Tyrifjorden 07-08.09.13

Erica og jeg pakket bilen og kjørte oppover mot Tyrifjorden på lørdagen. Bortsett fra at jeg hadde glemt redningsvesten hennes, og derfor måtte snu på Sollihøgda, var stemningen god....

Vel fremme dukket også Sverre opp, han skulle henge med noen timer som matros, for litt felles erfaringsutveksling. Alltid trivelig med gjestefiskere i båten, selv om prestasjonspresset nødvendigvis øker litt. Sverre viste seg å være en trivelig kar, som definitivt hadde mer erfaring enn tittelen på forumet til Norges Trollingforbund skulle tilsi. :) 

Uansett så gikk ettermiddagen og kvelden med til diverse utstyrs- og teknikkprat, mens Erica hoppet rundt og syntes det var stas å ha en til å leke med. Vi så endel fisk på ekkoloddet, både byttefisk og større ekko.

Området som vi så DESIDERT mest fisk på ekkoloddet i, var på innsiden av Utøya, Geitøya og inn mot Storøen. Ta en kikk på disse to skjermbildene fra ekkoloddet.

Store stimer med agnfisk på SideScan

Bildet over viser endel fisk på det vanlige ekkoloddet (venstre del), men på SideScandelen av skjermen ser du grå skyer med småfisk ut til begge sider.Siden "ballene" med agnfisk på det vanlige ekkoloddet får blå og rød farge, står agnfisken tett. (Mer løse baller vil være sorte med den paletten/ fargekombinasjonen jeg kjører med her). Tette baller med agnfisk er et tegn på at de er redde, dvs her er det rovfisk i nærheten!

På bildet under ser du enda tydeligere hvordan store mengder med agnfisk ser ut på 2D-ekkoloddet. (Altså det vanlige ekkoloddet.)

Mengder med agnfisk fra ti meter og ned til bunnen.

Sverre ble merkbart mer rastløs etterhvert som ekkoloddet viste mer og mer fisk. :) Jeg ble rastløs jeg og, for dette var mye selv til Tyrifjorden å være. Dessuten krysset jeg fingrene for at vi skulle få noe snart, klokken krøp mot 19.00 og leggetid for prinsessen min.

Heldigvis kom det raskt en aldri så liten murring fra en av stengene med sideparavan på. Det var ingen kjempe, men siden det var dagens første skikkelige napp var den uansett velkommen. Sverre tauet inn, og ørreten fikk stå litt i stampen med luftkompressoren på for å få igjen pusten, før den fikk friheten tilbake. Den var ganske dypt kroket, men jeg håper den klarte seg.

Der var targetarten, til og med en villfisk.

Med ørreten tilbake i sitt rette element, satte vi Sverre på land og Erica krøp under dyna. På vei ut igjen satte jeg stengene nesten umiddelbart etter at jeg passerte under veien over til Storøen, fast bestemt på å kjøre frem og tilbake på den same ruten som vi nettopp hadde kjørt. Omtrent på høyde med Geitøya dro det til på samme stangen som i sted, og en gjedde på en drøy kilo fikk seg en luftetur.

Elendig mobilbilde av snipe

Resten av kvelden ble rimelig hendelsesløs, bortsett fra en aldri så liten nestenulykke i det jeg skulle tilbake gjennom røret under veien til Storøen. For min del var det helt udramatisk, men fjortissene i fult plan og uten lanterner som nesten møtte meg midt i røret skrek som de hadde sett fanden selv. Så kjære foreldre med ungdommer på Tyrifjorden, hvis det var dine ungdommer som kom hjem med skjelvende ben lørdag natt, så bør en lanterne stå på handlelisten. En aldri så liten formaning om hva som er passende hastighet under gitte forhold kan også være på sin plass. Men nok om det.

Neste morgen sov vi helt til 07.30. Ebersprächeren ga raskt behagelig temperatur i kahytten, og de klassiske pakkene med ferdigsmurt Wasa knekkebrød gikk raskt ned. Vi startet der jeg sluttet i går, men i dag var all agnfisken borte. Vi kjørte derfor lengre ut, og holdt oss på utsiden av øyene resten av dagen.

Morgenstemning I

Morgenstemning II

Som de to bildene over viser, var det ikke noe å klage på værmessig. Så fort solen kom skikkelig opp, forsvant morgendisen og det var på tide å strippe ned til bar overkropp og finne frem solkremen. Ikke dårlig til å være en bit ut i september, slike forhold er luksus selv midt i juli.

Hvis ikke du finner roen under slike forhold, er det valium som er det neste :)

På vestsiden av Frognøya begynte det å smånikke litt i stangen på dypriggen. Akkurat da hadde vi passert over en liten topp på ca 30 meters dyp, og riggen gikk på 23 meter. Fisken var altfor liten til å dra ut utløseren, og som bildet under viser var det ingen kjempe som kom opp fra abyssen der nede.

Fornøyd frøken

Men noen ganger er det faktisk ikke størrelsen som betyr mest. Jeg var i hundre over å ha fått min første røye på Tyrifjorden, og som smilet på bildet antyder, var dette en fisk som passet Erica helt perfekt. Ordet "røye" er ikke bare bare for en treåring, men resten av dagen ble det øvd mye på den uttalen. :) 

Tidligere har jeg skrevet om at min gamle woblerfavoritt Daiwa Seabass Hunter har kommet i sin tredje generasjon, og røya falt for en av disse. Etter litt testing, rigget jeg også de to nyeste "bomberstyle", dvs med en treblekrok i lenke fra det forreste festet for krok. Med den riggingen får de minst like fin gange som Bomber med samme rigging. Den største forskjellen mellom de nye og de gamle, er at de nye har fått bittelitt kraftigere skje, og et holografisk trykk hvor magen er tilnærmet gjennomsiktig. Skranglekulene er der som før, og de klarer fortsatt godt over tre knops fart uten å snurre.

Daiwa Seabass Hunter III rigget "bomberstyle"

Det var flere båter ute i samme ærend som oss, både lørdag og søndag. 

Det var flere båter utpå

For min del var søndagen en suksess allerede, med røya i dunken. Men på vår vei tilbake mot Utøya smalt det til skikkelig på en av sideparavanstengene. Jeg stod og smådøste litt i solen, men våknet med ett rykk av et skikkelig plask bak båten når en grom ørret gikk i luften. I samme sekund skrek det i Ticaen, og jeg satte ned farten på dorgemotoren litt før jeg begynte å sveive inn. Siden jeg snurrer multifilamenten rundt utløseren på paravanen, løste den ikke ut, og når jeg fikk den av begynte virkelig fisken å protestere. Nå fikk også Erica med seg at det var noe spesielt på gang, men hun fikk dessverre tommelen i klem når hun skulle ut av kabinen. Da var det bare for den samvittighetsfulle (men ekstremt utålmodige) far å sette stangen tilbake i stangholderen og rette oppmerksomheten mot nummer 1 her i verden. Så med jentungen på fanget, satt jeg og så stangtuppen sprette frem og tilbake som en ball i et flipperspill. At jeg hadde glemt å slakke på slurebremsen før jeg satte stangen i stangholderen tenkte jeg ikke på før det var for sent.

Etterhvert senket roen seg i båten igjen, men da var det allerede for sent. Snapphvirvelen som holder treblekroken under Bomberen hadde rettet seg ut. Der og da var himmelen ganske mørk, solskinn eller ei....

Avrevet snapphvirvel

Lite å gjøre med slike ting når skaden først har skjedd. En ny snapphvirvel og treblekrok ble montert på Bomberen, og så gikk den ut igjen. Rett etterpå hørte jeg et brøl og en rød rakett av en båt kom dundrende. Den gjorde sikkert 60 knop på det værste, en skikkelig racerbåt.

Fort skal det gå

I tretiden pakket vi sammen og tøffet tilbake til marinaen. Under ser du litt av det som var i vannet på søndagen. Ørreten vi mistet tok Bomberen helt til høyre i bildet, blyet med 15g bly.

Et utvalg av turens favoritter

En anekdote. Jeg har kjøpt et billig kamera som skal være vanntett ned til 30 meter. På denne turen prøvde jeg meg litt frem med ulike måter å feste kameraet til dypriggloddet, og bildet under viser den løsningen som fungerte best. På sitt dypeste var kameraet nede på 23 meter, og det var helt tørt inni når jeg sjekket det etter hjemkomst. Dessverre må jeg ha gjort noe feil når jeg startet kameraet, for minnebrikken var tom når jeg kom hjem. Håpet er å feste et dyprigghugg på film, fortsettelse følger når jeg finner ut av hva jeg gjorde feil og får testet litt mer.

Kamera montert på 7 kg lodd

Siste anekdote er et bilde fra ekkoloddet under passering av rørtunnelen under veien over til Storøen. Ta en kikk på SideScanbildet, her er det ikke mye klaring på hver side.

SideScan av "røret".