Lofoten mai 2013 (Fiskersidens julekalender luke 15)

Tidligkveite på krabbejakt Kræmmervika 08.05.13-12.05.13

Kunnskapen sportsfiskere har skaffet seg de siste årene om Havets Dronning har utvilsomt gitt ny viten om muskelbuntens vaner og uvaner. Det tidlige fisket, det vil si fisket mellom gytetiden i desember-mars engang og det tradisjonelle sommerfisket, har vært ett relativt ubeskrevet blad. Som vanlig i kveitefisket har noen svensker gått foran, og fanget kveite langt mot nord i april-mai. Tre østlendinger, hvorav to som knapt har vært nord for Sinsenkrysset, bestemte seg for å teste om de kunne overliste Lofotens Dronninger, til tross for advarsler om prematur fiskefeber.

Drømmeland (foto: Stian Johansen)

Dag 1, onsdag – Streikebrytere

Avreise var planlagt etter jobben, alt var nøye timet og tilrettelagt for å sikre at turen nordover skulle gå raskt og effektivt slik at vi kunne våkne uthvilte og klare for tøffe fiskeøkter på torsdagen. Allerede onsdag morgen kollapset planleggingen, i form av streik hos Widerøs personale. Med morgenkaffen i vrangstrupen og tilløp til panikk måtte alternativ reiserute spikres sammen fortere enn svint. Det ble en hektisk morgen, med telefoner til flyselskaper, leiebilselskaper, fergeselskaper, deltagerne på turen og vårt ankomststed. Kort fortalt ble reiseruten Gardermoen-Bodø, leiebil til fergekaia på Bognes, ferge til Løddingen og så bil igjen ned til Kræmmervika. Planen om en tidlig kveld i rorbua i Kræmmervika måtte vike plassen for over 12 timer med reising. Vårt streikebryteri var både slitsomt og langtekkelig, men Widerøs personale skal ha for at det førte til at vi fikk se Lofoten i all sin prakt.

Klokken 03.00 natt til torsdag var det tre trøtte karer som stupte i seng, klare for tre timers søvn og så Eventyret Lofoten.

 

Dag 2, torsdag – Kilo Bravo på Vestfjorden

Kanskje ikke helt våkne og uthvilte, men definitivt giret og klare våknet vi til strålende sol. Kokken i Kræmmervika og tilhørende restaurant Havets Helter disket opp med en fantastisk bacalaoliknende fiskesuppe servert med nybakt brød til, og med mat i magen ble dagens plan rullet ut. Vi skulle ut med Bernard, en lokal kjentmann, og sjarken hans Kilo Bravo. Sjarken var et perfekt valg for dagen, siden dønningene rullet hardt fra Vestfjorden rett på utsiden av moloen. Samtidig er det vanligvis en klar fordel å få tips av en kjentmann også, så forventningene var høye.

Kilo Bravo

Turen rundt og ut til områder som lå mer i le var en ujevn en. Det er ikke til å komme unna at været alltid har en sentral rolle på fisketur, og i Nordnorge mer enn noe annet sted her til lands. Men sjarken gjorde jobben, og med på veien fikk vi en innføring i sjarkens elektronikk, motor og øvrige funksjoner. For en båtinteressert østlending var gjennomgangen av sjarkens finurligheter og utstyr både interessant og lærerik.

Undertegnede ratter sjark for første gang.

Vilt og vakkert

Mellom bakkar og berg

På vei inn mot Nappstraumens østside

...og her har det bodd folk siden....

Vi konsentrerte fisket rundt østsiden av Nappstraumen, mot Vestfjorden. Her var vi brukbart i le, og området er kjent for både stor torsk og kveite. Et lite tips for de mindre sjøsterke er å ta reisesyketabletter i god tid før man skal ut, for på havet ruller det godt dagen etter en natt med blåsevær.

One man down - mer grønn enn blek

Stian fisker

Havørn

Dessverre ble utbyttet rent fangstmessig denne dagen ikke det helt store. Til Bernards forsvar var vindforholdene vanskelige, og vi fisket med grovt utstyr som effektivt sorterer bort de vanlige ”tusenbrødrene” av torsk og sei som utvilsomt befant seg under kjølen. Skulle man ønske fisk uansett, vil en vanlig svenskepilk på 250-500g nærmest gi fangstgaranti. Vi hadde en del smånapping og røsking i våre store jigger, men ingenting ble med opp.

Selv om fangstbakken var mistenkelig tom når dagen var slutt, var det allikevel en flott dag på sjøen. Naturen rundt var akkurat så dramatisk som man har lest at naturen er, og med havørn svevende over sjarken ble ikke opplevelsen noe mindre. Bernard viste seg å være godt kjent med stedsnavn og lokal historie og delte villig vekk av sin kunnskap. Stemningen var god og timene fløy. Før vi visste ordet av det var vi tilbake på brygga ved Kræmmervika rorbuer, en opplevelse rikere.

Kræmmervika i all sin prakt

 Det var forresten stint av småfisk under flytebryggene, så jeg fikk testet UV-funksjonen på kameraet mitt.

Møt bryggegjengen

Titt tei

Middagen ble om mulig en enda større kulinarisk nytelse enn frokosten. Selv om det er mulighet for klassisk ”gutta på tur mat” som hamburgere i restauranten, hadde vi hørt lovord om fiskerettene. Kokken fikk frie hender, og skuffet ikke. For vår del var kombinasjonen torsk og spagetti uventet, men utrolig godt. Perfekt tilberedt, i en passe kraftig og smakfull saus og med en frisk salat til, var det akkurat hva vi trengte for å avslutte en flott dag på sjøen.

Om det var maten, den kalde Macken eller de hyggelige nederlenderne ved nabobordet som gjorde at klokken gjorde kvantesprang er uvisst, men timene fløy. Klokken ble alt for mye alt for fort, og hodet fikk knapt nok kjenne på puten før det var klart for neste dag. 

Dag 3, fredag – Vi gjør ting vi ikke kan, Dea Fatum smiler.

Torsdagens sosialisering satte sine spor, så det første morgenbittet fikk være i fred fra oss. Tre fiskeklare østlendinger stod først ved bryggekanten i tolvtiden, heldigvis hårfint timet opp mot høyvann klokken ett. Fra før av hadde vi blitt tipset om at det var timen før, og et par timer etter høyvann som var det optimale, så her var ”trua” på topp. Undertegnede var ikke så rent lite nervøs, det var tross alt jeg som hadde overtalt de andre gutta til å legge sine surt oppsparte feriepenger i kveiteutstyr, flyreise og båtleie. Min erfaring med kveitefiske var riktignok milevis foran mine petri brødre, men fortsatt på et nivå hvor jeg hadde lest mer om kveite enn faktisk fisket etter den. I mitt stille sinn håpet jeg at jeg nå hadde lært av mine tidligere feil, og ikke ledet meg selv og gutta ut på ville og fiskeløse veier. Vi hadde leid en 17` åpen Rana med 30 HK på, stuet ned nok jigger og annet utstyr til å bestykke en velutstyrt sportsbutikk og var klare for en dag på sjøen. Nå skulle vi prøve oss helt på egenhånd, og målet var KVEITE!

Relax shaddjigg klar for bading

Denne dagen konsentrerte vi fisket rundt nordvestenden av Nappstraumen. Her er sundet smalere enn i sydøstenden, og det er grunne partier med fart i vannet og masse skjulesteder for en kveite. Allerede på det første nedslippet fikk vi kontakt med fisk, her var det småtorsk på 1-2-3 kilo i bøtter og spann. Kanskje ikke akkurat hva vi hadde reist 12 timer for, men der det er små fisk er det mulighet for store fisk også. På vårt fjerde drift la vi oss nesten midt i strømmen, som nå gikk utover med god fart siden floen nettopp hadde snudd. Strømmen dro hardt på, men i en strømkant mot sydsiden av sundet var vannet litt roligere og det var hit vårt fjerde drift holdt på å bringe oss. På vei mot kanten ble det stadig mer småtorsk.

Anders med torsk. Litt mindre grønn nå.

Meg med grådig torsk

Stian med torsk

Plutselig sa det pang hos Stian, akkurat i det vi passerte over strømkanten. Prey Powerjiggerstangen hans slo krøll på seg og Stian fikk et alvorlig uttrykk i ansiktet som snart gikk over i et hyl av glede når kveita begynte å slå med hodet. Kraften i en kveite som slår kan skremme fanden på flatmark, men Stian tok det med stoisk ro og holdt hodet kaldt. Preysnella ulte når kveita dro til og gikk til bunnen, og alt var ren skjær lykke. Selv om dette var Stians første kveite, gjorde han alt riktig. Han la solid press på og fikk løftet kveita fra bunnen. Om det var strømmen av velmente råd fra Anders og undertegnede, eller ren skjær nybegynnerflaks er uvisst, men etter et par utras ned mot bunnen kunne Anders sette kveitekroken sikkert i underkjeven på Stians første kveite. Lykken var total og gratulasjonene satt løst. Siden vi hadde lovt kokken hos Havets Helter en matkveite, fikk Dronningen en kniv i skallen før vi satte kursen inn mot land for å ta bilder av fangst og fangstmann. Kveita var 97 cm lang, noe som tilsvarer 10,4 kg i følge kveitetabellen. Vekta lå igjen i Oslo, slik kan det gå når reisefeberen herjer med en stakkar.

Her ble det tungt ja..

...og der kom både draget og gliset.

Stians første kveite.

Kveite og lurefisk

Etter de obligatoriske bildene, og de minst like obligatoriske MMSene, bar det utpå igjen. Diverse jiggbokser var saumfart på leting etter en liknende jigg som den røde og svarte Stian hadde brukt, og selv om den jeg fant var 5 cm større, rigget jeg opp med et 300g Flying Eye og stingerkrok. I mitt stille sinn tenkte kanskje noe om at rød og svart er ”torskefarge”, ikke noe for kveita, men Stian hadde beviselig fått en mer enn meg, så her var det bare å bite i seg formeningene sine og satse på samme strategi som førstereisgutten.

Snaue to timer senere var det undertegnede som kjente lugging i jiggen. Etter et par sekunder med lugging, kjente jeg at det var skikkelig vekt i enden av snøret, og satte mothugget klokkerent. Responsen der nede var brutal! Min Bestmaster STC 2030 knakte i sammenføyningene når kveita der ned skjønte at noe var alvorlig galt. Fisken hadde tatt 4-5 meter over bunnen på et sted hvor det var 18 meter dypt, og fikk det bråtravelt med å komme seg ned til bunnen igjen. Jeg pumpet henne oppover med knallhardt press, men noen meter under båten ble det bom stopp. Vill hoderisting ble avløst av et kort og brutalt utras ned til bunnen, og der ville hun være. Etter enda et par minutter klarte jeg å løfte henne opp fra bunnen. Dette likte hun dårlig, kraftig hoderisting og et nytt utras ned til bunnen fulgte. Jeg la brutalt press på og tvang henne oppover. Bremsen på min Shimano Tiagra 16 snelle ble satt over på ”strike”, dvs hardest mulig brems, og jeg presset damen oppover mot båten.

Etter ca 10 minutter kunne Anders igjen sette kroken i en underkjeve, og fangsten var sikret. Også denne kveita skulle til Havets Helter, og endte opp som selskap for den første kveita i krybben. Hun var 107 cm, dvs 14,6 kg i følge tabellen. Ny pers for undertegnede, og en ny runde gratulasjoner var på sin plass.

To kveiter i båten på under 5 timers fiske, var nok til at både Stian og jeg satt med stjerner i øynene. Forståelig nok var Anders også rimelig giret, sjelden har noen jigget så konsentrert og innbitt. De neste timene ga litt lugging i jiggene, men kun noen småtorsk ble med opp. Det var uansett all grunn til å være fornøyd når vi ga oss.  

 

Dag 4, lørdag – Lykken står den kjekke bi, men hvor kjekke er vi?

Siste fiskedag begynte som seg hør og bør med en solid frokost. Riktignok skulle vi ikke hjemover før i morgen søndag, men dette var siste dag med fisking. Vissheten om at dette var siste sjanse på denne turen fikk ingen mulighet til å legge noen demper på humøret, for havet lå tilnærmet blikk rundt oss.

Det kommer neppe som noen overraskelse at vi dro tilbake til det samme området som dagen før. Utenfor selve Nappstraumen er det et stort område med 10-25 meters dybde og flat, myk sandbunn som grenser mot selve Storhavet. Perfekte forhold for kveitefiske med andre ord, og en slik mulighet lar man ikke gå fra seg når vinden tar en pause en dag eller tre. Begge kveitene dagen før hadde tatt på samme røde og svarte Relax Shadjigger av typene Xtrasoft i 18 cm og 23 cm størrelse, fra www.rovfiskjeger.no. Stian og jeg gikk naturligvis rett på med vinnerjiggene fra dagen før, mens Anders fortsatte å teste forskjellige jigger. Min hadde riktignok fått hard medfart, men superlimet fra dagen før så ut til å holde shadden sammen godt nok for et nytt forsøk.

Kveitegodis, dvs Relax

Begge kveitene dagen før hadde spyttet ut småkrabber, og mangelen på småsei og sild i området kan tyde på at kveitene nærmest spesialiserte seg på krabbejakt nå i tiden før mengdene med passelig agnfisk kommer inn på grunnene. Stian og jeg hadde derfor klokketro på at våre røde og svarte gummifisk skulle bringe oss nye gleder, mens Anders hardnakket kjørte på med mer naturtro fargekombinasjoner.

Før høyvannet kom, brukte vi tiden til å vekselvis drifte og vekselvis jiggtrolle i området vi hadde sett oss ut tidligere på dagen. Mangelen på vind er kanskje et luksusproblem, men uten drift på båten dekker man mindre områder enn ellers, og nøkkelen til et vellykket kveitefiske er nettopp å finne den. Det hjelper lite å friste med verdens lekreste gummiagn hvis kveita er et helt annet sted enn deg, eller bare i dårlig humør. Under slike forhold er dorging et godt alternativ, og man kan stort sett bruke de samme jiggene som brukes under tradisjonelt driftfiske.

Man slipper ut til man kjenner at man har nådd bunnen, så setter man motoren i gir mens man sjekker at man ikke fisker for høyt i vannlaget. At jiggen går noen meter over bunnen gjør ingenting, kveita stiger gjerne flere meter oppover hvis den er i jakthumør. Mistenker man at jiggen går vel høyt, er det bare å slippe ut sene til man kjenner bunnen, for så å sveive litt inn igjen så ikke jiggen pløyer langs bunnen.

Anders og Stian satt med kveitestengene sine i hendene, mens jeg kjørte båten. Vi hadde knapt nok dorget 100 meter før Stian melder om fast fisk. Det viser seg å være en mindre kveite, som på egenhånd hjelper oss med ”fang og slipp” i det den kommer inn til båtripen. Kveita var kanskje liten, men stemningen i båten blir med ett intens og gutta sitter dypt konsentrert og drar stengene sine rolig frem og tilbake når vi gjenopptar dorgingen.

Tiden går, og jeg går lei av å bare sitte med rattet i hendene. Jeg rigger den letteste havfiskestangene min med et mykt swimbait på 10`` som egentlig er ment for å fiske etter den amerikanske ”supergjedda” musky. For å få gummifisken til å gå dypt nok fester jeg et 160 grams pæresøkke med gummistrikk rett i svirvelen mellom multifilamenten og sjokkfortommen av 1,2 millimeters monofilament. Stangen plasserte jeg så i en av båtens stangholdere.

Swim`n Raider

Etter hvert drar klokken seg mot høyvannsmerket igjen, og vi bestemmer oss for å sette kursen inn mot Nappstraumen igjen. Motoren settes i fri, jeg tar stangen ut av stangholderen, og begynner å sveive inn den amerikanske gummifisken min. Rett under båten blir det plutselig skikkelig tungt, og den lette 15 pundsstangen min knaker i sammenføyningene i det de karakteristiske kveiterøskene forplanter seg via multifilamenten og ned i mine ustøe knær. Dessverre forsvinner tyngden igjen, og jeg står igjen med skjelvende knær og noen gloser som ikke egner seg på trykk. Etter det ble den lette stangen min stående, nå skulle det kun fiskes med stenger med skikkelig rygg som klarer å drive inn grove kroker. Lett utstyr for småfisk har ingenting med kveitefjakt i Lofoten å gjøre….

Vel inne i strømmen ved Napp bestemmer vi oss for å teste nordsiden av strømmen. Vi kjører opp til ”brekket”, legger oss i ytterkanten av hardstrømmen og slipper ned shadjiggene. Nå har selv Anders skiftet til rød og svart Relax, og det gir uttelling allerede noen meter inn i første drift. Kveita er riktignok ikke stor, og slipper i vannskorpen, men nok en gang har jiggene bevist at de trigger kveiter på krabbejakt. Konsentrasjonen er mildt sagt på topp, og til en forandring tier alle tre helt stille og bare konsentrerer seg om fisket. Minuttene går, og vi driver opp på et lite platå med bare 13 meter vann under kjølen. Jeg skal akkurat til å foreslå at vi skal bakke litt ut mot dypere vann, når stangtuppen til Stian begynner å småvippe og han kommer med et ”å-å-å kanskje…..”

 Tyngden kommer, og Stian klinker til. Responsen noen få meter under oss er brutal, kveita legger i vei mot dypere vann så vannspruten står av senen til Stian og båten dreies rundt av kreftene. Et titals meter borte finner kveita et område hvor det er rundt 20 meter dypt, og her formelig klistrer den seg til bunnen. Vi manøvrerer båten over fisken, og Stian legger press på. Først skjer det ingenting, så siger den saaaakte oppover før den ombestemmer seg og tar igjen hver centimeter med sene som Stian har pumpet opp. Etter noen runder der Stian løfter kveita en meter eller to fra bunnen, før den igjen raser ned, kommer den hele veien opp. Anders finner frem kveitekroken, mens jeg legger meg over ripa for å prøve å få tatt noen undervannsbilder av Dronningen. Vi ser at dette er turens største fisk, men regner med at kampen snart er slutt. Så feil kan man ta i kveiteland.

Hvis ikke du kan se videoen, prøv denne linken: http://youtu.be/uvHiOY4BR4M

Der kommer`n

Men stå stille da, jeg får ikke fokusert!

Sliten nå

Snart klar for kroken

Kveita skjønner at det er fare på ferde, vrenger nesen nedover og sender flere liter vann i ansiktet på fotografen (meg) når halefinnen smeller til. Utraset stanser ikke før kveita igjen befinner seg på bunnen, og Stian må pent begynne pumpingen på nytt mens jeg forsøker å tørke vann av både meg selv og kameralinsen. Etter enda litt tautrekking kommer hun opp igjen, og denne gangen setter Anders kroken i underkjeven.  En våt fotograf og en svett fisker kan endelig ta en ”high-five”, vi ser at dette er ny pers for førstereisgutten lenge før målebånd og vekt kommer frem. Inne på land måler vi kveita til 113 cm og 20 kilo i krybben, ingen dårlig fisk på en tid av året hvor de fleste lokale advarte oss om at kveita ikke hadde kommet enda.

On top of the world

Vi legger oss selvfølgelig til med et drift til i den samme strømkanten. Stian er borti en kveite til, men tilslaget sitter ikke. Dette er ganske typisk for kveiter som ikke er helt i hundre, de småbiter og rister i jiggen og kan også følge jiggen helt opp i vannflaten for så å snu mens vannet spruter. Ganske frustrerende ellers, men akkurat nå er alle tre fortsatt i lykkerus over fiskelykken så langt. Det går heller ikke mange minuttene før jeg kjenner at noe er borte og nafser i jiggen min, og etter noen sekunder kjenner jeg tyngde og gir tilslag.

Der satt den (foto: Stian Johansen)

Hvis ikke du kan se videoen, prøv denne linken: http://youtu.be/vg_ZVj_aw08

Også denne kveita tok grunt, på cirka 15 meters dyp, og setter i vei ut mot dypere vann så snella min hyler. Vi kommer oss etter, og selv om kampen er litt mindre dramatisk enn den Stian fortsatt kjenner i underarmene, får jeg kjørt meg når kveita bruker vannstrømmen som drahjelp. Maksimalt press og noen sviende muskler senere, setter Anders kroken igjen og en kveite på 107 cm og 16 kilo får prøve krybben.

Undertegnede med pers. (foto: Stian Johansen)

Strømmen dabber av, og vi prøver noen drift lengre inn i Nappstraumen. Men det virker som om kveitene har gitt oss det de vil i dag, og vi har nok et kongelig måltid hos Havets Helter å se frem til. Kokken Yuri har lovt oss at han skal lage noe spesielt til oss etter at han fikk en kveite av oss dagen før, og med skrikende mager lar vi oss friste til å klappe til kai.

Heltemodig mat (foto: Stian Johansen)

Yuri skuffet ikke. I restauranten fikk vi servert hvert vårt kveitestykke på en seng av godt krydret bønnestuing. Et spennende valg av tilbehør, og kanskje den beste kveitemiddagen noen av oss har smakt. Samme kveld har de ansatte i Kræmmervika en liten intern avskjedsfest for to av de ansatte som skal til Bergen for sommeren, og vi inviteres med. Det går i norsk, tysk, ukrainsk, nederlandsk og engelsk rundt bordet til langt ut på morgenkvisten.  En perfekt avslutning på en perfekt tur. Kudos til alle i Kræmmervika for å sørge for at tre fiskesugne østlendinger fikk fisket, trass i brann på anlegget dagen før vår ankomst og brååpning av sesongen til ære for oss!

Heimat vi drar

Takk til....
Kræmmervika rorbuer
Rovfiskjeger og Relax
...for god hjelp og en fantastisk opplevelse!

PS - Stians favorittjigg, den som felte 20-kilosen, ga vi til sønnen til nederlenderne vi møtte. Undres om han fikk overtalt faren sin til en kveitetur?