Ismeite betyr enkelt og greit at man fisker med agn fra isen.
Dette har etterhvert fått mange tilhengere her på berget, men mye av metodene kommer opprinnelig fra Sverige og USA. Jeg begynte så smått å eksprimentere med angeldon og agnfisk etter gjedde for ca 20 år siden, og da var jeg omtrent den eneste jeg så på isen med slikt utstyr. Nå kan du knapt bevege deg på enkelte islagte vann uten å høre lyden av en nappvarsler eller se en oppspent angeldonfjær. Verden går tydeligvis fremover....
Som nevnt begynte jeg å ismeite etter gjedde, med ganske store agnfisk på relativt grunt vann og med stålfortom. Til tross for dette fikk jeg en ørret eller to, og tanken på at utstyr og teknikk kunne spisses mot ørret slo meg ganske raskt. Men siden de fleste ørretvann har klare begrensninger på hvor mange stenger du kan bruke samtidig, tok det lang tid før det "løsnet". Å teste nye teknikker på en fisk som i utgangspunktet kan være vanskelig, blir ikke lettere av at du kun kan teste en ting av gangen. :) Men når det først løsnet, så kunne jeg ikke klage på belønningen:
Ørreten på bildet skapte litt oppstuss i Osloområdet. Både fordi den var stor, men ikke minst fordi den var tatt på isfiske! Det ble mange innlegg på diverse fiskerelaterte nettsider av denne. Metoden var meite med mort, montert på en enkel treblekrok i størrelse 8. Utstyret bestod av en Nordmark ismeitestang, omtrent som denne og 0,18 mm sene på en liten haspelsnelle. Som nappindikator brukte jeg et enkelt angeldon.
"Angeldon" trenger sikkert en nærmere forklaring:
Når du kjøper et angeldon, ser det altså omtrent slik ut. Den store kroken og spolen med tråd på kan du demontere og kaste med en gang. "Metalldingsen" som sitter øverst på angeldonpinnen (ved siden av spolen), kan du feste en kruttlapp på slik at denne smeller når fisken løser ut stasen. Jeg bruker ikke dette dog, men setter en vanlig ålebjelle på angeldonfjæra i steden. Kruttlappene koster noen kroner, er ikke alltid så lette å få tak i og ikke minst synes jeg ikke et høyt smell hører hjemme på fisketur. Hvis du skal bruke disse, bør du også være nøye med å holde de tørre. Krutt og vann er en dårlig kombinasjon...
Denne tegningen viser hvordan du spenner opp. Du borrer et hull i isen ved siden av det egentlige fiskehullet, men ikke borr helt igjennom. Fyll så igjen ekstrahullet med is/snø og sett den spisse enden av angeldonpinnen ned der. Så setter du angeldonfjæra ned i festet på angeldonpinnen, med markøren (den røde eller oransje plastsaken) i den enden som nå peker oppover. Pass på at det stikker ut 1-1,5 cm med angeldonfjær fra markøren, siden du skal feste fiskesena på denne igjen.
Nå er angeldonet klart for å spennes opp. Senk agnet ditt til ønsket dybde, og lag så en løkke på sena. Ikke bruk noen knute til dette, bare lag en løkke ved å tvinne sena en gang eller to. Heng så denne løkka på den lille biten av angeldonfjæra som stikker ut fra markøren. Alternativt kan du klype fast sena mellom angeldonfjæra og markøren. Men dette skaper litt motstand når fisken tar, så det vil jeg ikke anbefale. (Men bruker du haspelsnelle kan det fort tenkes at du blir nødt til det uansett.) Vekten av agnfisken (og eventuelt søkket) vil nå spenne opp fjæra ved å dra denne ned mot vannet. Klips gjerne på en ålebjelle ved markøren i tillegg (se det øverste bildet), så har du nappvarsling både i form av at fjæra spretter opp, og ved at bjella lager lyd.
Hvis en fisk tar agnet ditt, vil den dra markøren ned mot vannet helt til den drar løkka av fjæra, hvorpå denne spretter opp og vaier frem og tilbake.
Som jeg nevnte, bør du ta av spolen som sitter på angeldonet til å begynne med. Årsaken til dette er at du bør bruke en myk stang med en skikkelig snelle på i steden. Bortsett fra at dette er mer sportslig, er det langt mer morsomt å kjøre fisken på stang og snelle, enn ved å holde snøret mellom hendene. Er du heldig nok til å få en skikkelig storørret, er dessuten en myk stang og snelle med brukbar brems en nødvendighet for å lande fisken.
Stangen kan du med fordel lage selv av en vanlig fiskestang. En stang som har knukket eller som du ikke bruker til sommerfisket lenger er et glimmrende utgangspunkt. Kapp stangen rett ovenfor korkhåndtaket, og så kapper du en gang til på det resterende stangemnet slik at dette får passe lengde. Så bruker du smeltelim eller noe annet egnet lim inne i røret på den biten som håndtaket er på, før du trer den andre biten inn. Fordelen med denne stangen, kontra de du kjøper fiks ferdig, er at du får et skikkelig snellefeste og at du selv kan bestemme lengde og mykhet på stangen.
Om man foretrekker haspelsneller eller multiplikatorsneller (ala Ambassadeur) er litt smak og behag. Fordelen med multiplikatorsneller er dog at det er enklere å spenne opp angeldonfjæra (med kastebremsen) og at de takler isbelagt sene bedre enn haspelsnellene. Selv bruker jeg noen små Shimano Corvalussneller i størrelse 300, men det meste fungerer. Hvis du bruker haspelsneller, vil du fort oppdage at den største utfordringen er å holde snøret på snellespolen når bøylen er åpen. Felles for begge snelletypene er nemlig at de skal stå frikoblet/ med åpen bøyle ved angeldonet, slik at fisken kan dra ut snøret uten å kjenne motstand. Dette er spesielt viktig ved fiske etter kroksky ørret, siden de har en lei tendens til å spytte ut agnfisken så fort de kjenner motstand.
For å unngå at snøret ditt ender utover hele isen når du bruker haspelsneller, kan du enkelt lage en "snøreholder" ved å legge en vanlig gummistrikk rundt basen på spolen. (Altså den delen av spolen det ikke er snøre på.). Når du skal spenne opp angeldonet stikker du så en bit av snøret inn under strikken, slik at denne holder det hele på plass.
Litt mer om utstyret:
Senetykkelse kan med fordel tilpasses til størrelsen på ørreten der du fisker. Hvis du bruker de samme snellene til gjeddemeite eller sjøfiske, og derfor bruker ganske tykk sene, bør du bruke en fortom av tynnere sene. Det samme gjelder hvis du bruker multifilament (ala PowerPro eller Fireline). Fortommen bør være ca 0,20-0,30 og helst av fluorkarbon. Fluorkarbon ser ut som vanlig fiskesene (kalt monofilament), men bryter lyset på en annen måte, slik at den er vanskeligere å se under vann. Fortommen bør minimum være så lang at knuten som forbinder den til hovedsena er godt inne på snella når kroken er rett under isen. Da er risikoen for snørebrudd minimal. Fortommen bør med andre ord være 1- 1,5 meter. Husk også at sena slites mot iskanten når du kjører fisk, slik at den bør byttes med jevne mellomrom. (Jeg bytter alltid hovedsena før sesongstart, og fortommen før hver tur.)
