Gå til hovedinnhold

Lofoten 2021 - del I

 

Som tittelen antyder, Vera og undertegnede hadde en svært bra tur til Lofoten og Hemmingodden uke 23, juni 2021. Vi har publisert mye fra turen allerede på Facebook og Instagram, men en skikkelig turrapport må til. Her kommer rapporten fra første halvdel av uken.

Jeg innrømmer det like godt med en gang, jeg er en "nordpå-junkie". Jeg digger norsk natur generelt, og den nord for polarsirkelen spesielt, i det minste i sommerhalvåret. Det har blitt mange turer nordover gjennom årenes løp, noen ganger med bil og egen båt på slep, men flest ganger med fly. Jeg vil derfor påstå at mitt erfaringsgrunnlag begynner å bli ganske bra når det kommer til slike turer, selv om jeg fortsatt lærer nye ting på hver tur. 

I DETTE innlegget, postet rett før avreise, fikk våre lesere et hint om hva som skulle skje. Vera og jeg booket turen allerede i fjor høst, og siden det har det vært en salig blanding av frykt for hva pandemien kunne stille til med, daglig sjekk av værprognoser og en herlig stigende forventning. Jeg har vært i Lofoten flere ganger, og var ganske bestemt på at jeg ville til området Ballstad-Nappstraumen-Moskenes. Årsaken er en kombinasjon av enkel tilgang til gode fiskeplasser, og at man har områder som fiskes under ulike vindretninger. Ja, det er mye vær i Lofoten, og det endrer seg raskt. Det er en fantastisk opplevelse å kunne fiske av gromplassene langt der ute forbi det ytterste fyr, men baserer man turen BARE på det så er også risikoen stor for at man blir værfast store deler av turen. Er man båtvant og har en god båt, er det nesten utrolig hvor dårlig vær man kan gå ut i, men særlig trivelig eller effektivt er det ikke når bølgene er høyere enn deg selv og vinden gir 5 knops avdrift. Basert på dette velger jeg nå reisemål nordpå hvor jeg vet jeg får fisket nesten uansett vær. Kanskje ikke alt av arter alltid, men heller det enn reisemål der jeg i praksis blir væravhengig.

Etter å ha brukt noen operatører i området tidligere, var det naturlig at valget denne gangen ble Hemmingodden Lodge. De har et godt rykte, alle de riktige registreringene, og ikke minst et utvalg båter som jeg liker godt.

La oss ta det dag for dag. Inntrykkene ble mange og sterke, så å sammenstille denne drømmeuken uten å dele det opp litt blir vanskelig. Man må sortere inntrykkene mentalt på et vis, og dag for dag gjør at selv en med min begrensede kapasitet på slike områder klarer å henge med....

Fredag.

Fredag var egentlig satt av som reisedag, og mesteparten av tiden gikk da også med til bil fra Bærum til Gardermoen, fly fra Gardermoen til Bodø, fly fra Bodø til Leknes og så taxi til Hemmingodden som siste etappe. 

Selv flyplassen i Leknes har spektakulær utsikt.

Vel fremme viste det seg at Hemmingodden lå ett steg foran oss og hadde båten klar allerede. Vi fikk en gjennomgang av den kun minutter etter at vi stablet oss ut fra taxien, og som båtnerd var gjennomgangen en fryd, spesielt siden denne modellen var et nytt bekjentskap for min del. Båten vi skulle ha de to første dagene var en Kaasbøll 760:

Kaasbøll 760 - rene slagskipet.

Ikke noe å si på den ekvipasjen.

Selv om man anser seg som erfaren båtfører er en gjennomgang av båten med utleier lurt.

Med båtnøklene i lomma var veien ut på sjøen kort. Båten hadde en Garmin Echomap 72SV, med andre ord mellomklassemodellen av Garmins kombinerte ekkolodd og kartplottere, med den enkleste av Garmins 50/200-givere. Det var to særdeles fornøyde gjester som dro på seg flytedressene vi hadde leid (vi har egne men de tar mye plass i bagasjen så derfor valgte vi å leie), og satte kursen rett ut.

Endelig fremme, og klare for eventyret.

Siden det var den første kvelden og vi egentlig bare tyvstartet litt, tok vi det pent med litt fiske etter lyr. Det medførte umiddelbart ny pers for Vera, den persen skulle ikke bli gammel, men mer om det i del II.

Midnattssol - man kan bare ikke mistrives.

