Tidligere i høst skrev jeg en artikkel om Shimano Yasei Pike. Stanga fikk jeg låne av Normark, og i pakka lå det også en Shimano Citica 201 snelle og Sufix 832 braidline. En artikkel om hele komboen hadde blitt på størrelse med en roman, og derfor valgte jeg å dele den i to.
Gjennom 2016-sesongen har jeg fisket mye med Citica. Den har fått være med på fiske etter både abbor og gjedde. Jeg har fisket relativt store shad'er, wobblere og diverse abborgodis for å bli godt kjent med den.
Det ble tidlig klart for meg at denne snella plasserer seg i et mellomsjikt. Den egner seg ikke særlig godt for de letteste jiggskallene, dvs under 10 gram, og heller ikke for baits mye over 100 gram.
Ved de aller letteste vektene blir den rett og slett litt stor. Spolen blir litt tung og kastebremsen lar seg ikke sette fullt så nøyaktig som jeg skulle ønske. Alternativene er at bremsen enten blir litt for hard, eller at den blir så nervøs at jeg må bruke tommelen flittig for å unngå backlash. Begge deler resulterer i kortere kast. Det hører med til historien at 0,18 braid er litt kraftig til jiggskaller under 10g. En tynnere line vil mates litt lettere gjennom stangringene. 0,12 ville nok vært bedre for lave vekter, men samtidig gjort den uinteressant for gjeddefiske. At lineføreren står i ro under kastet bidrar imidlertid til å øke kastelengden fordi det rett og slett er mindre mekanikk som skal rotere.
I de øvre vektklassene merkes det godt når man belaster for mye. Stativet på snella gir gode tilbakemeldinger på hva som er for mye. Med max i overkant av 100 gram passer den godt sammen med Yasei Pike. Jeg har også testet den på Abu's Fantasista Shiro Nano 15-40 og Gunki Iron-t 20-80. Med en vekt på snella på 210 gram blir dette forholdsvis lette kombinasjoner. I forhold til kastevekt føler jeg at snella leverer best mellom 15 og 80 gram, og dette er dekkende for mye av mitt fiske.
Oppbygningsmessig er denne snella et godt bilde på hvordan jeg ser for meg Shimanos produkter. At Shimano plasserer seg helt i toppen blant snelleprodusentene hersker det ingen tvil om. Alle som kan litt om sykkel vet at masseproduksjon av finmekanikk med høy kvalitet er deres varemerke. Følelsen og balansen i denne snella er akkurat slik jeg forventer.
Nettopp her tror jeg Shimano har gjort noe lurt; de har ikke falt for fristelsen å bruke dyre materialer. Førsteinntrykket er rett og slett litt plastikk. Blanklakkert plast er ikke eksklusivt, men til gjengjeld ganske holdbart. Snella føles egentlig litt billig når man pakker den ut av esken, men etter å ha brukt den mye, og forholdsvis hardt, er det helt greit med plasthus. Det er faktisk ikke en eneste ripe i den, og det til tross for at den hele tiden har sittet på stenger, uten futteral. Jeg vil heller ha en snelle med gode mekaniske løsninger og funksjoner framfor en der man har forsøkt å spare vekt med dyre materialer på bekostning av funksjonalitet.
Bak plasten skjuler det seg nemlig en del morro for nerdene. Akkurat som alle andre produsenter har Shimano en mengde navn og uttrykk på sine løsninger, og jeg tar derfor sjansen på å forklare noen av dem.
Stativet er frest ut av et stykke aluminium, og dette sammen med forsterkede sideplater bidrar til å holde alle komponenter riktig posisjonert i forhold til hverandre. Dette omtales som Hagane. Shimano har videreutviklet måten å støtte drevene i snella på. Denne kalles X-ship. Kort fortalt dreier dette seg om ekstra lagring som gjør at drevene forhindres fra å vri seg i forhold til hverandre ved belastning. Dette er en vanlig grunn til rasing av drev ved stor belastning. Denne løsningen er fornuftig fordi man ved økt presisjon unngår unødvendig og fordyrende materialvalg i drevene.
Snella har totalt 6 kulelagere. Slik jeg ser det er det tilstrekkelig. Som nevnt er snella for stor til lett fiske, under 10 gram, så man er ikke avhengig av et titalls lagere for optimal kastelengde. Alle roterende deler snurrer lett og smidig. For å oppnå god balanse er spolen frest ut av et stykke aluminium. Shimanos patent kalles S3D, og resultatet er en lett og godt balansert spole med lite vibrasjoner.
Frikoblingen av spolen heter Super Free Spool og skal gi minst mulig friksjon ved kast. Tangenten og mekanismen føles behagelig og solid, og det er lett å løse ut spolen.
Sist ut er kastebremsen, SVS Infinity. Spolen sentreres i stativet med den tradisjonelle skruen ved siden av bremsen. Kastebremsen justeres ved å velge hvor mange sentrifugalvekter som skal være aktive på spolen.
Disse gir friksjon mot en messingspole når man kaster. Spolen har konisk utforming, og avstanden til sentrifugalvektene justeres ved å skru på et lite hjul på utsiden av snellehuset.
Jeg synes snella blir i overkant nervøs med én eller ingen aktive vekter, og har havnet på to av fire aktive. Da kan jeg justere resten med det utvendige hjulet, og litt tommelbruk. Det er hyggelig å se at stadig flere produsenter kommer med utvendig justering av sentrifugalbremsen. Dette er en stor forbedring som gjør det mye lettere å optimalisere snella når man endrer kastevekten.
Sveivarmen er også av aluminium, og har to myke gummiknapper å holde i. Jeg har etterhvert blitt vant til knapper av foam, og reagerte på at Shimano har gått for gummi. Disse er overraskende gode, og jeg tror de nok holder lengre enn foam. Snella finnes både med høyre- og venstresveiv. Disse benevnes 200 og 201. Den finnes i to utvekslinger, 7,2:1 og 6,3:1. Jeg har testet sistnevnte, som egner seg godt på en snelle til allround-bruk.
Når det gjelder konkurrenter føles det fornuftig å dra paralleller til Citica'ens nærmeste slektning, Curado. Denne er også veldig interessant, men er noe dyrere på grunn av andre materialer og flere kulelagere. Man skal heller ikke glemme Calcutta 200. Dette er en tradisjonell, rund snelle i metall, og er et skuddsikkert alternativ, men denne ligger også en del over i pris.
Skal man se ut over Shimano er det verdt å se på Abu Garcia's Revo Beast. Dette er nok den snella på det norske markedet som kommer nærmest Citica, men har ett ekstra kulelager og litt høyere utveksling. Revo Beast er veiledende vesentlig dyrere enn Citica (2499,-).
Det har også kommet oss for øret at det dukker opp et par lavprofilsneller til fra Shimano på markedet i 2017. Caenan og Caius er absolutt spennende. Uten å ha klemt på dem enda tror jeg disse fyller det nedre sjiktet hos Shimano. Som Citica snakker vi også her om sneller til mer fornuftige priser, henholdsvis 1499,- og 1799,-.
Mer informasjon finner du hos Rapala Pro Guide Norway og hos Normark
Når det er sagt bør det også nevnes at Shimano har mange gromme sneller i det øvre prissjiktet som ennå ikke har funnet veien til Norge. Håpet er, som alltid, at importøren skal tørre å satse slik at vi får mer å velge i. De to nyankommerene er forhåpentligvis et eksempel på det.
Etter en hel sesong med Citica må jeg si meg godt fornøyd. Førsteinntrykket var plast, men i ettertid ser jeg at Shimano har gjort noe lurt. Med et begrenset budsjett får man her en snelle som dekker flere behov, og som har gode tekniske løsninger. Den ser ikke grommest ut i hylla, men representerer akkurat det jeg forbinder med Shimano. I en amerikansk test ville nok konklusjonen ha vært "Value for money!".
Sufix 832
Kvaliteten på braidliner er svært vekslende. Pris er ikke alltid synonymt med nivået på produktet man får. Som med alt annet betaler man ofte en del for navnet, og en "kina-line" til hundrelappen trenger ikke, med litt flaks, å være så mye dårligere enn en line fra en anerkjent produsent. Likevel skal man være bevisst på at de billige alternativene som oftest er kopier. Framskritt og utvikling gjøres av de store produsentene. De er avhengige av å ligge et steg foran for å selge.
