Gå til hovedinnhold

Geiranger 2021 - sprechen sie deutsch?


Geirangerfjorden er en av tre attraksjoner i Norge på UNESCOS liste over ting som er så verneverdig og spektakulært at de kaller det "verdensarv", fordi de bør tilhøre hele menneskeheten. Vi hektet båten på bilen og tok turen over fjellet for en oval helg.

Tittelen er lett humoristisk, men Geiranger er nesten å anse som en tysk enklave i Norge. Naturlig nok med tanke på når vi var der, for i august har nettopp den nasjonen sin hovedferie. Det snakkes tysk stort sett over alt, og gatebildet er dominert av bobiler med tyske skilter. (Tyskerne har virkelig omfavnet bobilen, det er knapt en campingvogn med tyske skilter å se.) Det plager ikke oss, "tyskere er ålreite dyr" som en campingvert sa til meg en gang, og mange av de er dessuten fiskeinteresserte. Petri brødre og søstre liker vi per definisjon....

På jakt etter dramatisk landskap? Da er Geiranger stedet for deg.

Men tilbake til oss selv. Vi forlot Oslo etter jobb torsdag 19.08, med kursen mot Moss hvor båten min står i påvente av at jeg skal skaffe meg lagringsmulighet nærmere hjemmet i Bærum. Jeg skal være den første til å innrømme at det virker litt tungvint å starte med å kjøre sydover en time, når turens egentlige mål ligger nordvest for hjemstedet, men slik er det bare for tiden. Vel fremme på hytta skiftet vi ut det defekte batteriet til elmotoren (les mer om det i DENNE artikkelen), kastet diverse utstyr i bil og båt og så gikk det av gårde igjen men med riktig kurs på E6.

Med turen via Moss la vi inn en overnatting på veien oppover. Enden Camping ligger rett nord for Lillehammer, og er omtrent så langt fra "luksuriøs resort" du kan komme. Hytta var svært enkel og sliten, sanitærforholdene fra 1970-ish og veistøyen tidvis påtrengende. Men de hadde god plass til bil og båt, og et avslappet prisnivå når målet bare er å få noen timers søvn før man skal videre.

Hun ser blid ut der? Det var FØR hun så inni hytta....

En kort stopp på Otta for å fylle drivstoff og kaffekopp, så kom klatreetappen opp til til de snaue 1500 meterne over havet man skal over, før man ruller alle meterne ned igjen til Geiranger. Her gjelder det å ikke stresse. Ta tiden til hjelp først når du skal opp og har diverse trailere og bobiler foran deg, og så under nedstigningen. Min Mazda 2,2D drar båten opp som et esel på steroider, men på veien ned tok vi to pauser så bremsene på hengeren fikk kjølt seg ned. 

Vilt, vått, vakkert - og bratt.

I motsetning til bilen har tilhengeren trommelbremser, og selv om jeg holdt 1. gir på bilen hele veien ned så er svingene såpass krappe at man må bremse litt før hver sving (det er MANGE svinger) med den konsekvens at påløpsbremsen på hengeren slår litt inn fordi det er såpass bratt. Da blir det varmt, og man bør ta en stopp eller tre underveis for å sjekke at det ikke blir for varmt. Legg hånden forsiktig inn mot senter av hjulet (på utsiden) og kjenn etter. "God lunk" er ikke et problem, men begynner det å bli ubehagelig varmt for hånden din, så er en pause på sin plass. Det var heldigvis flere steder man kunne stoppe på veien ned, og etter lukten av svidde bremser å dømme var det flere enn oss som gjorde lurt i å ta noen pauser på veien ned. 

Vel nede i Geiranger var første prioritet å sjekke ut båtramper. På forhånd hadde vi kontaktet både campingen vi bodde på og campingen i sentrum angående båtrampe, og var forsikret om at det var en rampe "i sentrum et sted". Rampen ligger HER og er helt topp. Parkering ved rampa er det litt dårligere med, men det er plass til en bil og henger på siden av den hvis man anstrenger seg og finrygger litt.

God båtrampe i Geiranger.

Vi skulle bo hos Gande Hytteutleige og Camping, så de ble neste stopp. Vi var på forhånd advart om at de mente det var umulig å ha båten liggende i vannet ved campingen, og at de ikke hadde plass til både båt og båthenger. Begge deler viste seg å være grovt overdrevet, men et tips fra min side er at dersom du legger turen hit så be om å få hytte 5, for der fikk vi inn både henger (med båt) og bil ved siden av hytta. Hytta var ellers veldig bra, selv om vi skulle savne en fryser de neste dagene.

Utsikten fra hytta var helt nydelig.

