Randsfjorden 12-14.08.16

Da var det tid for ett av årets høydepunkter for min del. Røyetreffet til Norges Trollingforbund er en klassiker jeg ikke vil gå glipp av.

En annen som ikke vil gå glipp av det er min faste matros på treffet, Karl Johan tok som vanlig turen opp fra Gøteborg. Jeg møtte ham på Bussterminalen i Oslo 13.30 på fredagen, så kastet vi oss på toget til Høvik hvor bilen min stod. (Jeg tør ikke å ha bilen stående fullpakket i Oslo, og det er dessuten svindyrt.) Rask lemping av diverse utstyr inn i bilen hjemme hos meg, så opp til Storøen i Tyrifjorden hvor Frøken Evada stod klar på hengeren. I teorien en enkel øvelse, men når store deler av Oslos befolkning skal den samme veien som oss tar ting tid.

Så var det frem med siste skrik på teknikkfronten, og litt verktøy. En splitter ny StructureScan 3D ekkoloddgiver og modul skulle erstatte min LSS-1 ekkoloddgiver og StructureScan HD modul. LSS-1 ekkoloddgiveren min er fra 2010, og ble egentlig erstattet hos Lowrance med LSS-2 et par år etter. Men jeg oppgraderte aldri giveren, rett og slett fordi jeg ikke klarer å se at LSS-2 (som jeg har en hel del erfaring med) produserer bedre bilder enn den jeg hadde. Da vi monterte i 2010 var modulen riktignok en StructureScan-modul uten HD som etternavn (altså første generasjon slik som selve giveren). Modulen oppgraderte jeg for noen år siden, da jeg fikk tak i en brukt HD-modul til en svært hyggelig penge. HD-modulen gir i mine øyne bedre bilder på 455 kHz enn den eldre, så derfor ble det prioritert å oppgradere modul og ikke giver.

Men nå skulle altså hele pakken skiftes. Alt av kontakter er identiske med de på tidligere moduler, så det meste var plug & play. Det ble gjenbruk av eksisterende strømkabel og selvfølgelig de tre ethernetkablene jeg har fra modulen og til diverse andre ting i nettverket mitt. Mitt ethernet-nettverk består nå av tre HDS Gen 2, StructureScan 3D, SonarHub og GoFree WIFI. Tre skjermer og tre moduler der med andre ord.

Braketten til giveren er identisk med LSS-1, så jeg behøvde ikke å skru noe i selve båten i det hele tatt. Bare ta av den gamle giveren og så på med bolt/mutter/skive i den gamle braketten. Det er verdt å merke seg at i likhet med TotalScan-ekkolodgiveren, så har Lowrance klønet litt med hullene i metallskinnen giveren monteres under, versus skruehullene i selve giveren. Setter man i alle skruene løst, og så drar til jevnt, går det fint. Setter du i en skrue, drar til, så neste skrue og drar til etc vil du få problemer.

LSS-1, liten og søt.

Som du ser av bildene sitter min StructureScan mellom de to motorene mine. Denne plasseringen har fungert veldig bra på min båt.

LSS-1 fra siden, ingen motorer som skygger.

StructureScan 3D-giveren er et beist sammenliknet med LSS-1.

Structurescan 3D vs LSS-1

Forskjellen er merkbar

Siden metallbraketten er identisk på alle LSS, gikk monteringen av giveren på et minutt eller to. 

Structurescan 3D klar til bruk.

En teknisk forskjell ved monteringen er at kabelen mellom modul og giver for Structurescan 3D deles der den skal kobles til modulen. det er med andre ord to porter for ekkoloddgiveren på modulen. Dette kommer av at det er flere kjeramiske elementer i 3D enn i LSS-1/LSS-2. Der kabelen splittes i de to kontaktene er det en plastforsterkning, og denne er ganske stor. For min del var det uproblematisk, jeg har så mye kabler bak at jeg hadde store nok hull til å tre den nye kabelen igjennom båten. Men hvis du bare har hull tilpasset den vanlige 9-pins kontakten fra LSS-1/LSS-2 må hullet utvides en hel del. Her skal Lowrance få litt kjeft, for hvis plastforsterkningen hadde vært avrundet, si steden for kantete, hadde man ikke behøvd så stort hull. De fleste gummimuffer og kabelgjennomføringer for båt er beregnet på runde hull, og det burde noen som produserer utstyr for marin bruk tenkt på og tilpasset seg til.

