Eriks fiske mars - endelig i båten igjen!

Mars er den første vårmåneden, og med mild vinter var det på høy tid å få flaggskipet på vannet.

Men før vi kom dit må man gjennom den vanlige klargjøringen, og den starter med å ta ned burkaen båten står under om vinteren. Heldigvis ganske fort gjort, men det er en fordel å være to.

Demontering av stativ for presenning.

Før vi setter på burkaen på høsten, jekker jeg opp akslingen på hengeren og bygger opp under den med lecablokker så det ikke står vekt på hjulene over vinteren. Da holder dekkene seg bedre, og det er mindre sjangs for at aksel eller andre ting skal bli skjevt. Dette fjernes så på våren så hengeren står på egne hjul igjen gjennom sesongen.

Neste steg for meg er å gå gjennom det elektriske anlegget. Vi bruker båten en del i saltvann, og siden lukene ikke er tette kommer det saltvann inn både her og der gjennom sesongen. Kombinasjonen strøm og saltvann er drepen på det meste, og spiser lett opp selv rustfritt stål. Alle kontaktpunkter og koblinger sjekkes, eventuell korrosjon slipes bort med fint sandpapir og dremel, før dette finnes frem:

Kontaktspray og polfett.

Begge deler handler om å lage en film som hindrer korrosjon. Polfett brukes på batteripolene og andre store metallflater som presses hardt sammen (så fettet ikke ligger som et tykt lag mellom kontaktflatene, det skal kun smøre). Kontaktspray brukes som navnet antyder i kontakter og støpsel. Som du ser av bildet over er begge deler av god alder hos meg, dette er ikke noe du bruker mye av - men det må brukes om du vil ha et velfungerende elektrisk anlegg.

Så skal batteriene topplades, både det blybaserte startbatteriet som ble toppladet og så har stått frakoblet og kjøling gjennom vinteren, og de litiumsbaserte batteriene som har stått inne i plussgrader uten lading etter den siste turen i fjor siden disse batteriene har det best om de ikke er toppladet når de lagres. For batteriene jeg kobler sammen til 24V i batteribanken til elmotoren lader jeg de hver for seg nå før de kobles sammen.

Lading hver for seg før sesongstart.

Bruker du batteribanken mye kan du med fordel koble den fra hverandre og lade batteriene hver for seg en gang eller to i løpet av sesongen også, for det blir ubalanse i batteribanken over tid. Heldigvis tåler Li-batteriene slik ubalanse godt, men den totale kapasiteten i batteribanken din reduseres med økende ubalanse.

Siden vi er inne på det med å koble sammen batterier, så er det greit å vite forskjell på serie- og parallellkoppling:

• Seriekobling av to batterier gir dobbel spenning (2x12V=24V).
• Parallelkobling av to batterier gir dobbel effekt (forutsatt like batteri) (2x90Ah=180Ah).

Det er viktig at BMSen på et Li-basert batteri er beregnet for den sammenkoblingen du har tenkt å bruke, så sjekk det før du kjøper batteriene. Batteriene i bildet over kan både serie- og parallellkobles, alt etter behov. For de fleste av oss med en frontmontert elmotor er det seriekobling som er det aktuelle, slik at våre 12V-batterier leverer 24V eller 36V til elmotoren vår. Men hvis du har en 12V elmotor og vil ha mer kapasitet, så er det parallelkobling som gjelder for deg. Trenger du både høy spenning og mye strøm, kan det to måtene å koble sammen kombineres. 

Rent praktisk:

Seriekobling gjøres ved å koble sammen + på batteri 1 og - på batteri 2. Last kobles på - på batteri 1 og + på batteri 2.

Parallellkobling gjøres ved å koble sammen begge +polene og begge -polene (+ og - hver for seg!). Last kobles til + og -.

Mine to batterier seriekobles da med en kabel slik, kabelen går fra + på det ene batteriet og til - på det andre.

Seriekoblet men uten last.

Så kobles elmotorens kabler på de to gjenværende polene. (Lader kobles også på disse polene når jeg lader batteribanken med en 24V lader.)

Seriekoblet uten last.

Husk litt polfett, og så skal batteribanken sikres i form av å stroppes fast nede i luken sin. Putter du andre ting ned i samme luke, må du dekke til batteriene slik at ikke noe kan komme til og kortslutte mellom polene. (Det er farlig.)

Så er det klart for vårens første lille høydepunkt, koble på muffer og vann og se om vår Mercury ProXS fortsatt vil leke pent med oss.

Amerikaneren startet heldigvis akkurat like lett som vi antok, og sugde i seg BF98 som vi fylte tanken med i fjor uten så mye som et host eller feilslag.

Service på motoren tar jeg senere når lufttemperaturen har steget, og det mest ekstreme "nå må vi komme oss på vannet"-suget har gitt seg. Og apropos det, så ble det selvfølgelig en tur på vannet dagen etter.

Med fredningsperiode av antatte gyteområder for torsk som går fra første januar til 30. april, blir utvalget fiskeplasser begrenset i Oslofjorden, ved mindre man vil fiske etter sjøørret og det ville vi ikke. Men vi begav oss ut i tåkehavet i et område vi var lite kjent, på jakt etter fisk med pigger. Den første var flat og piggete:

Piggskate.

Med det fikk jeg min første piggskate inn i konkurransen Havfiskern i år, så får jeg satse på å øke på etter hvert for dette er en av de minste jeg har fått av arten. Med sine 46 centimeter sikret den meg 55,55 poeng. 

Fisket var tregt, men et par timer senere var det Veras tur og denne fisken var det fart i.

Pigghå.

Haien strakk seg til 97 centimeter, som ga Vera 95,10 poeng i Havfiskern og klar ny PB. Dessverre lå vekten igjen hjemme.

Det ble en hai på meg også, men med sine 73 centimeter og 71,5 poeng ligger jeg bak Vera og får håpe på forbedring senere.

Pigghå så vidt over minstemål.

To uker senere var vi tilbake, og denne gangen i et aldeles fantastisk vær. Blikk stille og sol som varmer er aldri feil.

Akkurat så digg som det kan få blitt.

Med fryseren fylt med 10-15 kilo makrell fra Finn.no, en haug reker og noen tuber Gobble bait lå det an til en fantastisk dag i Yttre Oslofjord. Vi startet med å slippe ned på en plass jeg kjenner godt, men der var det helt dødt så vi bestemt oss for å teste noen nye plasser litt lengre syd. Plassene så lovende ut for både pigghå og -skate, men timene gikk uten napp. Ikke engang de vanlige agntyvene var til stede. Etter gode 8 timer på vannet pakket vi sammen uten å ha kjent et skikkelig napp. Dagens eneste fangst ble soltimer, stusselige greier men slett ikke uvanlig i en ødelagt Oslofjord.

Vi testet en (for oss) ny rampe på denne turen, en som både ligger nære fiskeplassene og som ligger fint i le uansett vindretning. At rampen er smal lever vi godt med, men da vi satte ut på ganske høyt vann mistenkte vi at rampen nok var støpt litt kort ut i vannet og kunne bli utfordrende på lavvann.

Langt ned.

Mistanken stemte godt, for da vi skulle ta opp igjen var vannet lavt og det ble omtrent en meter fra kanten på vippa på hengeren og ned til vannet. Heldigvis har hengeren vår en skikkelig god og lang vippe, og med lavgir på vinsjen kan båten løftes mer eller mindre vertikalt om ønskelig. Det største problemet var egentlig å få D-ringen i nesa på båten (der kroken på vinsjbåndet festes) over den første rulla. Men med litt rå makt, og enda mer lirking, smatt D-ringen over rulla med et smell og så var det bare å vinsje i vei. Men denne rampen blir nok ikke besøkt av oss igjen, for belastningen på utstyr (og den som vinsjer) er stor. 

Vi avrundet mars fiskemessig med en kveldstur etter jobb. Metoden var bunnmeite med mark og mais. Tanken var å se om det var noe vederbuk å få, men kveldens første fisk ble en brasme.

Årets første brasme.

Det ble ikke veldig napp denne kvelden, men Vera rundet av med enda en brasme, og ny pers på arten med 47 centimeter 1260 gram. Den fisken hadde nok noen andre prøvd seg på før også, hvis vi skal dømme etter sårene.

Au!

Jeg blanket med stil, to-tre napp men ingen fisk på land. 

For april har vi planlagt en ny tur vestover, så nå girer vi opp for alvor fremover.