Fisket ja, hvordan gikk nå det? Vi har aldri fisket i området før, og selv om jeg har bittelitt erfaring fra Vestlandet fra tidligere, så har det vært ute ved kysten, ikke innerst i en av verdens lengste fjordarmer. Vi la derfor ned en hel del research, og den tydet på to strategier:

  • Sei, enten ved vertikalfiske eller ved trolling med dyprigg.
  • Artsfiske, vertikalfiske med agn etter diverse artige arter.
Vi startet med det første, trolling etter sei med dypriggene som hjelpemidler. Jeg har 7 kilos lodd på den ene, og 5 på den andre, og det viste seg at vi måtte skikkelig dypt for å finne seien. Det så vi både på ekkoloddet, og ikke minst så merket vi det i form av hvor i vannlaget fisken tok. Vi fikk knapt nok en eneste sei grunnere enn 30 meter, de aller fleste tok rundt 40 meter og mange ned på 60 meters dyp. 

Dyprigg og sideparavan i aksjon.


Vi har fisket på styggere lokasjoner.

Siden jeg har manuelle dyprigger (ikke elektriske) så gikk jeg ganske fort lei av å sveive opp tunge lodd fra store dybder bare for å plukke av sei på 1,5-3 kilo og slippe ned igjen. Men vi skal ha for innsatsen og teknikken som sådan fungerte glimrende. Rapala Magnum var vinneren på wobblerfronten, tett på riggloddet. 

Lowrance Livesight ved trolling, full kontroll ved trolling litt høyere i vannsøylen.

På dypriggene brukte vi trollingsnellene jeg vanligvis bruker med sideparavaner, de er fylt med multifiliament men har ca 20 meter monofilament ytterst. Dermed griper utløserklyper godt, samtidig som man har fordelen av multifilamentens minimale strekk og lave vannmotstand. Jeg bruker 20 meter monofilament på grunn av at det er typisk 10-20 meters slep jeg har bak sideparavanene, skulle jeg fisket slik med dyprigg ofte hadde jeg kortet det ned til 10 meter eller så.

Trollingen leverte ikke bare sei, svingte vi inn mot fjellet meldte lyren seg på tvert.

Neste stopp på teknikk-planen ble da vertikalfiske etter sei. Her brukte vi delvis jigger, og delvis sildesluker hvor vi skiftet ut treblekroken med en solid enkeltkrok. Da skal det mer til før kroken henger seg opp, og ikke minst er avkrokingen mye enklere med enkeltkroken.

Sildesluker med enkeltkrok fungerte bra.

I retroperspektiv burde vi gått opp enda litt på størrelsen på enkeltkroken, for de rettet seg ut etter diverse bataljer med sei.

Et lite tips når man fisker med sluk/ pilk eller jigg slik som dette, er å sette på litt agn. Det er ikke store biten som skal til for at du får effekten av lukt og smak, og med det blir det både mer sei og man åpner døren for andre arter. Både brosme og lange viste interesse for agnbiten under våre sildesluker, når vi slapp ned til bunnen. 

Taktikken ellers er enkel. Så lenge vi ser seien på ekkoloddet er teknikken å slippe ned til underkant av stimen og så pilke seg oppover, en form for speed-jigging. Ofte er de største seiene nederst i stimen, og det kan tidvis være en utfordring å komme gjennom all småseien rundt 1-2 kilo for å komme ned til det større. Ser vi ikke fisken på ekkoloddet slipper vi helt ned til bunnen, og pilker oss oppover derfra i blinde. Når ekkoloddet ser ut som dette er det enkelt å vite dybden det skal fiskes på:


Seistim, og et par sluker på vei opp og ned.

Fin sei på lett utstyr er morro!

Og med litt agn på kan det fort melde seg andre arter også, her en lange.

Omgivelsene er akkurat så spektakulære som man skulle tro.





Det er lurt å følge med på ekkoloddet når man fisker. Under en økt der vi egentlig lå ganske grunt (20-ish meter) og meitet ved bunnen, kom det plutselig inn noe under båten høyt i vannsøylen. Vi tenkte naturlig vis "makrell", noe som passet oss bra siden agnfisken vi hadde tatt med hjemmefra for lengst var brukt opp. Jeg slapp ned sluken min, og etter et par sekunder smalt det til. Men det kjentes tungt ut til å være en makrell?

En art jeg har jaktet på i flere år!

Taggmakrell ble ny art for meg, en art jeg tidvis har jaktet aktivt etter hjemme i Oslofjorden, men aldri fått. En særdeles kul fisk, og fighten er det ikke noe å si på. Vi fikk tre stykker på rappen før stimen forsvant.

Den siste kvelden kom vi over noe jeg først trodde var sei

På vei inn over en stim med litt større fisk.

Men etter hvert som vi kom skikkelig over stimen stusset jeg både på at den stod over såpass grunt vann, og at ekkoene var så tydelige. 

Javel? Hva er dette da?

Jeg slapp ned en sluk med en bit hvitting på, mens Vera kjørte klassisk agn-rigg. Vi rakk knapt nok ned til stimen før det var stangbøy hos begge.

Stor hvitting.