De ekstra elementene er det som gjør at det kan produseres et tredimensjonalt bilde. De sender ikke, men mottar kun retursignalet. Siden de elementene som sender også mottar retursignalet (ekkoet) får man flere kilder for mottak, og kan derfor beregne vinkel på ekkoet. En ganske enkel geometrisk øvelse, men svært effektiv. StructureScan 3D er dermed et såkalt MBS (Multi Beam Sonar), forsåvidt i likhet med Garmins Panoptix og Humminbirds forlengst utgåtte Matrix 3D. (Matrix 3D hadde jeg i den perioden jeg kjørte med Humminbird i min båt.) Lowrance er med andre ord ikke alene om MBS for fritidsmarkedet, ei heller var de først ute. Men de er først ute med å kombinere skannende ekkolodd med et tredimensjonalt bilde. 

Med giver og modul på plass, la vi kursen mot Jevnaker og båtrampen der. Etter enda mer kø kom vi oss frem og på vannet. KJ koblet sin IPad opp via WIFI og GoFree-modulen min, og hadde derfor full innsikt i elektronikken han også. På bildet under ser du min HDS 10m Gen 2 på akterdekket speilet på KJs IPad til venstre i bildet.

Vi bruker ARM her, ikke RAM.

Siden mine HDS ikke er Gen 3, kan jeg ikke se 3D-bildet fra StructureScan 3D. Men det jeg kan se er den delen av systemet jeg er mest interessert i, nemlig en dramatisk bedring av rekkevidden på SideScan. Lowrance reklamerer med at rekkevidden er doblet, og det har de rett i. Ikke bare er den teoretiske rekkevidden doblet (hvor langt signalet går), men også den rekkevidden hvor man rent praktisk ser de detaljene vi er ute etter er doblet. Jeg er faktisk litt imponert her, og gleder meg til å bruke systemet i Oslofjorden, hvor det nettopp er mer interessant struktur å se på enn det er i Randsfjorden og Tyrifjorden. Men vi så da endel interresant i Randsfjorden også.

For ordens skyld kan det være verdt å nevne at det ikke er vellykket å kombinere hverken SideScan eller DownScan med 2D-ekkolodd i chirp. Jeg benytter min Airmar P66 og 200 kHz i kombinasjon med StructureScan. Årsaken er at 2D-chirp forstyrrer StructureScan (og vice versa) noe, og slikt liker jeg ikke.

Allerede rett ut fra rampen var vi i gang å teste SideScan. Bildet under er fra en runde i Bergertjernet, med andre ord rett nedenfor E16. Som du ser er det 7,6 meter dypt men vi ser fint detaljer ut til 30 meter, altså fire ganger dybden.  

Ved rampen ved Jevnaker

SideScanbildene mine fra elva er preget av myk bunn og tømmerstokker fra tømmerfløtingens tid. På bildet under har vi beveget oss noen meter oppover elva, vi har akkurat passert under E16. Legg merke til kartbildet, der båten kjører er det 4 meter men utover til siden er det grunt så det holder. Til tross for det er detaljene bra 30 meter til hver side.

Under 4 meter dypt, men fortsatt detaljer på 30 meters hold.

Litt lengre opp vier elva seg litt ut, har jeg fortsatt fire meter vann under kjølen, men øker skalen på sidescan til 45 meter. Vi snakker nå om detaljer nesten tolv ganger så langt ut til siden som det er dybde under båten. Dette er veldig bra.

Som du sikkert skjønner er jeg imponert over den praktiske rekkevidden på grunt vann. Jeg gleder meg stort til å teste dette i Oslofjorden, hvor det er interessant struktur også på litt større dybder. I Randsfjorden er det rett og slett ikke så mye å se på på større dyp, så derfor ingen skjermbilder lengre ut. Jeg skal nok få lånt meg en Lowrance HDS Gen 3 eller Simrad NSS Evo2 igjen etterhvert også, så jeg får tatt 3D-delen av utstyret nærmere i øyensyn.

Etter å ha glant lenge og vel på SideScan i sydenden av Randsfjorden viste klokken at det var på tide og komme seg opp til Sandøya og resten av gjengen der. I regn og mer vind enn det som er morro, ble turen unnagjort i 16-17 knop og vi var lett mørbanket ved ankomst. Noe annet som heldigvis var enda mørere, var biffene Harry disket opp med fra to store griller, og under partyteltenes beskyttelse med godt selskap av ca 15 andre glade trollere var stemmingen god. Treffet starter egentlig på lørdagen, men det var altså en hel del som i likhet med oss benyttet anledningen til å komme seg ut allerede fredagen.

Vi fikk vår etterhvert faste fortøyningsplass på odden ved siden av stranden, og laget var såpass hyggelig at det var godt med både kabinlys og en runde med Eberen når vi endelig kom oss tilbake i båten. Siden bakveggen i kabinen er gjennomsiktig gir kabinlyset også mer enn godt nok arbeidslys på bakdekket når jeg trenger det.

Lys i taket er kjekt å ha

Harrys Örnvik lå noen meter innenfor oss. Hans båt har mer tradisjonell bakvegg på kabinen og han har derfor montert et arbeidslys på bakdekket.

Harry har lys på bakdekket.

Lørdagen var vi ute av soveposene 06.30 og ute på vannet 07.00. Vind var ikke lengre et tema, så til tross for at jeg er uten assistanse fra min frontmonterte Motorguide Xi5 om dagen gikk det fint å vertikalfiske frem til rundt 14.00 da vinden tiltok. Motorguiden min gikk på en smell en av de siste dagene i Vansjø, og ligger for tiden hjemme i påvente av litt førstehjelp.

Fisket vårt var rimelig trått. Vi var borti 2-3 røyer på vertikalen tidlig på dagen, men ingen av de ville krokes skikkelig. Med tiltagende vind gikk vi over til spinnfiske etter abbor og gjedde i steden, noe som ga (om mulig) enda mindre action.

I tretiden var jeg lei og kjei, og tok en lur på benken inne i kabinen. Jeg våkner av litt rabalder på akterdekket og møtes av dette synet når jeg snur meg rundt:

KJ sørger for ren propell.

KJ har prøvd seg på vertikalfiske med kickeren (trollingmotoren på 6 hester) som brems for avdriften. I iveren har han fått sena i propellen mens den gikk, og slikt blir det liv av. I all ærlighets navn har jeg gjort den samme bommerten selv tidligere, før Motorguiden kom på plass i fjor var det kickeren som var løsningen når vinden ikke var som ønsket. Med den i revers opp mot vinden, og ikke så rent lite trening, kunne jeg vertikalfiske i ganske hard vind. Jeg får sørge for at Motorguiden er tilbake på plass til neste år.

I sekstiden gadd vi ikke mer, bare å innse nederlaget. Vi kjørte tilbake til Sandøya, hvor det etterhvert ble velfylt rundt bordet når over tredve mann skulle ha middag. Harry skuffet ikke, det var biff, bakt potet og tomat og soppstuing til. Aldeles ypperlig, som vanlig.

Søndag morgen våknet jeg igjen i sekstiden, til regn og endel vind. Jeg snudde meg rundt i soveposen men da jeg våknet igjen en halvtime senere gløttet solen igjennom skyene og vinden hadde løyet helt. Hele Randsfjorden lå speilblank i gryende morgensol så langt vi kunne se. Frem med vertkalstengene igjen, og ut på fjorden.

Søndagen ga absolutt null morgenbett. Ikke ett eneste napp, så vi spinnfisket oss innover langs nordsiden av Røykenvika i steden. KJ fikk en mindre abbor, jeg kjente ikke tegn til liv. Vi tøffet ut til sydsiden av Røykenvika og fant ganske umiddelbart en spott med mye liv da vi kom til et par av mine gamle waypoints. KJ meldte raskt om fisk.

Endelig fikk KJ lurt opp en røye.

Etter den smalt det til hos meg, de få sekundene røya var på kjentes det ut som en fisk rundt trekvart kilo. Så kilte jeg multifilamenten fast i badestigen, og vips var både fisk, jigg og 25 meter multi søkk vekk. Kun banning og knust ego gjenstod.

Vi ga oss rundt ett, og tøffet sørover mens KJ lagde lunsj og vi fikk logget opp langsmed land på østsiden av Randsfjorden.

Mat må vi ha

Fiskemessig var treffet en nedtur for Team Colibri, men ellers et topp treff akkurat slik det pleier å være. Masse hyggelige folk, mye tullprat, god mat og mye godt vær. Så vidt jeg fikk med meg ble det tatt en røye rundt tre, en rundt fire og en over fem kilo. Så når det kom til storrøye var treffet i særklasse, bare ikke for oss.Vi sier uansett takk for hyggelig lag, og på gjensyn i 2017. 

Heimat vi drar.