I tillegg trenger du selvfølgelig et brukbart isbor. Dette bør ha en dimmensjon som passer til ørreten der du er, og i prinsippet er det slik at desto større bor desto bedre. Borret bør minimum være 150 mm, helst 170 mm eller større. Hvis du har et mindre bor, bør du borre tre hull i et triangel og hogge ut isen mellom disse slik at du får et stort hull. Årsaken til at det er så viktig å ha et stort hull er enkel, ismeite kan gi stor fisk! I tillegg har ørreten en lei tendens til å ville stille seg på tvers under hullet, for så å stå og snurre rundt og rundt til krokfestet eller fortommen ryker. Ulempen med store bor er at de er tyngre å borre med, men du borrer sjelden så mange hull i løpet av en dag når du ismeiter. Tenk på det som en bra måte å holde varmen. :) Det finnes flere bormerker der ute, og i all hovedsak følger kvaliteten prisen. For all del, IKKE KJØP BILTEMAVARIANTEN, denne er rett og slett elendig. Hvis du som meg også isfisker med pimpel etter abbor (som betyr å borre veldig mange hull per dag for å lete opp fisken), er det greit å ha et bor med liten diameter til dette, og et eget bor til ismeite.
Her ser du et Ur Rantanenbor ved siden av angeldon og ismeitestang. På denne turen ødela jeg det store borret mitt (ikke lurt å borre i grunnfjellet), men siden jeg hadde med 85mm borret på bildet i tillegg fikk jeg fisket uansett, ved å borre tre hull i et triangel.
Ellers trenger du en isøse, noe å sitte på og oppbevare utstyret i, varme klær (helst en flytedress), varme og vanntette sko og ispigger. Andre ting som er bra å ha med er ett tynt tau, slik at du kan dra uheldige petribrødre ut av vannet. (For du går selvfølgelig aldri ut på usikker is selv.) Det viktigste sikkerhetsutstyret er dog en fiskekamerat, noe som også korter ned på ventetiden.....
Litt mer om flytedress, dette er et helårsplagg:
Jeg har hatt tre ulike flytedresser, og jeg har testet alle i det våte element. Den første dressen min husker jeg ikke merket på, med den har rundet 15 år nå så det spiller forsåvidt ingen rolle. Min erfaring med flytedresser er enkel; jeg drar ikke på isfiske eller båtfiske uten! Selv midt på sommeren er dressen med i båten, selv om jeg ikke tror jeg trenger den.
De to siste dressene mine har vært Nordmark, henholdsvis den billigste og den nest billigste modellen. Begge har holdt meg flytende i vannet, og selv om de ikke snur meg er det i hvertfall lett å snu seg selv. Det siste kan faktisk være litt keitete hvis dressen er altfor stor, så selv om en dress skal være romslig, bør den ikke være av typen som kan brukes som telt... Den første dressen jeg hadde var altfor stor når jeg fikk den (en far som mente at jeg sikkert kom til å bli STOR gutt en dag), og det var ikke ideelt. I alle flyteplagg bør det stå hvor stor løftevekt de har, som igjen sier noe om hvor høyt du flyter i vannet. I en flytedress, eller en flytevest for den saks skyld, er denne ofte ganske lav, så du flyter tilsvarende lavt i vannet. Jeg har derfor brukt en HH gassvest (sånn som blåser seg opp selv) utenpå dressene mine de gangene jeg har vært ute i båt i skikkelig ruskevær. Du er IKKE lett å se i vannet når sikten er dårlig og bølgene høye. I mer moderat vær stoler jeg "blindt" på dressen.
Jeg har også gått igjennom isen med dress, og uten. Erfaringen der var (ikke overraskende) at dress er overlegent skallbekledningen. Vannet trenger igjennom uansett, men saktere med en dress med neoprenmansjetter/ stram borrelås ved hender og føtter, enn med skallbekledning som får en solid glippe mellom jakke og bukse i det du treffer vannet. De fleste dresser er laget i en eller annen nylonvariant, som "glir" godt mot iskanten når du skal opp igjen.
Siden de fleste dressene har et ytterlag i nylon (som ikke er vanntett), vil de begynne å trekke vann når de har vært brukt en stund. Det har gått fint å maskinvaske de dressene jeg har hatt, selv om du bør gjøre dette på 30-40 grader og med et vaskemiddel beregnet for impregnert tøy, for å beholde mest mulig av fabrikantens impregnering. Det er heller ikke ideelt å maskinvaske for ofte, hageslange mens fiskesloet fortsatt er vått tar det verste. Jeg har brukt både impregnering til å vaske inn, og sprayvarianter. Jeg anbefaler sprayvariantene, gjerne de beregnet på teltduk etc, og helst med silikon eller et tilsvarende stoff i. Dressene puster som regel dårlig uansett, så det er ikke noe poeng å bruke impregnering beregnet for Gore-tex el, det gir bare dårligere resultat.
Når det gjelder utformingen på dressen, så er dette noe du må prøve på. Ta på deg dressen, med glidelåsen lukket og hetten på, og sjekk at den ikke er for kort i overkroppen når du bøyer deg. Den bør heller ikke være for lang i beina hvis du vil bruke den til isfiske, siden isvann og snøslaps har en lei tendens til å bygge seg opp som store klumper nederst. Dressen bør ha en god hette, som går godt foran ansiktet og med en god "hals". Ingenting røsker mer i skjegget enn grov glidelås/ borrelås/ våt nylon rett på kald hud. Noen dresser har en forsterket kant med ståltråd el i på hetten, noe som er en fordel siden hetten da ikke siger ned i ansiktet ditt når den er våt. Neoprenmansjetter er kjekt å ha når det regner, det bør i hvertfall ikke være helt åpent i ermene slik at vannet renner rett inn når du har hendene oppover. (Noe du ofte har når du sitter på rompa og pilker eller kaster fra båt.) Glidelås langs bena er en fordel også, siden du da kan ta av og på deg dressen uten å ta av deg støvlene.
En flytedress gjør det langt mindre ubehagelig å være sportsfisker når været viser seg fra sine mindre sjarmerende sider. For min egen del har jeg i hvertfall aldri sett meg tilbake, og det har heller ingen av kompisene mine som har kjøpt egne dresser etter å ha lånt av meg heller. Du venner deg fort til å være varm og tørr....
Så over til det fisken bryr seg mest om, nemlig agn og kroker:
Du kan bruke flere typer agn. Det beste på større ørret er utvilsomt agnfisk, men også maggot, meitemark og veamark kan brukes. Du får ørret fra 300-400g og oppover på en 8 cm agnfisk, så jeg foretrekker helt klart agnfisk.
Det vanligste er nok å bruke agnfisk fra det samme vannet som du meiter i. Dersom dette ikke er tilgjengelig (for eksempel om det bare finnes ørret i vannet), kan du bruke agnfisk fra andre vann. Men dersom du gjør dette, må du passe på at agnfisken har ligget noen dager i en dypfryser først, så ikke du drar med deg fiskesykdommer og parasitter til nye vann. Mort, ørekyte og krøkle er mine favoritter, men også vanlig agnsild fungerer bra. Legg deg gjerne opp et lite lager med agnfisk i sommerhalvåret, så er du sikret når sesongen kommer. Særlig i starten på sesongen kan det nemlig være litt vrient å få karpefisk på isen, og dermed kan du ende opp med å bruke mesteparten av den dyrebare fisketiden din på å fiske agnfisk. Uansett hva du bruker, så husk på at det er ulovlig å fiske med levende fisk som agn i Norge.
Agnfisken bør være på ca 5-10 cm. Jeg kapper som regel av halen på agnfisken, ettersom dette bedrer krokningsprosenten betydelig. Kapp halen omtrent midt på haleroten, men husk at dette forskyver balansen i agnfisken. Det lønner seg med andre ord å kappe av halen før du fester kroken, slik at du er sikker på at agnfisken henger vannrett i vannet.
Apropos kroking. Her er valg av krok helt avgjørende. Krokstørrelsen må tilpasses til agnfisken. Du bør bruke en treblekrok av god kvalitet, som settes rett under ryggfinnen på agnfisken. En krok holder lenge, så her er det ikke nødvendig med noe avansert tackelknyting. Har du noen i størrelse 6, 8 og 10 er du godt rustet. Gode kroker skal feste seg på neglen din hvis du prøver, og være ganske tynne i godset så de lett trenger inn i fisken.
Alternativt kan du bruke en sirkelkrok. Dette er særlig et poeng hvis du har til hensikt å sette fisken ut igjen. Sirkelkroken kan med fordel være ganske stor i forhold til treblekroken, 1/0 og 2/0 er kjekt å ha. Owner Mutu Light er den jeg bruker, og den gir stort sett sikker kroking i munnviken. Bare husk på at du bør gi fisken litt ekstra tid på å svelge ved bruk av sirkelkrok, og at du ikke skal gi normalt tilslag. I steden sveiver du inn til du har kontakt med fisken, og så løfter du stangen HELT ROLIG for å sette kroken. Ikke noe "røsk og napp", da drar du både agnfisk og krok ut av munnen på den potensielle drømmefisken din.
Litt mer om å gjenutsette fisk:
Fang og slipp/ Catch and release, kjært barn har mange navn. Men faktum er at vi nordmenn har hatt for vane å sette ut igjen fisk i flere generasjoner, så prinsippet er langtfra nytt. (Selv om man kan få det inntrykket i enkelte blader og på forumene på nett.)
Fordelen med ismeite er at du går målrettet mot de større fiskene. Som jeg nevnte tidligere, vil du få ørret fra 300g og oppover. Vær obs på at en slik målrettet fiskeform faktisk kan tømme et vann for store individer, og man bør derfor praktisere måtehold. Særlig små og middels store vann kan få hard medfart med denne metoden, og du kan i løpet av noen turer ta opp det meste av vannets beste gytefisk og genmateriale. Dette vil bety at fisk med "småvokste gener" får de beste gytemulighetene, og på sikt vil dette favorisere fisk som vokser sakte. Samtidig har de store fiskene en viktig effekt som predatorer av småfisk (en ørret på tre kilo spiser primært fisk, ikke mygg.), og fjerner du disse vil småfiskene eksplodere med småvokste og utmagrede bestander som resultat. Selvfølgelig kan du ta med en matfisk eller to hjem, men bruk hodet! Er du sulten bør du gå på Rema eller Kiwi, skal du gjøre noe spennende bør du dra på fisketur. ;)
Når du har til hensikt å sette fisken ut igjen, må du ta hensyn til dette ved fisket. Som nevnt er sirkelkrok en fordel, siden denne kroker i munnviken. Dette gjør at det er enklere å avkroke fisken, og at fisken får skader på et sted hvor skaden har liten effekt. (I motsetning til fisk med skader i gjellene eller svelget, som kan ha dødelig utgang.) Sørg for at du har en tang lett tilgjengelig uansett hva slags krok du bruker.
Hvis det er kaldt (-5 eller kaldere) bør du unngå å ta fisken opp av vannet, eller i hvertfall sørge for at oppholdet på isen er så kortvarig som mulig. Fisk har ikke øyelokk slik som oss, og hinnen på øyet får fort frostskader. Resultatet er en blind ørret, som kommer til å slite med å finne mat.
Hvis du tar fisken opp av vannet (og det gjør de fleste, om ikke annet for å ta et bilde), så pass på at du løfter fisken med begge hender. En hånd under hodet (ikke i gjellene) og en hånd rundt haleroten. Fisk er tilpasset et liv i tilnærmet vektløs tilstand, og hvis du holder en stor fisk kun fra hodet kan dette skade nakkehvirvler og ryggrad. Du hadde neppe likt å bli løftet etter hodet du heller, det skal ikke mye sprelling til i et slikt grep før dette gir skader. Bruk gjerne en fuktet avkrokingsmatte hvis du skal legge ned fisken, en fuktet plastpose fungerer fint.
I det hele tatt bør du ha tenkt på om du skal sette ut igjen fisken, før den napper. Da er du forberedt. Vinteren er i utgangspunktet en veldig bra tid å sette ut fisken igjen, siden det kalde vannet øker overlevelsesprosenten. (Kaldt vann gir dårlige kår for sykdommer og parasitter, og er oksygenrikt noe som er bra for fisken.)
Skal vi bruke søkke?
Her praktiserer folk litt forskjellige løsninger. Mitt utgangspunkt er å presentere agnfisken på en mest mulig naturlig måte for ørreten. Det betyr at hvis det er litt strøm i vannet som beveger agnfisken, eller vinden får angeldonfjæra til å vippe litt slik at agnfisken beveger seg, så ser jeg på det som positivt. Bly motvirker disse bevegelsene, og derfor prøver jeg å unngå søkker, eller i hvertfall minimere vekten du bruker. Samtidig vil ørreten kjenne vekten av blyet rett etter at angeldonet har løst ut, ettersom blyet nødvendigvis da vil dra sena ned under fisken, og det kan føre til at ørreten spytter ut før du får satt kroken.
Fisker du i en elv, må du nødvendigvis bruke litt bly, hvis ikke vil vannet presse agnfisk og snøre helt opp i isen. Men bruk så lite bly at vannet fortsatt presser agnfisken litt bortover. Uansett hvor mye eller lite bly du bruker, så fest blyet ca 50-60 cm over agnfisken. Da vil fortsatt strømmen kunne gi litt bevegelse til agnet.
Da er utstyret på plass, så la oss ta en kikk på gode vann:
Alle vann med ørret har et potensiale her. Men erfaringsmessig bør du se etter vann av en viss størrelse, og som har en bestand av agnfisk. Med agnfisk mener jeg primært mort, ørekyte, krøkle, sild eller småvokst røye. Disse fiskeslagene har passe "porsjonsstørrelse" for en sulten ørret store deler av livet sitt, og utgjør derfor en rimelig stabil næringstilgang for ørret som vokser. Som nevnt tidligere blir ørret stor ved å spise fisk, og desto mer agnfisk i vannet desto raskere vekst.
Størrelsen på vannet har også betydning. Norge er fullt av små skogs- og fjellvann som er smekk fulle av ørekyte og ørret. Disse er sjelden veldig interessante hvis du vil bryte 5-kilosgrensen, men kan levere fisk på 0,5-1,5 kilo uansett. Dessverre er de over halvkiloen gjerne ganske sjeldne i disse vannene, men siden vannene er små kan du til gjengjeld fiske over et vann i løpet av en dag så lenge det er lov å bruke flere stenger. Husk dog på det som jeg skrev om gjenutsetting av fisk, i et lite vann er det kanskje bare en eller to ørret i kilosklassen.
Derfor er det de middels store og store innsjøene som er de interessante. Det er selvfølgelig bedre desto mer ørret det er i vannet, så sikt deg inn på vann hvor ørret i hvertfall er en vanlig fisk. Samtidig bør du sikte deg inn på vann hvor snittdybden er størst mulig, særlig dersom det finnes andre rovfisk i vannet. Abbor, gjedde og gjørs kan alle utkonkurrere ørret på grunt vann hvor vegetasjon og bunnforhold gir mulighet for snikangrep, så hvis disse artene finnes i vannet du ser på bør du søke deg ut på dypt vann og fiske i de frie vannmassene. Selv i vann hvor ørreten er den dominerende rovfisken, kan det være lurt å bevege seg ut fra strandsonen og ut i de frie vannmasser, særlig hvis du er ute etter de virkelig store individene. Dette gjelder spesielt i vann som har agnfisk som lever en stor del av sine liv der ute, feks krøkle og sik.
Hvis du nå har siktet deg inn på et stort vann hvor du kan fiske med flere stenger, med en brukbar ørretbestand og mye agnfisk, er neste spørsmål hvor i vannet man skal starte. Dersom det finnes pelagisk agnfisk (pelagisk= i de frie vannmasser), bør du sikre deg inn på et område hvor det er ganske dypt. Dersom det er langgrunt, bør du gå utover til det er minst 10 meters dyp, og sette den første stangen der. Neste setter du 15-30 meter lenger ut osv, slik at du får en linje med stenger som går mot stadig dypere vann.
Når det gjelder avstand mellom stengene, er det i teorien en fordel at denne er størst mulig siden du da dekker et større område. Men du må sørge for at du har kontroll på utstyret ditt til enhver tid, og derfor må du kunne se alle angeldonene, uansett hvor i linjen med stenger du befinner deg. Overgangen fra ismeite til ståsnøre kan være kort, og ståsnører har lite å gjøre med sportsfiske. Er det mye snø på isen, skal du ikke ha veldig stor avstand mellom den innerste og ytterste stangen før du mister kontrollen. Er det derimot snøfritt er siktlinjen tilsvarende god. Husk uansett på et visst måtehold, og å følge lokale regler. Jeg fisker aldri med mer enn fire stenger, som regel bare tre.
Fiskespisende ørret følger maten. Maten (i hvertfall når vi snakker om pelagisk agnfisk), følger planktonet. Planktonet igjen følger lyset. Med andre ord følger også ørreten lyset. Isen (og snøen oppå) tar bort mye av det lyset som ellers vil gå ned gjennom vannlagene, og du vil derfor finne ørreten tett oppunder isen. Det er her de fleste nybegynnere gjør sin største feil, de fisker altfor dypt! Samtidig har ørreten øynene sine på den øverste halvparten av hodet, den ser med andre ord langt bedre oppover enn nedover. Summen av dette er at du bør fiske fra rett under isen, og ned til maksimalt 10 meter. Det eneste unntaket fra dette er hvis du VET at ørreten står på en annen dybde, feks ved å bruke ekkolodd for å lokalisere agnfisk og dermed også ørret. (For ørreten er der maten er, ved mindre den er stappmett og står og fordøyer maten, og da er den lite huggvillig uansett.) Min erfaring er, at du bør konsentrere deg om å fiske 2-4 meter under isen. På sikt gir dette flere fisk enn å forsøke å dekke hele vannsøylen. Men som i all annen fisking, må du prøve deg frem i akkurat ditt vann.
Hvis vi går tilbake til eksemplet mitt, har du nå satt den første stangen din der det er minimum 10 meters dypt, og den setter du på en drøy meter. Neste setter du på drøye to meter, og den siste setter du på 4 meter. Gi plassen et par timer, og innen de to timene justere du dybden på stengene opp og ned feks hvert 20. minutt. Etter disse to timene, snur du stangrekken din rundt. Dette betyr at du tar den stangen som er nærmest land og setter den på utsiden av den som allerede står ytterst. Den som stod i midten, flytter du så på utsiden av denne igjen. Så er det å variere dybde igjen de neste par timene, før du gjentar prosessen. Før eller siden får du et "run", som er "meitespråk" for at en fisk løser ut angeldonet og tar sene mens den svømmer avgårde. Når dette skjer, vet du i hvertfall at du har funnet riktig plass!
Små og mellomstore ørret er ganske teritorielle, og står ofte ganske nære land (10-200m fra land). Jeg har fått den samme ørreten på den samme plassen 5-6 ganger i løpet av en sesong. Den var lett gjenkjennelig på et arr ved haleroten, og tydeligvis permanent sulten. De store ørretene har jeg inntrykk av at er mer i bevegelse over hele vannet. Dette er egentlig ganske logisk, siden en stor ørret trenger mer mat enn en mellomstor for å fortsette sin vekstrate. (Vekstrate= hvor fort fisken vokser.) Dette sender de ut på rene næringsvandringer, som i de virkelig store vannene (feks Mjøsa), har sammenheng med hvor agnfisken samler seg gjennom året. I Mjøsa er det for eksempel en kjent sak at krøkla samler seg i Furnesfjorden for å gyte, og da følger ørreten etter. Tilsvarende eksempler kan du finne i vann med sik, hvor ørreten følger etter siken opp i elvene. Gytetid for sik og ørret er ganske lik (sen høst), så fisker du i en elv eller i nærheten av en elv, kan du fort få ørret som er utgytt og slank (kalt "slips"). Disse bør selvfølgelig slippes pent ut igjen, de har uansett ikke den helt store verdien som matfisk.
Litt om agnfisk:
Dersom du har mulighet til å få tak i lokal agnfisk, er det klart beste. Hvis ikke er et lite lager med agnfisk i dypfryseren nærmest et must. Når du fryser ned agnfisken, er det en fordel å fryse de hver for seg, før du legger de i en lufttett pakning. Ved å fryse de ned hver for seg, i steden for en klump, tiner de fortere. Ved å bruke en lufttett forpakning, hindrer du at fisken tørker ut (ja, vannet forsvinner faktisk også fra ting i fryseren), og dermed er den freshere når du skal bruke den.
Har du ikke et lager å tære på, og ikke tilgang på lokal agnfisk, er agnsild fra fiskebutikken et godt alternativ. Før du kjøper dette bør du ta en kikk på bunnen av boksen agnsilden ligger i, det bør ikke være noe særlig blodvann i boksen. Hvis det er det, er det et tegn på at agnsilda enten lå litt lenge i boksen før den ble fryst, eller at den har vært tint og fryst på nytt. Dette betyr at silda blir veldig løs i kjøttet, og dermed vanskelig å få til å sitte skikkelig på kroken. Finner du agnsild av god kvalitet, og riktig størrelse i en butikk, er det derfor lurt å kjøpe noen bokser for senere bruk.
Uansett hva du legger i fryseren, sjekk alltid med fruen at det er greit. Hvis ikke kan det dyrebare agnet ditt fort ende sine dager i søpla........
Må du ut på isen og skaffe agnfisk, er en liten pimpelstikke eller mormyschastikke det beste våpenet. Hvis jeg ikke er kjent i vannet, og dermed er usikker på hvor agnfisken befinner seg, begynner jeg med å se på et dybdekart. Hvis jeg ikke har tilgang til dette, ser jeg på hvordan det ser ut rundt vannet, og tenker på hva slags agnfisk som finnes i vannet. Krøkle skal godt gjøres å fiske effektivt etter, men særlig sik, mort og smårøye er lettere å få til å nappe. Hvis vi tenker oss at det er mort jeg er ute etter, ser jeg meg om etter steder med myk bunn, og dybde på 2-5 meter. Det er med andre ord liten vits å fiske mort rett utenfor en bergvegg som stuper ned i vannet, finn et sted hvor høydeforskjellen fra land til vann er ganske liten. (Landskapet under vann er som regel likt det som er over vann.) De agnfiskene som lever pelagisk er det uansett ikke lett å få tak i, så da får vi nøye oss med de langs land.
