Hva er dette? What is this?

Alt du finner her, kan du fritt bruke videre, så lenge du kreditterer bloggen og forteller oss hva du skal bruke det til. Du når oss via kommentarfeltet under innleggene, eller på teamcolibrino@gmail.com.

Everything you find on our blog is free for you to use, but please credit us and tell us what you will use it for. You can reach us by posting a comment, or through teamcolibrino@gmail.com.

mandag 19. september 2016

Tunfisk - nå ikke bare på boks

Undertegnede er ikke ukjent med å kritisere hverken diverse organisasjoner eller offentlig forvaltning. Men denne gangen er han ganske fornøyd. I 2014 ble det åpnet for norsk forsøksfiske etter makrellstørje, Thunnus Thynnus på latin eller bluefinn tuna (BFT) på engelsk. I 2014 og 2015 gikk det ikke helt veien, men i 2016 gikk det meget bedre.

Fartøyet som fikk fiske i 2016 er ringnotbåten MS Hillersøy (ref DENNE kilden). Du kan se båten og lese mer om den HER og spore den via AIS HER. I skrivende stund befinner hun seg utenfor Florø, hvor hun har losset fangsten.

17. september fikk de full klaff (ref DENNE artikkelen) med 190 fisk som oppgis å veie 170-300 kilo stykket. Fiskene ble fanget i en not laget spesielt for dette fisket.

En ringnot er et slags nett som legges ut rundt den antatte fiskestimen, og så snurpes den sammen i bunnen slik at fiskene sperres inne i noten. Man må først lokalisere fiskene, så gjette seg til hvilken retning de beveger seg i, og så kjøre ut noten rundt fiskene. Dett er neppe helt enkelt, spesielt når man snakker om svært raske og sterke fisker som størje. Man må få ut noten, og stenge den i bunnen, før fiskene stikker av, hvis ikke må redskapen inn igjen og man må prøve på nytt. I mellomtiden har kanskje fiskene flyttet seg et helt annet sted, eventuelt til en dybde hvor man ikke kan nå de med noten. Som tidligere nevnt var ikke fisket i 2014-2015 vellykket, til tross for at det ble observert flere stimer med størje langs kysten, så det er opplagt at det er en viss vanskelighetsgrad inne i bildet her. I Norge er det ikke tillat å benytte fly eller helikopter i søket etter størje, så båten må i praksis kjøre rundt og lete. (Link til forskift nederst i artikkelen). Norge har en av verdens lengste kyststriper, så forbudet mot hjelp fra luften har opplagt gjort søket vanskeligere.

Fisket er et såkalt forsøksfiske, og kvoten tildeles Norge fra ICCAT, The International Commission for the Conservation of Atlantic Tuna, ut fra en total global kvote på ca 19.000 tonn. ICCAT har eksistert siden 1966 men kom for alvor i gang tidlig på 70-tallet. Dessverre var organisasjonen sterkt preget av at de samme nasjonene som fisket for hardt på størja, også styrte ICCAT. De første tiårene var organsisjasjonen en vits, de drev mest med lek med tall og tåkeprat. Den tiden er heldigvis forbi. De overvåker ca 30 ulike arter, og da spesielt tunfiskartene og sverdfisk, men også pelamidene (Sarda Sarda) vi har fått jevnlig besøk av de siste årene er innenfor deres ansvarsområde. ICCATs arbeid finansieres av medlemslandene, som du finner listet opp via DENNE linken. Medlemmene består av ca 50 land pluss EU, og Norge er et av disse landene.

På mange måter kom vendepunktet for tunfisken i 2006. Da innførte ICCAT, på råd fra forskere, et langt strengere regime enn før, og dette ble igjen innskjerpet i 2010 etter kritikk fra flere hold. Antall båter med kvoter ble redusert, for at det skulle bli enklere å følge opp de båtene som faktisk fikk fiske. Den totale kvoten ble ytterligere redusert, og man tvang igjennom at særlig EU måtte følge opp sin flåte med fiskefartøyer på en bedre måte enn før. EU har dessverre en stygg historikk i dette tilfellet, og det er fortsatt EUs båter som utgjør en stor del av problemet. Nærmere bestemt de av EUs båter som IKKE respekterer regelverket, eller fisker utenfor land hvor det ikke gjennomføres kontroller. I praksis betyr dette internasjonalt farvann og farvann utenfor Afrika hvor krig/ korrupsjon gjør at det hersker anarki på vannet. Man måtte derfor følge opp med et tiltak til, et tiltak som både du og jeg kan følge opp og forholde oss til.

For å sikre at de fiskene som ble lovlig tatt skulle kunne omsettes, innførte de en sertifikatordning. I praksis betyr dette at når en tunfisk blir tatt, skal den leveres til godkjent mottak og det skal befinne seg en inspektør fra det enkeltes lands myndigheter der. Denne utsteder et sertifikat som skal følge den enkelte fisken fra båten og til butikken eller restauranten hvor fisken selges til sluttbruker. Den norske forskriften som styrer fisket gjenspeiler dette. (Se link nederst.)

Endringene i 2010 hadde umiddelbar effekt, og allerede i 2012 ble det sett stimer med makrellstørje utenfor kysten av Norge. Kritikken mot ICCAT fra for eksempel WWF har fungert.

Norge har fått tildelt kvoter på størje i flere år, (kilde HER) men frem til 2014 ble ikke kvoten brakt videre til noen fartøyer. Norges kvote for 2016 på 43,71 tonn utgjør ca 2 promille av totalen, og har ingen betydning for bestanden. Men den er viktig, både med tanke på forskning på de størjene som finner veien helt hit, og med tanke på å få arten på kartet og inn i folks bevissthet. Siden bestandens totale kollaps i tiårene etter 2. verdenskrig, en kollaps forårsaket av overfiske av blant annet norske båter, har arten hatt noen tøffe tiår før den de senere år viser en positiv tendens. Det er viktig at det gjennomføres et forsvarlig og kontrollert fiske på arten. Både av årsakene jeg allerede har nevnt, og fordi alternativet er katastrofalt.

Alternativet er at det ulovlige fisket fortsetter. I en ideell verden burde en totalfredning vært akkurat det, men verden er ikke ideell. Når EU ikke klarer å kontrollere egen flåte i dag, kan man bare spekulere i hva som vil skje hvis ikke EU engang har en økonomisk plusside å vise til fra det lovlige fisket etter størje. Da er vi tilbake til 70-tallet, og størja vil snart være noe man bare lærer om i historietimen, ikke opplever ute på vannet. Det beste vernet for en hvilken som helst art eller biotop får man ved å sørge for at mektige (og pengesterke) aktører har egeninteresse i vern. Jeg kan være enig i at det er trist at det må være slik, men det endrer ikke på faktumet. Lovlig fiske av størje er størjas beste mulighet for overlevelse.

Det kan være verdt å minne om at tunfisk er et samlebegrep på flere arter. Selv det latinske navnet dekker fisk fra flere stammer. Litt det samme som med laks. En laks er ikke bare en laks. Det finnes flere arter, og de finnes flere steder i verden. Selv laks på omtrent samme sted (feks i Østersjøen) må igjen deles inn i hvilken elv de stammer fra før det er fornuftig å diskutere forvaltning og da særlig uttak fra stammen. Den nordatlantiske makrellstørja er IKKE kritisk truet lengre, men det finnes stammer andre steder i verden som er det. På samme måte kan man fiske laks i en elv, mens fisken er fredet i en annen elv. Man kan fiske nordatlantisk makrellstørje uten at det skal sidestilles med stammens undergang.

Reaksjoner

Pussig nok reagerer endel personer veldig negativt på nyheten om fangsten til MS Hillersøy. Jeg mistenker at disse reaksjonene bunner i at man ikke tenker langt nok, men baserer seg på følelser. I avsnittene over brukte jeg nettopp 1140 ord på å forklare hvorfor nyheten om 190 størjer i en not er en god nyhet. Følelser handler mest om bilder, og kanskje et slagord eller to, 1140 ord er for krevende for følelser og krever at man tyr til fornuften. Men størja er en altfor viktig fisk til at man skal la følelsene styre. Her må det tenkes før man handler. Følelser holder ikke.

