Saken er hentet fra www.njff.no, LINK til opprinnelig sak.
Mer siloksaner i ferskvannsfisk
I 2010 ble det funnet miljøfarlige siloksaner i fisk fra Mjøsa. Nå viser en ny rapport at siloksaner hoper seg opp i fisk også i innsjøer som Femunden og Randsfjorden. – Funnene er viktige i arbeidet internasjonalt for å redusere bruken, sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.
– De nye resultatene viser at siloksaner er et problem ikke bare i Mjøsa, men generelt i innsjøer ved folketette områder. Den opphopingen av siloksaner vi har sett til nå, gir grunn til å tro at nivåene vil bli enda høyere i framtida dersom det ikke settes inn tiltak. Dette er et viktig funn, sier Hambro til Miljødirektoratets nettsider.
Siloksaner er ei stor gruppe stoff som er mye brukt i kosmetikk, rengjøringsmidler, bil- og båtprodukter, maling, impregneringsmidler, fugemidler og mikroelektronikk. Ringforma siloksaner spres både med vann og luft: I vann binder de seg lett til partikler og sedimenter, mens de i luft kan ha potensiale for å transporteres langt med luftstrømmene. Her kan du lese mer om siloksaner.
Mye i Mjøsa, mindre i Femund
I 2010 fant forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Stockholms universitet høye nivåer siloksantypen D5 i ørret, lagesild og krøkle i Mjøsa, samt i dyreplankton og krepsarten Mysis. En ny studie fra 2012 bekrefter nå funnene i Mjøsa, og viser tilsvarende funn fra Randsfjorden og Femunden: Det viser seg at de to siloksantypene D5 og D6 hoper seg opp i både Mjøsa og Randsfjorden. Nivåene av siloksaner i disse to innsjøene er svært mye høyere enn nivåene i Femunden. De nye resultatene tyder på at det er lokale kilder og befolkningas egen bruk som er hovedårsaken til de høye siloksan-nivåene i Mjøsa og Randsfjorden.
I 2010 fant forskere fra Norsk institutt for vannforskning (NIVA) og Stockholms universitet høye nivåer siloksantypen D5 i ørret, lagesild og krøkle i Mjøsa, samt i dyreplankton og krepsarten Mysis. En ny studie fra 2012 bekrefter nå funnene i Mjøsa, og viser tilsvarende funn fra Randsfjorden og Femunden: Det viser seg at de to siloksantypene D5 og D6 hoper seg opp i både Mjøsa og Randsfjorden. Nivåene av siloksaner i disse to innsjøene er svært mye høyere enn nivåene i Femunden. De nye resultatene tyder på at det er lokale kilder og befolkningas egen bruk som er hovedårsaken til de høye siloksan-nivåene i Mjøsa og Randsfjorden.
– Våre undersøkelser tyder på at siloksanene stammer fra renseanleggene, som ikke klarer å fjerne stoffene helt fra kloakken. Når folk vasker håret eller polerer bilen med siloksanholdige produkter, vet vi nå at det til slutt hoper seg opp i fisk i innsjøene vi har undersøkt, sier forsker Katrine Borgå ved NIVA.
Gir ikke nye kostholdsråd
– Norge har bidratt aktivt med data til en pågående prosess i EU, der man vurderer å begrense bruken av siloksan D5. Årets funn gir oss enda bedre argumenter i kampen mot de mest risikable siloksanene, sier Hambro.
– Norge har bidratt aktivt med data til en pågående prosess i EU, der man vurderer å begrense bruken av siloksan D5. Årets funn gir oss enda bedre argumenter i kampen mot de mest risikable siloksanene, sier Hambro.
Både Mattilsynet og Folkehelseinstituttet er informert om de nye resultatene. Ifølge Mattilsynet er siloksaner mer et miljøproblem enn et helseproblem. Mattilsynet har derfor foreløpig ikke grunnlag for å skjerpe kostholdsrådene for Mjøsa på grunn av dette funnet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar