Syntax error

I informasjonsteknologiens verden er "Syntax error" en betegnelse på feil som oppstår fordi tegn som er ment å stå i en bestemt rekkelfølge ikke gjør det, og programmet som styres av serien med tegn stopper opp. Omtrent som når du stokker om ordene i en setning, og dermed endrer setningens mening så mye at den ikke lengre gir den informasjonen du ønsket.

Jeg kan ikke unngå å anta at det nettopp er en slik feil som rammer Fiskeridepartementets tankegang rundt hvordan Norges del av ICCATs kvote for makrellstørje (BFT, tunfisk) skal benyttes. Fakta er der, men settes sammen slik at meningen blir borte.

I september 2016 skrev jeg DENNE kronikken, som kort oppsummert dreier seg om at det er helt OK at Norge bruker sin tildelte kvote til å teste ulike måter å forvalte den delen av størjebestanden som svinger innom våre farvann i sitt næringssøk. I likhet med andre som mente omtrent det samme, måtte jeg tåle både dempet applaus, kritiske spørsmål og rent ut idiotforklaringer. Alt helt normalt i en diskusjon hvor mange mener mye, og jeg lever godt med det.

Poenget med praksisen i perioden 2014-2016 var delvis å forske på selve bestanden, og delvis å teste distribusjonssystemet for tunfisk. Det er fult mulig å forske på bestanden uten å ta livet av hele kvoten, og vi er nok alle enige om at testen av distribusjonssystemet var en kattastrofe. (Katta, ettersom fiskene endte på boks som kattemat.) Når en test ender i fallitt, er det naturlig å spørre seg om hvorfor, og ikke minst om hva man skal gjøre annerledes neste gang.

Og det er her vi som nasjon feiler. Ja, det er ikke bare byråkratene i direktoratet som feiler, det er VI. Det er VI som via demokratiet gir byråkratene sine retningslinjer, og de er opplagt helt ute av nettopp retning. Fakta er at forsøkene har feilet, og de landene som gjør det vi sportsfiskere mente Norge burde gjort fra dag en lykkes. De tjener penger, de bidrar til at stammen øker, de får liv i lokalsamfunn langs kysten - vi sikrer spanjolene kattemat.

Dette er på ingen måte overraskende, de av oss som følger med på fiskeripolitikken i steinrøysen vår har sett hvilken vei det går. Vi dumper gruveavfall i fjordene våre, vi gir bort konsesjoner for fiske til selskaper som ikke er interessert i hverken fiskens ve og vel, eller lokale arbeidsplasser og vi lar oppdrettsnæringen rasere kysten vår og utrydde unike stammer av laks og sjøørret, vi ødelegger vassdrag etter vassdrag for så å tillate selskaper å bygge kraftledninger til kontinentet og så tillater vi det samme kontinentet og ikke minst Kina å kjøpe selskapene og rettighetene til vannkraften så profitten forsvinner ut av landet.

Vi har mistet bakkekontakten og fremtidsvisjonene fullstendig innen disse områdene, og flakser rundt som skadeskutte ender over en dam som tørker inn under oss. Konsekvensen er ødelagt natur, folk som mister jobben, og mindre kontroll på egne naturressurser. Feiltrinn kommende generasjoner vil måtte betale for, for mye av dette er ikke reversibelt.

Snu i tide.

Det er en gryende misnøye i befolkningen med status quo. Vi ser det politisk der typiske protestpartier som Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Fremskrittspartiet (FRP) sanker velgere i hver sin ende av den politiske skalaen. Dette er et sykdomstegn i ethvert samfunn, et tegn på at samfunnets elite er i utakt med de brede lag av befolkningen. Har eliten vett i skallen tilpasser den seg realitetene, justerer kursen og protestpartiene mister oppslutningen. Klarer ikke eliten å justere kursen, blir den kastet. Fordelen med et demokrati er at eliten kan kastes på en fredelig måte, mens det har en tendens til å gå hardt for seg der andre styringsformer regjerer. Men skiftet kommer, garantert. Se på USA, se på Sverige, se på et hvilket som helst land. Når folk i et demokrati er frustrert, gjør det utslag på stemmeseddelen.

Vi nordmenn er sedate, rolige og generelt ganske trege i reaksjonsformen. Men vi reagerer før eller siden, og årets stortingsvalg ligger an til å bli preget av at en slik reaksjon gryr. Det gjenstår å se om de to største partiene i Norge tar dette hintet, eller om de fortsetter.

Men tilbake til starten, hva med makrellstørja? Konsekvensen av at departementet IKKE lærte av 2016 er svært enkel - ulovlig fiske og tapte inntekter for aktører som ønsker å drive lovlig. Ulovlig fiske kommer ICCAT utvilsomt til å straffe oss for, det er et spørsmål om tid. Så gjenstår det å se om departement har nok innsikt til å forstå at det i akkurat dette tilfellet er byråkratene som tar feil, og ikke de som fisker ulovlig. Vanligvis er det omvendt, men i denne saken har jeg svært vanskelig for å møte det ulovlige fisket med den avskyen jeg burde. Sivil ulydighet er en mer dekkende beskrivelse enn ulovlig fiske slik jeg ser det.

2018 blir avgjørende. Dersom ikke departementet har tatt til vettet når kvotene for 2018 fastsettes, skal du ikke utelukke at dette vil gå helt galt. Det straffer seg å være i utakt med befolkningen.

Dette er enkelt, snu i tide og gjør det eneste fornuftige. Alle rundt oss får det til.

Ikke størje, men en slektning - tatt ved charterfiske.

Denne artikkelen er skrevet av meg som privatperson, og gjenspeiler ikke noe annet enn min personlige oppfatning. Den kan ikke tas til inntekt eller kostnad for noen andre personers eller foreningers syn.