Sei er ganske vanlig bifangst når man fisker etter lyr i dette området, og da en sei i passelig størrelse for duppfiske etter kveite kom opp tok vi en kjapp avgjørelse om et kveitedrift, bare for å teste riggen for duppfiske. Duppfiske etter kveite var nytt for oss, og det er alltids greit å teste utstyret litt før man VIRKELIG skal fiske? Det var i det minste tanken, så vi la oss til på et drift kun noen minutter fra campen, på et sted jeg hadde fått anbefalt fra campen.

Litt større agnfisk enn vi er vant med hjemme.

Det var lite vind, og nesten null strøm i vannet, så driftet gikk sakte og pent. Tiden gikk mens Vera og jeg snakket om teknikk ved jiggfiske etter kveite og lot oss imponere av naturen. Duppen bare lå der rundt ti meter fra båten og duppet (pun intended). Siden driftet var så rolig var snella (en Shimano Tiagra 16) frikoblet men med knarren på, det ga nok motstand til at duppen fulgte driftet vårt.

Stort agn = stor dupp.

Rigget og klart.

Så ga knarren lyd fra seg.... Jeg sveivet opp jiggstangen min, tok meitestangen (en Shimano Beastmaster STC Boat 20-30) ut fra stangholderen og slo av knarren så sena gikk helt fritt ut. Da gjenstod bare å telle langsomt fra 1000 til 1030, slå på bremsen og sveive fisken på. Skjønt "fisken" var ikke det første som slo meg, dette kjentes ut som bunnen. Så der stod jeg da,  og rakk akkurat å si "bunnen, vi må kjøre opp igjen" før det kom et merkbart dunk fra bunnen.

De neste 30 minuttene ble et herlig slit. Kveita var i god form, og underveis i driftet hadde vi beveget oss fra dybde rundt 20 meter og ut over rundt 30 meter. De 30 meterne brukte hun stadig vekk, og kombinerte det med et par utras sideveis også, bare for å få enda flere meter multifilament mellom seg og oss. Mer enn nok tid til at også Vera fikk kjenne på kreftene i dypet, og til at vi fikk rigget opp mobiler så vi kunne sende live på Facebooksiden til Team Colibri

Bare å holde igjen for harde livet når kveita drar avgårde.....

..... og pumpe inn når hun roer seg.

Så kom øyeblikket der kveitekroken kunne settes i fiskens underkjeve. Den biten gikk fint, men å få på snaren på halen var ikke like lett:


Heldigvis gikk det mye bedre på andre forsøk, og med snaren på plass gikk avkroking lett og målingen greit.

Endelig sikret.

Og da var fangsten et faktum. Å se kveita slippes fri igjen og svømme ned mot dypet for å lage flere kveiter var en magisk avslutning.

Jeg var helt kjørt etterpå. Som mental notis til neste gang, ta av mer klær før fighten begynner....

Lørdag

Gårsdagens kveite ble behørig feiret den kvelden, og morgenfisket fikk dermed fri fra oss. Med et båtbytte lagt inn i løpet av dagen, fant vi ut at vi skulle starte dagen med litt fiske etter rødspette i nærheten av campen. Passende takkel ble knytt, og kursen ble lagt mot et par plasser jeg hadde sett ut via flyfoto og dybdekart tidligere.

Rødspette-godis.

Dessverre var nok ikke min rekognosering helt på topp, for plassene hadde mer grusbunn enn sandbunn. Omgivelsene var pittoreske, bunntypen feil.

Nytt og gammelt, kombinert med ekstrem natur, Lofoten i et nøtteskall.


Resultatet ble naturligvis preget av det, med mer torsk enn flyndre. Om ikke annet ble middagen den dagen sikret. 

Feil art - men middagen ble sikret.

Tålmodig ventende på rødspetta vi aldri fikk.

Etter noen timers mislykket rødspette-satsning var det inn til campen for å bytte båt. Denne gangen til en splitter ny Kaasbøll 660 F.

Kaasbøll 660

Misforstå meg rett, 760 er en fantastisk båt, Men med to personer er 660 mer enn nok og i praksis enklere å håndtere under kveitefiske og ved brygga. En 660 er mer sjødyktig enn undertegnede og sikker som banken, så selv om det kanskje høres ut som nedgradering på båtfronten så opplevde ikke vi det slik i praksis. 660 er lettstyrt og kan enkelt håndteres også av folk med minimal båterfaring. Nå har riktignok Vera dratt på seg en del erfaring etter at vi ble sammen, men hun håndterte lett 660 både ute på havet og ved brygga. Med 660 kan alle "dock like a boss".

Denne båten hadde også en splitter ny Lowrance Elite FS 9, med Airmar TM150M ekkoloddgiver. Til generelt havfiske hadde jeg foretrukket en Lowrance 50/200-HDI, men til det fisket vi drev med her var denne kombinasjonen helt topp. Eliten hadde en C-Map kartbrikke, og i kombinasjon med WIFI til min IPad med Navionics-appen var vi da så godt dekket på kartfronten man kan få blitt. Min IPad er WIFI-only (uten SIM-kort) men fungerer fint som ekstraskjerm til denne bruken.

Med Navionics på IPaden - og dybde/ posisjon fra Eliten.

Speiling av Eliten til IPad ved fiske fra fronten av båten.

Med solid midtkonsoll, tak og sidevindu var IPaden godt beskyttet på dashen, og tilbragte det meste av resten av uken der.

Resten av lørdagen gikk med til kveitedrift, uten at det leverte stort annet enn torsk. Jeg hadde en mindre kveite rundt meteren som fulgte etter jiggen min opp til båten, men den ville rett og slett ikke. Det høres kanskje ut som noe man bør bli skuffet over, men slik følte ikke vi det. Bare det å se disse flyndrene i sitt rette element er en stor opplevelse, og med endel torsk som sørger for å holde en kveitefisker på tå og hev går timene rasende fort.

Flere av torskene var spektakulære "taretorsk" med munnen full av småkrabber og farge der etter.

Taretorsk.

Kanskje torsken får fargen herfra?

Søndag

Med båtbyttet dagen før, ble lørdagens aksjonsradius begrenset. Det var ikke tilfellet på søndagen, og siden YR meldte sol med noe mer vind men fra øst, tok vi raskeste vei gjennom Nappstraumen og ut på vestsiden. Det var dog skiftende skydekke og tilnærmet havblikk da vi la ut fra Hemmingodden.

Har våknet opp til kjipere utsikt.

Forholdene denne morgenen var rett og slett en innertier. Norge på sitt aller beste.



Målet for dagen var driftfiske etter kveite, men med utgående strøm i sundet åpner det seg gode muligheter for fin sei også mot slutten av driftet. 

Vera gikk for litt mindre jigger rundt 20 cm og da går det slik.

Mens undertegnede med større jigger kunne nyte solen i fred på akterdekk.

Det er nesten ikke til å unngå at man får en og annen torsk som bifangst. Vi testet dessuten en ide vi hadde denne dagen, å tre en hel reke på en av krokene på jiggene våre. Det likte tydeligvis torsken, for jiggen med reke ble konstant angrepet av torsk der nede. Til slutt måtte vi gi opp reke for å ikke få mer torsk enn vi kunne klare å spise opp.

På vårt andre drift kroker Vera en kveite rundt en meter, men den slipper dessverre helt opp ved båten. Vi lar driftet ta oss lengre ut, og da dukker seien opp.

Sei på Lowrance Elite FS med Airmar TM150M.

Sei gir svakere ekko enn for eksempel torsk. Så lenge du har nogenlunde kontroll på følsomhet/ effekt på ekkoloddet, kan du derfor se forskjell på jagende sei som her, og jagende torsk. Med samme innstillinger ser jagende torsk slik ut:

Jagende torsk.

Torsken gir langt hardere ekko (med samme følsomhet/ effekt), noe vi brukte aktivt da vi tidvis rettet fisket vårt etter sei. Med det i mente kan det være på sin plass å snakke om innstillingene jeg stort sett brukte under resten av turen, med andre ord innstillinger for dette ekkoloddet og ekkoloddgiver med fiske som primært foregår på 10-50 meters dyp.
  • Fiskemodus - Generell
  • A-Scope - på
  • Scrollspeed - 1/2 (dvs ett hakk ned fra standard)
  • Pingspeed - 16
  • Støyfilter - av
  • Overflatefilter - av eller lav avhengig av forhold
  • Følsomhet - Auto men justert ned med 4 til 7 hakk avhengig av forhold
Tilbake til fisket så lyste ekkoloddet opp med nettopp sei, og vi skiftet raskt fra kveite til sei i teknikk og utstyr. Med andre ord litt mindre jigger, og fiske omtrent midt i vannlaget. Resultatet lot ikke vente på seg, det var snakk om sekunder før vi stod der med solid stangbøy begge to. Vera dro det lengste kortet i denne runden med sei-duell, og klinket til med soleklar ny pers:

Vera med ny PB på sei med 83 centimeter.

Rett inn i Havfiskern og Colibri Predator Cup

De fleste av seiene tok såpass høyt i vannet og satt så pent kroket at de kunne returneres, men denne ble middag. En god filetkiv er i så måte noe man bør ha med seg, den vil bli flittig brukt.

Nydelig råvare.

Hemmingodden har heldigvis eget sløyerom med egnede benker og mulighet for å spyle ned. De har også frysere som står til disposisjon. Siden vi brukte fly denne gangen var det høyst begrenset hva vi kunne ta med oss hjem av fisk, så det ble fisk til både frokost, lunsj. middag og kveldsmat enkelte dager. Dette var også grunnen til at vi i all hovedsak holdt oss unna fisket på dypere vann, hvor gjenutsetting av fisk er umulig, og fisket på relativt grunt vann. Det blir mer enn nok mat fra de fiskene vi må ta livet av, også med den strategien.

På vei hjemover tok vi en stopp ved en stake så Vera kunne bedre sin PB på lyr. det gikk også veien, selv om den skulle bedres igjen senere i uken (spoiler alert der). Mens hun kastet rundt staken drev vi ut over dypere vann, og dermed fikk jeg enda en art inn i Havfiskern, brosme.

Liten tass, men konkurranse er konkurranse.

 Med en brosme på bittesmå 55 centimeter er jeg langt unna noen topplassering (kremt, jeg er på sisteplass på bromselisten per i dag), men med arten på kroken kan den like gjerne meldes inn. Vera var heldig med lyren også, ny PB.

Lyr på 63 cm.

Med det rundet vi av dagen, passe solbrente og mette av inntrykk igjen.

Mandag

Mandag startet med væromslag. Fra strålende sol til skiftende sykdekke og nå overskyet. Men det var fortsatt lite vind, og den lille vinden som var kom fra øst. Igjen var planen vestsiden av Nappstraumen, og målet var kveite, men med YR sitt varsel om at vindretningen skulle dreie, visst vi at fisketiden på den siden ville bli begrenset. 

Fisket begynte med at Vera fikk en mindre kveite på første nedslipp.

Vera med ny art, kveite!

Kveite var kanskje ikke veldig stor, men hva gjør vel det nå turens mål nummer en (at Vera skulle få kveite) gikk i boks? Mål nummer to (at jeg skulle perse på kveite) løste seg allerede første kveld, så med knapt halve turen unnagjort og de to målene vi hadde øverst på listen i boks, var det på høy tid med en high-five. Siden kveita neppe var over minstemål på 80 centimeter slapp vi den ut uten å måle den, men hilser gjerne på den igjen neste gang vi kommer.

På utsiden gjorde kombinasjonen vind og tidevannsstrøm etter noen timer at man fikk høye og krappe bølger. Båten taklet bølgene fint, men det er bare ikke særlig trivelig å fiske når du må sette knærne mot ripa og holde deg fast for å ikke ramle overende. Vi kjørte derfor et par nautiske inn i Nappstraumen igjen, og la oss til der for et kveitedrift. Plassen har tidligere levert en del fin torsk, og siden verken Vera eller jeg hadde den arten registrert i Havfiskern var vi ikke veldig lei oss når ekkoloddet lyste opp med typiske torske-ekko.

Lua på snei, og jagende torsk.

Torskene kastet seg over jiggene våre, og vi kunne lett fylt båten med torsk rundt 70-80 centimeter om vi hadde ønsket det.

Vera med fin torsk.

Heldigvis tok de fleste høyt i vannet og kunne settes pent ut igjen. Men etter at vi begge hadde fått greie torsk inn i Havfiskern bestemte vi oss for å skifte plass og strategi, all den tid det var begrenset hvor mye fisk vi klarer å spise.

Vera med stø kurs østover igjen.

Tanken var å se om vi kunne finne bra lyr på østsiden. Lyr fant vi, men ingen store. derimot dukket det opp noe annet overraskende i det solen igjen tittet frem. Plutselig så vi en blank fisk som hoppet litt bortenfor oss. Vi kjørte bort og Vera kastet i retningen vi hadde sett den hoppende fisken. Etter et par kast smalt det, og det var verken lyr eller sei for dette gikk mer bortover enn nedover.

Min første tanke var sjøørret, men når fisken kom nærmere båten så vi at det var noe som ikke stemte. Fasongen var feil, det var ingen prikker og skjellene så ørsmå ut. Kunne det være en pukkellaks? I så tilfelle en art ingen av oss har sett i levende live, og pulsen økte betraktelig. Hvorfor tok vi ikke med en håv?

Pukkellaks

Med fisken vel i båten kunne vi raskt fastslå arten. Svart i munnen, små og veldig løse skjell, kombinert med det spesielle mønsteret i halefinnen gjorde at det ikke var tvil.

Soleklart kjennetegn på pukkellaks.

Vi visste ikke helt om vi skulle le eller gråte der et øyeblikk. Vera trenger en skikkelig sjøørret i Colibri Predator Cup, og pukkellaks er en svartelistet (uønsket) art i Norge. Samtidig hadde hun ikke arten fra før (ikke jeg heller) og det ER noe eget med det å få en ny art, særlig en eksotisk en. Denne arten skal selvfølgelig ikke gjenutsettes, så det ble laks til kveldsmat på oss denne dagen.

Meget bra matfisk.

For de som måtte lure, var laksen 55 centimeter og posisjonen der vi fikk laksen N68.02.911 E13.33.291. Her er det bare å komme seg ut og plukke opp så mange man kan. 

Med det runder vi av første del av turrapporten fra Lofoten med en selfie. 

Med kamera, kamera og kamera skal fisketuren dokumenteres...


Kommentarer

Populære innlegg

What is the difference between HDS Carbon and HDS Live?

Here we go again, a new generation of the Lowrance HDS. And with that Facebook and the different forums are flooded with questions referring to the difference between the new and the old. So what is the difference between Lowrance HDS Live and HDS Carbon?

What is the difference between Lowrance HDS and Lowrance Elite HDI

Ever since the Elite 7 HDI came on the market I have recived a lot of questions regarding the difference between the HDS-range and Elite HDI. In this article I will try to list most of the differences, seen from a keen anglers point of view. This also means looking at most of what Lowrance has to offer, but I'm sticking to models sold today and models I personally would recommend. The three main model-series, plus the newcomer Elite CHIRP. HDS Gen 2 , true multi function displays (MFD) with button-operation and screensize from 5" to 10,4". HDS Gen 2 Touch , true multi function displays (MFD) with touchscreens and screensize from 7" to 12". Elite HDI , "stand alone", ie not ment for networking besides VHF and AIS. Button-operation and screensize from 4,3" to 7". Elite CHIRP , as Elite HDI but with CHIRP-sonar and faster processor in adition. Screensize 5" and 7".   HDS Gen 2 Units from this series are seen while fishing

What is the difference between HDS Gen 3 and HDS Carbon?

Whenever a completely new model or a rewamp of an existing model comes out, we get the same question: "What is the difference?" Lowrance HDS Carbon Previously I have written a few articles about the differences between some of the (now historic) Lowrance-models: What is the difference between Lowrance HDS and Lowrance Elite HDI? What is the difference between Lowrance HDS Gen 2 and HDS Gen 3? This time we will take a look at the difference between Lowrance HDS Gen 3 and the brand new Lowrance HDS Carbon that was released 15. december 2016. We will look at the technical stuff, and try to translate that into what it will mean when out on the water. Lowrance HDS Gen 3 HDS Carbon is actually the fifth version of the popular HDS-series. Before it came HDS Gen 1, HDS Gen 2, HDS Gen 2 Touch and HDS Gen 3. HDS Gen 2 Touch marked a new area of how Lowrance run their model-updates, since it was released shortly after HDS Gen 2 and the two lived alon

What is the difference between Lowrance HDS Live and Elite Ti2?

Lowrance as a brand of marine electronis is well known to all anglers, but the differences within their range of different models seem to cause quite a few questions out there. Here we will try to outline the difference between Lowrance HDS Live (top end) and Lowrance Elite Ti2 (middle range). Lowrance Elite Ti2 vs Lowrance HDS Live (photo; lowrance.com) As usual, we will start with the tech and then try to translate those technical aspects to practical differences while out on the water. Hardware - housing, screen and connections. The screen and housing on Elite Ti2 is the same as on the previous Elite Ti, and again more or less the same as on HDS Gen 2 Touch. (The memorycard-door and mounting-bracket is different from HDS Gen 2 Touch.) This is by no means new stuff, and compared to the more advanced housing and screen on HDS Live, Elite Ti2 is starting to show its relative age. However, with that in mind it is worth noting that when looking at the competition, several of

What is the difference between Lowrance HDS Gen 2 and HDS Gen 3?

The cyclus in which models change have become shorter and shorter. Is there any real difference between them anymore? When I started out in this game most people would say that their sonar should stay onboard for 8-10 years before they would even consider upgrading it. Everything with less then 5 years on it was considered "new". But as with all things containing a circuit-board, development has been ever accelerating and we are now down to a two or three year cycle between model-changes. I belive that this is to the consumers advantage, but is "the new" always better then "the old"? In most cases the answer to that question is "yes", but it`s up to you to decide if that difference is big enough for you to spend your hard earned cash. Technically it is easy to spot the differences, but whether you will notice it out on the water is a more subjective mather. In this article I will try to look behind the marketing, and point to the actual diff