Jeg begynner med pimpelstikken, ladet med en pimpel med en morsmyscha under. Mellom pimpelen og myschaen har jeg en tynn senebit (ca 0,10 mm monofilament) på rundt 10 cm. Myschaen har jeg en eller to maggot på. Jeg bruker nesten alltid de hvite maggotene, men de finnes i flere farger hvis du vil eksprimentere. Jeg slipper pimpelen helt ned på bunnen, og løfter opp 10-20 cm. Rolige bevegelser er greia her, begynn med et par store drag (ca 40 cm) og gå så fort over til å bare løfte noen få centimeter. Husk å ha jevnlige pauser, hvor du holder stikka helt i ro. Det er som oftest når du holder stikka stille at morten tar. Har jeg ikke kjent noe på 2-3 minutter flytter jeg meg til neste hull.
Med 2-3 minutter i hvert hull, sier det seg selv at det kan bli mange hull før man treffer agnfisken. Hvis du har begynt på et sted med dybde på ca 2 meter, og tror bunnforholdene er riktige, borrer du neste hull 10 meter eller så utenfor dette. Du beveger deg altså i en rett linje ut fra land. Når du når 5-6 meters dyp, er det på tide å gå inn mot land igjen en bit lenger bort, og begynne på nytt.
Fordelen med å bruke pimpel med myscha under, er at den synker fort. Dermed bruker du minimalt med tid på nedslippet. Men hvis ikke dette fungerer, er det på tide å finne frem den skikkelige mormyschastikken. Jeg har to varianter, en for de minste myschaene på grunt vann, og en for de litt større myschane til å bruke på 4-6 meters dyp. Begge stikkene har en liten nappvarsler ytterst, og denne er halve poenget med å bruke en ren mormyschastikke. De mest forsiktige nappene kjenner du nemlig aldri gjennom en vanlig stikke, du må se de på nappindikatoren. Dette er et viktig poeng, siden det typisk er de forsiktigste nappene som gir agnfisk i perfekt størrelse. Derfor kan det være en fordel å bytte til muschastikken selv om du får fisk på pimpelstikken i det hullet du fisker i.
Når jeg har funnet et hull med agnfisk i, forer jeg opp det hullet med en eller to snøballstore forballer. Forblandingen til meitere flest er en godt bevart hemmelighet, men til dette fisket trenger du ikke noen magiske ingredienser som nesten lyser i mørket eller står på dopinglisten..... Hjemme på kjøkkenbenken blander du havregryn, sukker og kanskje litt anis i en boks eller pose. (Anis finner du i krydderdisken på matbutikken din, den lukter lakris og morten elsker dette.) Hvis du bruker smakstilsetninger (som anis), så husk at det ikke er mye som skal til. En teskje anis i en halvliter for holder lenge. Derimot kan du heller bruke endel sukker, de fleste karpefisk er glad i søtsaker.
Vel ute på isen, og tilbake ved hullet jeg fikk de første mortene i, blander jeg litt vann i foret. Hvis det er grunt, bruker jeg ganske lite vann, slik at ballene blir løse. Men hvis det er dypt, eller du fisker i strømmende vann, må du bruke såpass med vann at du får skikkelig faste forballer. Hvis ikke vil du spre foret over et stort området, og dermed kan du fort ende opp med å lokke fisken bort fra deg i steden for til deg. Hvis du fisker i en elv, kan du blande sand i foret for å få det fort ned på bunnen, eller bruke en stikke med en forboks på til å slippe ned foret eksakt under hullet ditt. Alternativt kan du blande både sand og vann i foret, og så fryse det ned i baller. Da tar det en god stund før foret får effekt, men til gjengjeld holder det seg på plass. Bare husk å bruke endel sand, hvis ikke flyter de frosne forballene.....
Beregn 20-40 minutter før foret får effekt. Hvis du fisker på den samme plassen over flere ganger, så slipp en ball ned hver dag for å skaffe deg en jevn strøm med agnfisk. Husk at fisken spiser lite om vinteren, så det er ingen grunn til å overfore. Fordøyelsen til fisken går tregt i det kalde vannet, og for mye mat kan faktisk ta livet av fisken om vinteren. Et hull du foret opp forrige helg, holder gjerne fisk neste helg også, særlig når vinteren er på sitt tøffeste.
Tidlig på sesongen (før snøen legger seg på isen), er det god fart i både ørreten og agnfisken. Nå er det ganske lett å få tak i agnfisken. Med en gang snøen kommer blir sakene vanligvis vesentlig tøffere, og det bedrer seg ikke noe særlig før du kommer langt ut i februar. Men så blir det mer og mer fart i agnfisken (og ørreten) helt til isen går.
Da har vi vært igjennom det meste, så nå er det bare å komme seg ut og gjøre seg sine egne erfaringer. Skitt fiske. :)
EDIT 30.12.16:
Denne artikkelen er gammel, og inneholder en henvisning til bruk av agnfisk som ikke er lovlig per i dag. §37 i Innlandsfiskeloven sier at du kun kan benytte agnfisk i det samme vassdraget den er fisket i. Dvs du kan ikke bruke agnfisk fra saltvann i ferskvann, og du kan ikke bruke agfisk fra vassdrag X i vassdrag Y.
Dette har etterhvert fått mange tilhengere her på berget, men mye av metodene kommer opprinnelig fra Sverige og USA. Jeg begynte så smått å eksprimentere med angeldon og agnfisk etter gjedde for ca 20 år siden, og da var jeg omtrent den eneste jeg så på isen med slikt utstyr. Nå kan du knapt bevege deg på enkelte islagte vann uten å høre lyden av en nappvarsler eller se en oppspent angeldonfjær. Verden går tydeligvis fremover....
Som nevnt begynte jeg å ismeite etter gjedde, med ganske store agnfisk på relativt grunt vann og med stålfortom. Til tross for dette fikk jeg en ørret eller to, og tanken på at utstyr og teknikk kunne spisses mot ørret slo meg ganske raskt. Men siden de fleste ørretvann har klare begrensninger på hvor mange stenger du kan bruke samtidig, tok det lang tid før det "løsnet". Å teste nye teknikker på en fisk som i utgangspunktet kan være vanskelig, blir ikke lettere av at du kun kan teste en ting av gangen. :) Men når det først løsnet, så kunne jeg ikke klage på belønningen:
5kg ørret fra Nøklevann i Oslo. (Foto: Marius Larsen)
Ørreten på bildet skapte litt oppstuss i Osloområdet. Både fordi den var stor, men ikke minst fordi den var tatt på isfiske! Det ble mange innlegg på diverse fiskerelaterte nettsider av denne. Metoden var meite med mort, montert på en enkel treblekrok i størrelse 8. Utstyret bestod av en Nordmark ismeitestang, omtrent som denne og 0,18 mm sene på en liten haspelsnelle. Som nappindikator brukte jeg et enkelt angeldon.
"Angeldon" trenger sikkert en nærmere forklaring:
Her sees et oppspent angeldon påmontert bjelle, med ismeitestangen ved siden av.
Slik ser det ut når du kjøper det.