Jeg gjorde en liten research i teamet for å finne ut hva vi ønsker av en god braidline. På lista vår står slitestyrke, farge, vannopptak og følelse øverst. En line som flises opp blir fort svakere, og ryker lettere. Samtidig bør den være skikkelig gjennomfarget slik at den ikke blir blass. Med multiplikatorsnelle er lavt vannopptak viktig for å begrense at vannspruten står fra snella når man kaster. Det er også viktig at braiden er stum nok slik at man kjenner det som foregår i andre enden av linen. Slik jeg ser det blir dette enda viktigere når man går ned på tykkelsen, for eksempel ved drop-shotfiske. Sist men ikke minst er det fint om linen føles myk. Det blir fort såre fingre med en hard og grov line. Mykheten avgjør også hvor lett linen er å knyte.
Som tidligere nevnt var Citica'en utstyrt med Sufix 832 braid.
Denne linen skal være siste skrik innen braid, og den største nyheten er at de har fått med seg Gore på laget. Gore er særlig kjent fra klesproduksjon, og materialet har mange gode egenskaper. Blant annet er det svært slitesterkt. Produksjonen av linen er omfattende, og kort fortalt spinnes Gore-fiber sammen med de andre materialene vi finner i slike liner.
Jeg har testet 832 i 0,18mm. Dimensjonen er ikke optimal til de tyngste shad'ene, men til gjengjeld fungerer den godt til lettere jiggfiske etter gjedde og abbor. Den formidler det som skjer i andre enden godt. Til rent gjeddefiske vil jeg gjerne ha tykkere dimensjon hvis en stor madam skulle finne det for godt å stikke innom.
Etter én sesongs bruk har jeg lite å utsette på slitasje og impregnering. Linen fliser ikke, men blir litt blass i den ytterste meteren ved langvarig bruk. Normalt pleier jeg å farge de ytterste meterene svarte på liner i sterke farger, men siden denne er mosegrønn har jeg latt være.
Linen føles behagelig og myk. Den er lett å knyte, og vannopptaket er lavt. Den beholder den glatte overflaten, kaster godt, og jeg blir ikke sår på tommelen
Konkurransen blant produsentene er knallhard, og jeg mener Sufix 832 plasserer seg i toppskiktet. Ny teknologi utvikles og racet fortsetter.
Gjennom 2016-sesongen har jeg fisket mye med Citica. Den har fått være med på fiske etter både abbor og gjedde. Jeg har fisket relativt store shad'er, wobblere og diverse abborgodis for å bli godt kjent med den.
Det ble tidlig klart for meg at denne snella plasserer seg i et mellomsjikt. Den egner seg ikke særlig godt for de letteste jiggskallene, dvs under 10 gram, og heller ikke for baits mye over 100 gram.
Ved de aller letteste vektene blir den rett og slett litt stor. Spolen blir litt tung og kastebremsen lar seg ikke sette fullt så nøyaktig som jeg skulle ønske. Alternativene er at bremsen enten blir litt for hard, eller at den blir så nervøs at jeg må bruke tommelen flittig for å unngå backlash. Begge deler resulterer i kortere kast. Det hører med til historien at 0,18 braid er litt kraftig til jiggskaller under 10g. En tynnere line vil mates litt lettere gjennom stangringene. 0,12 ville nok vært bedre for lave vekter, men samtidig gjort den uinteressant for gjeddefiske. At lineføreren står i ro under kastet bidrar imidlertid til å øke kastelengden fordi det rett og slett er mindre mekanikk som skal rotere.
I de øvre vektklassene merkes det godt når man belaster for mye. Stativet på snella gir gode tilbakemeldinger på hva som er for mye. Med max i overkant av 100 gram passer den godt sammen med Yasei Pike. Jeg har også testet den på Abu's Fantasista Shiro Nano 15-40 og Gunki Iron-t 20-80. Med en vekt på snella på 210 gram blir dette forholdsvis lette kombinasjoner. I forhold til kastevekt føler jeg at snella leverer best mellom 15 og 80 gram, og dette er dekkende for mye av mitt fiske.