Det viste seg å være en stim med stor hvitting der nede, og vi dro opp flere hvitting rundt kiloen (Vera fikk en som kom så vidt over, mine lå rett under med 980g som største).

Hvitting er en svært god matfisk, og med hjemreise til fryser rett rundt hjørnet, lempet vi opp hvitting så det holdt. At jeg ble stående å filetere til klokken to på natten fikk heller være. Mat må man som kjent ha, og slikt fiske på grunt vann med aktivt jagende fisk under båten er svinaktig morsomt.

Det blir mye mat på en slik tur, en god filetkniv må med. (Solkrem også...)

Artsfisket vårt var av den enkle typen, i det minste om man sammenlikner med hva "skikkelige" artsfiskere legger opp til. Enkle rigger med diverse agn som reke, hvitting eller makrell, krok i størrelse 2 og søkke tilpasset dybde (5 til 40 gram, med Motorguiden har vi null avdrift og fisker så lett som mulig). Det ble dog mange nye på oss uansett, og endel gjensyn med arter vi hadde på listene våre fra før.

Oppsummering arter:

  • Sei
  • Makrell
  • Taggmakrell
  • Sypike
  • Lyr
  • Knurr
  • Blekksprut
  • Hvitting
  • Lange
  • Bergylte
  • Lusuer
  • Rødnebb (fruen til blåstål)
  • Torsk
  • Brosme
  • Bergnebb
  • Brungylt
16 arter er slettes ikke galt, for min egen del ble det tre nye og for Veras nærmere 10. Artfisket var med andre ord en stor suksess, selv om vi savnet de større berggyltene.

Bergnebb

Lusuer

Rødnebb

Lusuer

Åttearmet blekksprut

Brungylt.

Kanskje like greit at denne ikke blir 100 kilo?

Geiranger har stått på min "bucket list" lenge. Vi drar neppe tilbake hit slik vi gjør til Lofoten, men dette er et sted man bør besøke i løpet av livet. Det er akkurat så vilt, vakkert og bratt som reklamen sier.

Totalt tilbakela bilen 1220,7 kilometer, med et snittforbruk på 0,92 L/ mil. Totalkostnad for turen ble rundt 11.000,- Kort oppsummert en knallbra tur, selv om jeg satte personlig rekord i drivstoffpriser under fylling av båtens bensintank i Geiranger sentrum......

Tid for hjemreise.


Kommentarer

Populære innlegg

What is the difference between HDS Carbon and HDS Live?

Here we go again, a new generation of the Lowrance HDS. And with that Facebook and the different forums are flooded with questions referring to the difference between the new and the old. So what is the difference between Lowrance HDS Live and HDS Carbon?

What is the difference between Lowrance HDS and Lowrance Elite HDI

Ever since the Elite 7 HDI came on the market I have recived a lot of questions regarding the difference between the HDS-range and Elite HDI. In this article I will try to list most of the differences, seen from a keen anglers point of view. This also means looking at most of what Lowrance has to offer, but I'm sticking to models sold today and models I personally would recommend. The three main model-series, plus the newcomer Elite CHIRP. HDS Gen 2 , true multi function displays (MFD) with button-operation and screensize from 5" to 10,4". HDS Gen 2 Touch , true multi function displays (MFD) with touchscreens and screensize from 7" to 12". Elite HDI , "stand alone", ie not ment for networking besides VHF and AIS. Button-operation and screensize from 4,3" to 7". Elite CHIRP , as Elite HDI but with CHIRP-sonar and faster processor in adition. Screensize 5" and 7".   HDS Gen 2 Units from this series are seen while fishing

What is the difference between HDS Gen 3 and HDS Carbon?

Whenever a completely new model or a rewamp of an existing model comes out, we get the same question: "What is the difference?"

What is the difference between Lowrance HDS Live and Elite Ti2?

Lowrance as a brand of marine electronis is well known to all anglers, but the differences within their range of different models seem to cause quite a few questions out there. Here we will try to outline the difference between Lowrance HDS Live (top end) and Lowrance Elite Ti2 (middle range). Lowrance Elite Ti2 vs Lowrance HDS Live (photo; lowrance.com) As usual, we will start with the tech and then try to translate those technical aspects to practical differences while out on the water. Hardware - housing, screen and connections. The screen and housing on Elite Ti2 is the same as on the previous Elite Ti, and again more or less the same as on HDS Gen 2 Touch. (The memorycard-door and mounting-bracket is different from HDS Gen 2 Touch.) This is by no means new stuff, and compared to the more advanced housing and screen on HDS Live, Elite Ti2 is starting to show its relative age. However, with that in mind it is worth noting that when looking at the competition, several of

Lowrance Hook 2 versus Lowrance Hook Reveal

You have to hand it to Lowrance when it comes to the name of their new entry-level line of sonar and chartplotters. We all want to hook up, and what better way to do that then by having our marine electronics reveal to us where the fish are?