Av en eller annen grunn er det særlig svensker som reagerer negativt, hvis jeg skal dømme ut i fra noe så lite statistisk valid som min egen Facebook-feed. Artikkelen fra BT (se link nederst) deles med diverse negative kommentarer. Pussig nok er ikke feeden min full av negativ omtale av det svenske fisket etter ål eller at Sverige nå søker om å gjenoppta drivgarnsfisket i Østersjøen. Fangsten i Norge kommer omtrent samtidig med at en stor stim med makrellstørje er sett utenfor svenskekysten, men selv ikke det at svenskene nå kan se fisken selv later til å overbevise de om at stammen er i bedre stand enn på mange tiår. Når ikke fornuft, forskning eller selvsyn hjelper, så er jeg spent på hva som egentlig ville gjort utslaget. Det hadde uansett vært mer nyttig for makrellstørja om våre kjære naboer la ned mer energi i å bekjempe det ulovlige fisket utført av fartøy fra deres egen union, enn å kritisere det lovlige fisket. Men det er kanskje lettere å kritisere noe som er synlig og veldokumentert?

Hva nå?

Nå som bestanden er på riktig vei, og forsøksfisket har vært en suksess, er det naturlig å spørre seg om hva som er neste steg. Norske sportsfiskeres viktigste, om enn sendrektige, organ er Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Et søk på deres nettsider på ordet "makrellstørje" ga tre (3) treff i skrivende stund. Det kanskje viktigste er høringssvaret ifm prøvefisket for 2016, du kan lese svaret i sin helhet HER. NJFF gjør det klart at de ønsker seg en ideell verden (noe annet hadde vært rart for en ideell organisasjon), men de etterlyser også mulighet for sportsfiske etter størje. 

Før noen løper ut i skjulet etter de groveste stengene sine, kan det være verdt å lese ICCATs regler for sportsfiske, punkt 30-31-33-34 er særlig interessante:
30. Recreational and sport fisheries on bluefin tuna shall be subject to the authorization for each vessel issued by the flag State CPC.
31. CPCs shall take the necessary measures to prohibit the catch and retention on board, transhipment or landing of more than one bluefin tuna per vessel per day for recreational fisheries and sport fisheries. This prohibition does not apply to CPCs whose domestic legislation requires that all dead fish be landed. 
33. Each CPC shall take measures to record catch data including weight and length overall of each bluefin tuna from recreational and sport fishing and transmit them to the SCRS. Dead catches of recreational and sport fisheries shall be counted against the quota allocated to the CPC in accordance with paragraph 11. 
34. Each CPC shall take the necessary measures to ensure, to the greatest extent possible, the release of bluefin tuna caught alive, especially juveniles, in the framework of recreational and sport fishing. Any bluefin tuna however landed should be  done so whole or gilled and/or gutted.

Reglene er krevende, men fult overkommelige. Som NJFF skriver i sitt høringssvar vil sannsynligvis de få som måtte prøve seg på sportsfiske etter størje i Norge være ytterst dedikerte sportsfiskere med dertil hørende ressurser. De bør ikke ha problemer med å sette seg inn i (og etterleve) reglene. En kan spørre seg hva våre kjære byråkrater har av fremtidsvyer for fisket etter størje, når de tillater fiske med not men opprettholder forbudet mot sportsfiske?

Flere steder i verden gjennomføres det sportsfiske etter størje, og liknende arter. Erfaringene fra feks Mexico, Canada og USA er positive og tyder på at det er mulig å oppnå betydelig lokal verdiskapning ved sportsfiske, uten at det har videre negativ effekt på stammen det fiskes på. Her må vi følge med, og ikke minst si tydelig i fra til byråkratiet, derom man fortsetter trenden med favorisering av not over fiskestang.

Både vi sportsfiskere og størja går spennende tider i møte.


Nyttige linker:

Forskrift om forsøksfiske etter makrellstørje.
Fiskeridirektoratets melding om fisket 2016.
ICCAT.
BTs artikkel om 190 størjer.
Glad forsker.
Kystbloggen - bilder og tekst fra Hillersøys fangst
Kortfattet oversikt over dagens status.
NJFF sitt høringssvar.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar