Drøbak 24.08.17 - bægging

Uttrykket "bægging" er ikke helt ukjent i sportsfiskeverdenen, og går ut på å fylle fiskekassen.

Carl og en kompis av ham kjøpte en brukt Galia 660 WA i fjor. Jeg har vært å kikket på den før, jeg elger meg ofte innpå når kompiser kjøper seg båt, men bare mens den stod på henger. Siden jeg aldri har kjørt en før var jeg nyskjerrig på hvordan den oppfører seg i vannet, og Carl ville jeg skulle ta en kikk på elektronikken ombord. Båten brukes primært til kyst- og havfiske og er utstyrt deretter.

Carl og hans øyenstein.

Båten er en walkaround, med andre ord har den en liten kabin i senter mens man kan gå mer eller mindre uhindret rundt. Konseptet har definitivt sine sterke sider som sportsfiskebåt, særlig hvis man er flere som skal fiske fra båten siden man kan spre seg rundt hele rekka. Ulempen kontra den klassiske kabinbåten ("pilothouse") er at kabinen i seg selv blir mindre og styreposisjonen er som regel dekket med kalesje så du sitter ikke like varmt som i kabinbåten. Men man kommer unektelig langt med en god kalesje.

Kalesjen er god, men den skjøten er helt malplassert midt i synsfeltet (utbedret på nyere modeller).

Været var klassisk norsk kabinbåtvær når vi kjørte ut etter jobb. Småregn og antydning til solgangsbris er på mange måter klassisk norsk ettermiddagsvær. Drøbak kan være vindutsatt men den lille brisen la seg fort og vi kjørte utover til ca 200 meters dyp for å leke litt med elektronikken.

Skikkelig batteriovervåkning, proft og nyttig.

Elektronikken er en Simrad S2009 tilkoblet en Airmar TM185M, og en Lowrance HDS Gen 3 tilkoblet en HST-WSBL og LSS-2. Begge skjermenhetene har ethernet og NMEA2000, NMEA er igjen tilkoblet en Motorguide Xi5 36V i saltvannsutgaven. 

Simrad S2009

Jeg har så vidt vært borti TM185M før, men S2009 har jeg bare sett som utstillingsmodell så jeg var spent på hva vi skulle få ut av utstyret. Jeg har skrevet endel om S2009 før, den artikkelen finner du HER.

Best resultat med S2009 på dypt vann fikk vi med TVG på 1, scroll ett hakk ned fra normal og for meg litt overraskende høy ping på 16-17. 16 er litt høyere enn hva jeg normalt hadde brukt på 200 meter, det blir fort pingstøy med såpass høy ping på så store dyp. Jeg startet med ping på 12 og justerte oppover slik jeg pleier, men ble overrasket over hvor høyt vi kunne gå uten pingstøy. Gain rundt 85 (eller Auto -2) og støyfilteret på lav passet godt med dagens vannforhold, da fikk vi mye grums fra plankton etc øverst på 5-40 meter men klart og fint bilde derfra og ned til bunnen. Dette er godt innenfor hva man kan forvente av utstyret vi brukte, skal man ha enda bedre prestanda på enda dypere vann må man opp på moduler ala S5100 (som jeg skrev om HER) og givere med enda høyere effekt eller lavere frekvens. Du kan lese mer om søsknene til TM185M, dvs Airmars chirp-givere på 1000W i DENNE artikkelen. TM185M er på mange måter det nærmeste man kommer en "allroundgiver" for norsk kyst og hav. Den klarer seg fint fra 5-6 meter og ned til 200+ med tanke på å vise fisk godt og det er nok der 99% av norsk saltvannsfiske foregår.