Oppbygningsmessig er denne snella et godt bilde på hvordan jeg ser for meg Shimanos produkter. At Shimano plasserer seg helt i toppen blant snelleprodusentene hersker det ingen tvil om. Alle som kan litt om sykkel vet at masseproduksjon av finmekanikk med høy kvalitet er deres varemerke. Følelsen og balansen i denne snella er akkurat slik jeg forventer.
Nettopp her tror jeg Shimano har gjort noe lurt; de har ikke falt for fristelsen å bruke dyre materialer. Førsteinntrykket er rett og slett litt plastikk. Blanklakkert plast er ikke eksklusivt, men til gjengjeld ganske holdbart. Snella føles egentlig litt billig når man pakker den ut av esken, men etter å ha brukt den mye, og forholdsvis hardt, er det helt greit med plasthus. Det er faktisk ikke en eneste ripe i den, og det til tross for at den hele tiden har sittet på stenger, uten futteral. Jeg vil heller ha en snelle med gode mekaniske løsninger og funksjoner framfor en der man har forsøkt å spare vekt med dyre materialer på bekostning av funksjonalitet.
Bak plasten skjuler det seg nemlig en del morro for nerdene. Akkurat som alle andre produsenter har Shimano en mengde navn og uttrykk på sine løsninger, og jeg tar derfor sjansen på å forklare noen av dem.
Stativet er frest ut av et stykke aluminium, og dette sammen med forsterkede sideplater bidrar til å holde alle komponenter riktig posisjonert i forhold til hverandre. Dette omtales som Hagane. Shimano har videreutviklet måten å støtte drevene i snella på. Denne kalles X-ship. Kort fortalt dreier dette seg om ekstra lagring som gjør at drevene forhindres fra å vri seg i forhold til hverandre ved belastning. Dette er en vanlig grunn til rasing av drev ved stor belastning. Denne løsningen er fornuftig fordi man ved økt presisjon unngår unødvendig og fordyrende materialvalg i drevene.
Snella har totalt 6 kulelagere. Slik jeg ser det er det tilstrekkelig. Som nevnt er snella for stor til lett fiske, under 10 gram, så man er ikke avhengig av et titalls lagere for optimal kastelengde. Alle roterende deler snurrer lett og smidig. For å oppnå god balanse er spolen frest ut av et stykke aluminium. Shimanos patent kalles S3D, og resultatet er en lett og godt balansert spole med lite vibrasjoner.
 |
| Lett aluminiumsspole. |
Frikoblingen av spolen heter Super Free Spool og skal gi minst mulig friksjon ved kast. Tangenten og mekanismen føles behagelig og solid, og det er lett å løse ut spolen.
 |
| Behagelig tommeltangent. |
 |
| Spole med sentrifugalvekter. |
 |
| Messingspolen til kastebremsen |
Jeg synes snella blir i overkant nervøs med én eller ingen aktive vekter, og har havnet på to av fire aktive. Da kan jeg justere resten med det utvendige hjulet, og litt tommelbruk. Det er hyggelig å se at stadig flere produsenter kommer med utvendig justering av sentrifugalbremsen. Dette er en stor forbedring som gjør det mye lettere å optimalisere snella når man endrer kastevekten.
 |
| Utvendig justering av kastebremsen |
Sveivarmen er også av aluminium, og har to myke gummiknapper å holde i. Jeg har etterhvert blitt vant til knapper av foam, og reagerte på at Shimano har gått for gummi. Disse er overraskende gode, og jeg tror de nok holder lengre enn foam. Snella finnes både med høyre- og venstresveiv. Disse benevnes 200 og 201. Den finnes i to utvekslinger, 7,2:1 og 6,3:1. Jeg har testet sistnevnte, som egner seg godt på en snelle til allround-bruk.
 |
| Store, myke gummiknapper. |
Når det gjelder konkurrenter føles det fornuftig å dra paralleller til Citica'ens nærmeste slektning, Curado. Denne er også veldig interessant, men er noe dyrere på grunn av andre materialer og flere kulelagere. Man skal heller ikke glemme Calcutta 200. Dette er en tradisjonell, rund snelle i metall, og er et skuddsikkert alternativ, men denne ligger også en del over i pris.
