lett å unnskylde seg med at vi bor i et område hvor mulighetene til å sanke poeng er minimale, og at vi fisker variert i fersk- og saltvann og derfor rent tidsmessig har en ulempe versus de som bare fisker i det salte element. Men i år gjorde vi virkelig en innsats med to turer vestover og en nordover, og to av de tre turene ble vellykket. Der det ryker for min del er på arter som jeg normalt anser som "bankers" på hjemmebane i Oslofjorden, sjøørret, rødspette og horngjel, og det er ekstra surt.