En ting man skal tenke litt på når man kombinerer ekkolodd og frontmontert elmotor, er vannstrømmen fra elmotorens propell og bakover. Her har Carl og Co rotet det litt til (Sorry), for elmotoren er vinklet mot styrbord hvor også ekkoloddgiverne sitter. Med den tidevannsstrømmen som går i Drøbak må elmotoren jobbe hele tiden, og med motor og ekkoloddgivere på samme side av et dypt V-skrog ledes propellstrømmen rett mot ekkoloddgiverne. Effekten av det er støy på ekkoloddet siden propellstrømmen inneholder masse små luftbobler. Den støyen forsterkes når man er på skikkelig dypt vann, fordi ekkoloddets effekt økes. Men vi klarte fortsatt å spore fisk (sannsynligvis sei) på rundt 150-160 meters dyp, dypere enn det så vi ikke fisk men det kan rett og slett være fordi det ikke stod fisk med litt størrelse dypere enn dette der vi var. 

Vi hadde ikke med oss agn i dag, så vi ga oss på dypet ganske fort og gikk løs på dagens neste prosjekt som var å finne sild eller makrell vi kunne gi til Akvariet i Drøbak, de trenger mye forfisk til rovfiskene sine. Vi kjørte både hit og dit, frem og tilbake men slet litt med å finne de store stimene. Vi fant for all del mindre ansamlinger langs diverse kanter, men de virkelig store stimene dukket ikke opp. Dog ga all kjøringen mulighet til å teste en ting jeg ikke likte, ekkoloddet fikk nemlig mye støy når båten ble kjørt med hovedmotoren og farten gikk over 2,5 knop. 

Hovedmotoren er en Suzuki 150, og som jeg har skrevet endel om før er Suzuki ofte forbundet med støy på følsom elektronikk som ekkolodd og VHF. I denne båten går elektronikken på eget forbruksbatteri, med relé til startbatteriet. Det første vi testet var å dra båten opp i 7-8 knop, ekkoloddet ble nesten helt svart av støy. Så kutter vi motoren helt, slår den av, mens båten er i fart. Hensikten er å sjekke om støyen kommer fra motoren, eller turbulens langs skroget. Siden Galia har dyp V-bunn er den ikke ideell for aktermontert ekkoloddgiver, men med det i bakhodet er plasseringen av ekkoloddgiverne omtrent så optimal man kan få til på denne båten. 

Slik skal det se ut, klart og fint men med thermocline og dobbeltbunn.

Med A-scope aktivert ser man fort om støyen forsvinner, og så fort vi tok tenningen på Suzukien ble skjermen akkurat så krystallklar som jeg forventer med støyfilteret på lav. Her har vi utvilsomt den klassiske men akk så kjipe "Suzukisyken" mange sportsfiskere sliter med.

Går som en drøm, men så var det den støyen.

Med sykdommen korrekt diagnostisert, kan man se på behandlingsform. Vi tok ut sikringen av releet mellom start- og forbruksbatteriet, for å bryte enhver kontakt dem imellom. Det hadde ingen effekt på støyen, og gutta har ellers vært flinke til å dra kabler relatert til ekkoloddet på motsatt side av båten i forhold til hvor kablene til motoren er. Da sitter vi igjen med stråling fra motoren mot ekkoloddgiverne og kablene til ekkoloddgiverne. Neste steg får bli å legge kablene til ekkoloddgiverne lengre fra motoren, samt å tape de med blytape for å skjerme de helt.

Det ble ikke bare lek med elektronikken, til slutt fant vi fisken også, Simraden ga ingen rom for tvil da vi passerte en terskel og så dette:

Minisei og makrell i skjønn forening

Da var det bare å sette Motorguiden i ankermodus mens tidevannet fosset forbi oss og lempe ut Sabikiheklene. resultatet kom umiddelbart, først i form av minisei.

Minisei

Så traff vi småmakrellen (pir) så det sang og ble stående å lempe ombord til det var på tide å gi seg for kvelden.

Makrell i bøtter og spann

Seien slapp vi pent ut igjen med ønske om retur når de har lagt på seg noen kilo, makrellen ble levert til Drøbak Akvarium som har et umettelig behov for fisk de kan fore sine innsatte med.

En liten apropos til slutt, kall det et lite spark til Simrad...
Som bildene av S2009 over viser, får du opp en infobar øverst. Den kan forminskes slik jeg har gjort på bildene, men ikke fjernes helt. Det burde vært mulig å skjule den helt, ikke minst fordi den informasjonen som vises i den minimerte infobaren er helt uviktig.