Skal man se ut over Shimano er det verdt å se på Abu Garcia's Revo Beast. Dette er nok den snella på det norske markedet som kommer nærmest Citica, men har ett ekstra kulelager og litt høyere utveksling. Revo Beast er veiledende vesentlig dyrere enn Citica (2499,-).
Det har også kommet oss for øret at det dukker opp et par lavprofilsneller til fra Shimano på markedet i 2017. Caenan og Caius er absolutt spennende. Uten å ha klemt på dem enda tror jeg disse fyller det nedre sjiktet hos Shimano. Som Citica snakker vi også her om sneller til mer fornuftige priser, henholdsvis 1499,- og 1799,-.
Mer informasjon finner du hos Rapala Pro Guide Norway og hos Normark
Når det er sagt bør det også nevnes at Shimano har mange gromme sneller i det øvre prissjiktet som ennå ikke har funnet veien til Norge. Håpet er, som alltid, at importøren skal tørre å satse slik at vi får mer å velge i. De to nyankommerene er forhåpentligvis et eksempel på det.
Etter en hel sesong med Citica må jeg si meg godt fornøyd. Førsteinntrykket var plast, men i ettertid ser jeg at Shimano har gjort noe lurt. Med et begrenset budsjett får man her en snelle som dekker flere behov, og som har gode tekniske løsninger. Den ser ikke grommest ut i hylla, men representerer akkurat det jeg forbinder med Shimano. I en amerikansk test ville nok konklusjonen ha vært "Value for money!".
Sufix 832
Kvaliteten på braidliner er svært vekslende. Pris er ikke alltid synonymt med nivået på produktet man får. Som med alt annet betaler man ofte en del for navnet, og en "kina-line" til hundrelappen trenger ikke, med litt flaks, å være så mye dårligere enn en line fra en anerkjent produsent. Likevel skal man være bevisst på at de billige alternativene som oftest er kopier. Framskritt og utvikling gjøres av de store produsentene. De er avhengige av å ligge et steg foran for å selge.
Jeg gjorde en liten research i teamet for å finne ut hva vi ønsker av en god braidline. På lista vår står slitestyrke, farge, vannopptak og følelse øverst. En line som flises opp blir fort svakere, og ryker lettere. Samtidig bør den være skikkelig gjennomfarget slik at den ikke blir blass. Med multiplikatorsnelle er lavt vannopptak viktig for å begrense at vannspruten står fra snella når man kaster. Det er også viktig at braiden er stum nok slik at man kjenner det som foregår i andre enden av linen. Slik jeg ser det blir dette enda viktigere når man går ned på tykkelsen, for eksempel ved drop-shotfiske. Sist men ikke minst er det fint om linen føles myk. Det blir fort såre fingre med en hard og grov line. Mykheten avgjør også hvor lett linen er å knyte.
Denne linen skal være siste skrik innen braid, og den største nyheten er at de har fått med seg Gore på laget. Gore er særlig kjent fra klesproduksjon, og materialet har mange gode egenskaper. Blant annet er det svært slitesterkt. Produksjonen av linen er omfattende, og kort fortalt spinnes Gore-fiber sammen med de andre materialene vi finner i slike liner.
Jeg har testet 832 i 0,18mm. Dimensjonen er ikke optimal til de tyngste shad'ene, men til gjengjeld fungerer den godt til lettere jiggfiske etter gjedde og abbor. Den formidler det som skjer i andre enden godt. Til rent gjeddefiske vil jeg gjerne ha tykkere dimensjon hvis en stor madam skulle finne det for godt å stikke innom.
Etter én sesongs bruk har jeg lite å utsette på slitasje og impregnering. Linen fliser ikke, men blir litt blass i den ytterste meteren ved langvarig bruk. Normalt pleier jeg å farge de ytterste meterene svarte på liner i sterke farger, men siden denne er mosegrønn har jeg latt være.
Linen føles behagelig og myk. Den er lett å knyte, og vannopptaket er lavt. Den beholder den glatte overflaten, kaster godt, og jeg blir ikke sår på tommelen
Konkurransen blant produsentene er knallhard, og jeg mener Sufix 832 plasserer seg i toppskiktet. Ny teknologi utvikles og racet fortsetter.
 |
| Skumle typer... |
Kommentarer
Legg inn en kommentar