Når du kjøper et angeldon, ser det altså omtrent slik ut. Den store kroken og spolen med tråd på kan du demontere og kaste med en gang. "Metalldingsen" som sitter øverst på angeldonpinnen (ved siden av spolen), kan du feste en kruttlapp på slik at denne smeller når fisken løser ut stasen. Jeg bruker ikke dette dog, men setter en vanlig ålebjelle på angeldonfjæra i steden. Kruttlappene koster noen kroner, er ikke alltid så lette å få tak i og ikke minst synes jeg ikke et høyt smell hører hjemme på fisketur. Hvis du skal bruke disse, bør du også være nøye med å holde de tørre. Krutt og vann er en dårlig kombinasjon...
Prinsippet med å spenne opp.
Denne tegningen viser hvordan du spenner opp. Du borrer et hull i isen ved siden av det egentlige fiskehullet, men ikke borr helt igjennom. Fyll så igjen ekstrahullet med is/snø og sett den spisse enden av angeldonpinnen ned der. Så setter du angeldonfjæra ned i festet på angeldonpinnen, med markøren (den røde eller oransje plastsaken) i den enden som nå peker oppover. Pass på at det stikker ut 1-1,5 cm med angeldonfjær fra markøren, siden du skal feste fiskesena på denne igjen.
Nå er angeldonet klart for å spennes opp. Senk agnet ditt til ønsket dybde, og lag så en løkke på sena. Ikke bruk noen knute til dette, bare lag en løkke ved å tvinne sena en gang eller to. Heng så denne løkka på den lille biten av angeldonfjæra som stikker ut fra markøren. Alternativt kan du klype fast sena mellom angeldonfjæra og markøren. Men dette skaper litt motstand når fisken tar, så det vil jeg ikke anbefale. (Men bruker du haspelsnelle kan det fort tenkes at du blir nødt til det uansett.) Vekten av agnfisken (og eventuelt søkket) vil nå spenne opp fjæra ved å dra denne ned mot vannet. Klips gjerne på en ålebjelle ved markøren i tillegg (se det øverste bildet), så har du nappvarsling både i form av at fjæra spretter opp, og ved at bjella lager lyd.
Hvis en fisk tar agnet ditt, vil den dra markøren ned mot vannet helt til den drar løkka av fjæra, hvorpå denne spretter opp og vaier frem og tilbake.
Som jeg nevnte, bør du ta av spolen som sitter på angeldonet til å begynne med. Årsaken til dette er at du bør bruke en myk stang med en skikkelig snelle på i steden. Bortsett fra at dette er mer sportslig, er det langt mer morsomt å kjøre fisken på stang og snelle, enn ved å holde snøret mellom hendene. Er du heldig nok til å få en skikkelig storørret, er dessuten en myk stang og snelle med brukbar brems en nødvendighet for å lande fisken.
Stangen kan du med fordel lage selv av en vanlig fiskestang. En stang som har knukket eller som du ikke bruker til sommerfisket lenger er et glimmrende utgangspunkt. Kapp stangen rett ovenfor korkhåndtaket, og så kapper du en gang til på det resterende stangemnet slik at dette får passe lengde. Så bruker du smeltelim eller noe annet egnet lim inne i røret på den biten som håndtaket er på, før du trer den andre biten inn. Fordelen med denne stangen, kontra de du kjøper fiks ferdig, er at du får et skikkelig snellefeste og at du selv kan bestemme lengde og mykhet på stangen.
Om man foretrekker haspelsneller eller multiplikatorsneller (ala Ambassadeur) er litt smak og behag. Fordelen med multiplikatorsneller er dog at det er enklere å spenne opp angeldonfjæra (med kastebremsen) og at de takler isbelagt sene bedre enn haspelsnellene. Selv bruker jeg noen små Shimano Corvalussneller i størrelse 300, men det meste fungerer. Hvis du bruker haspelsneller, vil du fort oppdage at den største utfordringen er å holde snøret på snellespolen når bøylen er åpen. Felles for begge snelletypene er nemlig at de skal stå frikoblet/ med åpen bøyle ved angeldonet, slik at fisken kan dra ut snøret uten å kjenne motstand. Dette er spesielt viktig ved fiske etter kroksky ørret, siden de har en lei tendens til å spytte ut agnfisken så fort de kjenner motstand.
For å unngå at snøret ditt ender utover hele isen når du bruker haspelsneller, kan du enkelt lage en "snøreholder" ved å legge en vanlig gummistrikk rundt basen på spolen. (Altså den delen av spolen det ikke er snøre på.). Når du skal spenne opp angeldonet stikker du så en bit av snøret inn under strikken, slik at denne holder det hele på plass.
Litt mer om utstyret:
Senetykkelse kan med fordel tilpasses til størrelsen på ørreten der du fisker. Hvis du bruker de samme snellene til gjeddemeite eller sjøfiske, og derfor bruker ganske tykk sene, bør du bruke en fortom av tynnere sene. Det samme gjelder hvis du bruker multifilament (ala PowerPro eller Fireline). Fortommen bør være ca 0,20-0,30 og helst av fluorkarbon. Fluorkarbon ser ut som vanlig fiskesene (kalt monofilament), men bryter lyset på en annen måte, slik at den er vanskeligere å se under vann. Fortommen bør minimum være så lang at knuten som forbinder den til hovedsena er godt inne på snella når kroken er rett under isen. Da er risikoen for snørebrudd minimal. Fortommen bør med andre ord være 1- 1,5 meter. Husk også at sena slites mot iskanten når du kjører fisk, slik at den bør byttes med jevne mellomrom. (Jeg bytter alltid hovedsena før sesongstart, og fortommen før hver tur.)
I tillegg trenger du selvfølgelig et brukbart isbor. Dette bør ha en dimmensjon som passer til ørreten der du er, og i prinsippet er det slik at desto større bor desto bedre. Borret bør minimum være 150 mm, helst 170 mm eller større. Hvis du har et mindre bor, bør du borre tre hull i et triangel og hogge ut isen mellom disse slik at du får et stort hull. Årsaken til at det er så viktig å ha et stort hull er enkel, ismeite kan gi stor fisk! I tillegg har ørreten en lei tendens til å ville stille seg på tvers under hullet, for så å stå og snurre rundt og rundt til krokfestet eller fortommen ryker. Ulempen med store bor er at de er tyngre å borre med, men du borrer sjelden så mange hull i løpet av en dag når du ismeiter. Tenk på det som en bra måte å holde varmen. :) Det finnes flere bormerker der ute, og i all hovedsak følger kvaliteten prisen. For all del, IKKE KJØP BILTEMAVARIANTEN, denne er rett og slett elendig. Hvis du som meg også isfisker med pimpel etter abbor (som betyr å borre veldig mange hull per dag for å lete opp fisken), er det greit å ha et bor med liten diameter til dette, og et eget bor til ismeite.
Her ser du et Ur Rantanenbor ved siden av angeldon og ismeitestang. På denne turen ødela jeg det store borret mitt (ikke lurt å borre i grunnfjellet), men siden jeg hadde med 85mm borret på bildet i tillegg fikk jeg fisket uansett, ved å borre tre hull i et triangel.
Ellers trenger du en isøse, noe å sitte på og oppbevare utstyret i, varme klær (helst en flytedress), varme og vanntette sko og ispigger. Andre ting som er bra å ha med er ett tynt tau, slik at du kan dra uheldige petribrødre ut av vannet. (For du går selvfølgelig aldri ut på usikker is selv.) Det viktigste sikkerhetsutstyret er dog en fiskekamerat, noe som også korter ned på ventetiden.....
Litt mer om flytedress, dette er et helårsplagg:
Jeg har hatt tre ulike flytedresser, og jeg har testet alle i det våte element. Den første dressen min husker jeg ikke merket på, med den har rundet 15 år nå så det spiller forsåvidt ingen rolle. Min erfaring med flytedresser er enkel; jeg drar ikke på isfiske eller båtfiske uten! Selv midt på sommeren er dressen med i båten, selv om jeg ikke tror jeg trenger den.
De to siste dressene mine har vært Nordmark, henholdsvis den billigste og den nest billigste modellen. Begge har holdt meg flytende i vannet, og selv om de ikke snur meg er det i hvertfall lett å snu seg selv. Det siste kan faktisk være litt keitete hvis dressen er altfor stor, så selv om en dress skal være romslig, bør den ikke være av typen som kan brukes som telt... Den første dressen jeg hadde var altfor stor når jeg fikk den (en far som mente at jeg sikkert kom til å bli STOR gutt en dag), og det var ikke ideelt. I alle flyteplagg bør det stå hvor stor løftevekt de har, som igjen sier noe om hvor høyt du flyter i vannet. I en flytedress, eller en flytevest for den saks skyld, er denne ofte ganske lav, så du flyter tilsvarende lavt i vannet. Jeg har derfor brukt en HH gassvest (sånn som blåser seg opp selv) utenpå dressene mine de gangene jeg har vært ute i båt i skikkelig ruskevær. Du er IKKE lett å se i vannet når sikten er dårlig og bølgene høye. I mer moderat vær stoler jeg "blindt" på dressen.
Jeg har også gått igjennom isen med dress, og uten. Erfaringen der var (ikke overraskende) at dress er overlegent skallbekledningen. Vannet trenger igjennom uansett, men saktere med en dress med neoprenmansjetter/ stram borrelås ved hender og føtter, enn med skallbekledning som får en solid glippe mellom jakke og bukse i det du treffer vannet. De fleste dresser er laget i en eller annen nylonvariant, som "glir" godt mot iskanten når du skal opp igjen.
Siden de fleste dressene har et ytterlag i nylon (som ikke er vanntett), vil de begynne å trekke vann når de har vært brukt en stund. Det har gått fint å maskinvaske de dressene jeg har hatt, selv om du bør gjøre dette på 30-40 grader og med et vaskemiddel beregnet for impregnert tøy, for å beholde mest mulig av fabrikantens impregnering. Det er heller ikke ideelt å maskinvaske for ofte, hageslange mens fiskesloet fortsatt er vått tar det verste. Jeg har brukt både impregnering til å vaske inn, og sprayvarianter. Jeg anbefaler sprayvariantene, gjerne de beregnet på teltduk etc, og helst med silikon eller et tilsvarende stoff i. Dressene puster som regel dårlig uansett, så det er ikke noe poeng å bruke impregnering beregnet for Gore-tex el, det gir bare dårligere resultat.
Når det gjelder utformingen på dressen, så er dette noe du må prøve på. Ta på deg dressen, med glidelåsen lukket og hetten på, og sjekk at den ikke er for kort i overkroppen når du bøyer deg. Den bør heller ikke være for lang i beina hvis du vil bruke den til isfiske, siden isvann og snøslaps har en lei tendens til å bygge seg opp som store klumper nederst. Dressen bør ha en god hette, som går godt foran ansiktet og med en god "hals". Ingenting røsker mer i skjegget enn grov glidelås/ borrelås/ våt nylon rett på kald hud. Noen dresser har en forsterket kant med ståltråd el i på hetten, noe som er en fordel siden hetten da ikke siger ned i ansiktet ditt når den er våt. Neoprenmansjetter er kjekt å ha når det regner, det bør i hvertfall ikke være helt åpent i ermene slik at vannet renner rett inn når du har hendene oppover. (Noe du ofte har når du sitter på rompa og pilker eller kaster fra båt.) Glidelås langs bena er en fordel også, siden du da kan ta av og på deg dressen uten å ta av deg støvlene.
En flytedress gjør det langt mindre ubehagelig å være sportsfisker når været viser seg fra sine mindre sjarmerende sider. For min egen del har jeg i hvertfall aldri sett meg tilbake, og det har heller ingen av kompisene mine som har kjøpt egne dresser etter å ha lånt av meg heller. Du venner deg fort til å være varm og tørr....
Så over til det fisken bryr seg mest om, nemlig agn og kroker:
Du kan bruke flere typer agn. Det beste på større ørret er utvilsomt agnfisk, men også maggot, meitemark og veamark kan brukes. Du får ørret fra 300-400g og oppover på en 8 cm agnfisk, så jeg foretrekker helt klart agnfisk.
Det vanligste er nok å bruke agnfisk fra det samme vannet som du meiter i. Dersom dette ikke er tilgjengelig (for eksempel om det bare finnes ørret i vannet), kan du bruke agnfisk fra andre vann. Men dersom du gjør dette, må du passe på at agnfisken har ligget noen dager i en dypfryser først, så ikke du drar med deg fiskesykdommer og parasitter til nye vann. Mort, ørekyte og krøkle er mine favoritter, men også vanlig agnsild fungerer bra. Legg deg gjerne opp et lite lager med agnfisk i sommerhalvåret, så er du sikret når sesongen kommer. Særlig i starten på sesongen kan det nemlig være litt vrient å få karpefisk på isen, og dermed kan du ende opp med å bruke mesteparten av den dyrebare fisketiden din på å fiske agnfisk. Uansett hva du bruker, så husk på at det er ulovlig å fiske med levende fisk som agn i Norge.
Agnfisken bør være på ca 5-10 cm. Jeg kapper som regel av halen på agnfisken, ettersom dette bedrer krokningsprosenten betydelig. Kapp halen omtrent midt på haleroten, men husk at dette forskyver balansen i agnfisken. Det lønner seg med andre ord å kappe av halen før du fester kroken, slik at du er sikker på at agnfisken henger vannrett i vannet.
Apropos kroking. Her er valg av krok helt avgjørende. Krokstørrelsen må tilpasses til agnfisken. Du bør bruke en treblekrok av god kvalitet, som settes rett under ryggfinnen på agnfisken. En krok holder lenge, så her er det ikke nødvendig med noe avansert tackelknyting. Har du noen i størrelse 6, 8 og 10 er du godt rustet. Gode kroker skal feste seg på neglen din hvis du prøver, og være ganske tynne i godset så de lett trenger inn i fisken.
Alternativt kan du bruke en sirkelkrok. Dette er særlig et poeng hvis du har til hensikt å sette fisken ut igjen. Sirkelkroken kan med fordel være ganske stor i forhold til treblekroken, 1/0 og 2/0 er kjekt å ha. Owner Mutu Light er den jeg bruker, og den gir stort sett sikker kroking i munnviken. Bare husk på at du bør gi fisken litt ekstra tid på å svelge ved bruk av sirkelkrok, og at du ikke skal gi normalt tilslag. I steden sveiver du inn til du har kontakt med fisken, og så løfter du stangen HELT ROLIG for å sette kroken. Ikke noe "røsk og napp", da drar du både agnfisk og krok ut av munnen på den potensielle drømmefisken din.
Litt mer om å gjenutsette fisk:
Fang og slipp/ Catch and release, kjært barn har mange navn. Men faktum er at vi nordmenn har hatt for vane å sette ut igjen fisk i flere generasjoner, så prinsippet er langtfra nytt. (Selv om man kan få det inntrykket i enkelte blader og på forumene på nett.)
Fordelen med ismeite er at du går målrettet mot de større fiskene. Som jeg nevnte tidligere, vil du få ørret fra 300g og oppover. Vær obs på at en slik målrettet fiskeform faktisk kan tømme et vann for store individer, og man bør derfor praktisere måtehold. Særlig små og middels store vann kan få hard medfart med denne metoden, og du kan i løpet av noen turer ta opp det meste av vannets beste gytefisk og genmateriale. Dette vil bety at fisk med "småvokste gener" får de beste gytemulighetene, og på sikt vil dette favorisere fisk som vokser sakte. Samtidig har de store fiskene en viktig effekt som predatorer av småfisk (en ørret på tre kilo spiser primært fisk, ikke mygg.), og fjerner du disse vil småfiskene eksplodere med småvokste og utmagrede bestander som resultat. Selvfølgelig kan du ta med en matfisk eller to hjem, men bruk hodet! Er du sulten bør du gå på Rema eller Kiwi, skal du gjøre noe spennende bør du dra på fisketur. ;)
Når du har til hensikt å sette fisken ut igjen, må du ta hensyn til dette ved fisket. Som nevnt er sirkelkrok en fordel, siden denne kroker i munnviken. Dette gjør at det er enklere å avkroke fisken, og at fisken får skader på et sted hvor skaden har liten effekt. (I motsetning til fisk med skader i gjellene eller svelget, som kan ha dødelig utgang.) Sørg for at du har en tang lett tilgjengelig uansett hva slags krok du bruker.
Hvis det er kaldt (-5 eller kaldere) bør du unngå å ta fisken opp av vannet, eller i hvertfall sørge for at oppholdet på isen er så kortvarig som mulig. Fisk har ikke øyelokk slik som oss, og hinnen på øyet får fort frostskader. Resultatet er en blind ørret, som kommer til å slite med å finne mat.
Hvis du tar fisken opp av vannet (og det gjør de fleste, om ikke annet for å ta et bilde), så pass på at du løfter fisken med begge hender. En hånd under hodet (ikke i gjellene) og en hånd rundt haleroten. Fisk er tilpasset et liv i tilnærmet vektløs tilstand, og hvis du holder en stor fisk kun fra hodet kan dette skade nakkehvirvler og ryggrad. Du hadde neppe likt å bli løftet etter hodet du heller, det skal ikke mye sprelling til i et slikt grep før dette gir skader. Bruk gjerne en fuktet avkrokingsmatte hvis du skal legge ned fisken, en fuktet plastpose fungerer fint.
I det hele tatt bør du ha tenkt på om du skal sette ut igjen fisken, før den napper. Da er du forberedt. Vinteren er i utgangspunktet en veldig bra tid å sette ut fisken igjen, siden det kalde vannet øker overlevelsesprosenten. (Kaldt vann gir dårlige kår for sykdommer og parasitter, og er oksygenrikt noe som er bra for fisken.)
Skal vi bruke søkke?
Her praktiserer folk litt forskjellige løsninger. Mitt utgangspunkt er å presentere agnfisken på en mest mulig naturlig måte for ørreten. Det betyr at hvis det er litt strøm i vannet som beveger agnfisken, eller vinden får angeldonfjæra til å vippe litt slik at agnfisken beveger seg, så ser jeg på det som positivt. Bly motvirker disse bevegelsene, og derfor prøver jeg å unngå søkker, eller i hvertfall minimere vekten du bruker. Samtidig vil ørreten kjenne vekten av blyet rett etter at angeldonet har løst ut, ettersom blyet nødvendigvis da vil dra sena ned under fisken, og det kan føre til at ørreten spytter ut før du får satt kroken.
Fisker du i en elv, må du nødvendigvis bruke litt bly, hvis ikke vil vannet presse agnfisk og snøre helt opp i isen. Men bruk så lite bly at vannet fortsatt presser agnfisken litt bortover. Uansett hvor mye eller lite bly du bruker, så fest blyet ca 50-60 cm over agnfisken. Da vil fortsatt strømmen kunne gi litt bevegelse til agnet.
Da er utstyret på plass, så la oss ta en kikk på gode vann:
Alle vann med ørret har et potensiale her. Men erfaringsmessig bør du se etter vann av en viss størrelse, og som har en bestand av agnfisk. Med agnfisk mener jeg primært mort, ørekyte, krøkle, sild eller småvokst røye. Disse fiskeslagene har passe "porsjonsstørrelse" for en sulten ørret store deler av livet sitt, og utgjør derfor en rimelig stabil næringstilgang for ørret som vokser. Som nevnt tidligere blir ørret stor ved å spise fisk, og desto mer agnfisk i vannet desto raskere vekst.
Størrelsen på vannet har også betydning. Norge er fullt av små skogs- og fjellvann som er smekk fulle av ørekyte og ørret. Disse er sjelden veldig interessante hvis du vil bryte 5-kilosgrensen, men kan levere fisk på 0,5-1,5 kilo uansett. Dessverre er de over halvkiloen gjerne ganske sjeldne i disse vannene, men siden vannene er små kan du til gjengjeld fiske over et vann i løpet av en dag så lenge det er lov å bruke flere stenger. Husk dog på det som jeg skrev om gjenutsetting av fisk, i et lite vann er det kanskje bare en eller to ørret i kilosklassen.
Derfor er det de middels store og store innsjøene som er de interessante. Det er selvfølgelig bedre desto mer ørret det er i vannet, så sikt deg inn på vann hvor ørret i hvertfall er en vanlig fisk. Samtidig bør du sikte deg inn på vann hvor snittdybden er størst mulig, særlig dersom det finnes andre rovfisk i vannet. Abbor, gjedde og gjørs kan alle utkonkurrere ørret på grunt vann hvor vegetasjon og bunnforhold gir mulighet for snikangrep, så hvis disse artene finnes i vannet du ser på bør du søke deg ut på dypt vann og fiske i de frie vannmassene. Selv i vann hvor ørreten er den dominerende rovfisken, kan det være lurt å bevege seg ut fra strandsonen og ut i de frie vannmasser, særlig hvis du er ute etter de virkelig store individene. Dette gjelder spesielt i vann som har agnfisk som lever en stor del av sine liv der ute, feks krøkle og sik.
Hvis du nå har siktet deg inn på et stort vann hvor du kan fiske med flere stenger, med en brukbar ørretbestand og mye agnfisk, er neste spørsmål hvor i vannet man skal starte. Dersom det finnes pelagisk agnfisk (pelagisk= i de frie vannmasser), bør du sikre deg inn på et område hvor det er ganske dypt. Dersom det er langgrunt, bør du gå utover til det er minst 10 meters dyp, og sette den første stangen der. Neste setter du 15-30 meter lenger ut osv, slik at du får en linje med stenger som går mot stadig dypere vann.
Når det gjelder avstand mellom stengene, er det i teorien en fordel at denne er størst mulig siden du da dekker et større område. Men du må sørge for at du har kontroll på utstyret ditt til enhver tid, og derfor må du kunne se alle angeldonene, uansett hvor i linjen med stenger du befinner deg. Overgangen fra ismeite til ståsnøre kan være kort, og ståsnører har lite å gjøre med sportsfiske. Er det mye snø på isen, skal du ikke ha veldig stor avstand mellom den innerste og ytterste stangen før du mister kontrollen. Er det derimot snøfritt er siktlinjen tilsvarende god. Husk uansett på et visst måtehold, og å følge lokale regler. Jeg fisker aldri med mer enn fire stenger, som regel bare tre.
Fiskespisende ørret følger maten. Maten (i hvertfall når vi snakker om pelagisk agnfisk), følger planktonet. Planktonet igjen følger lyset. Med andre ord følger også ørreten lyset. Isen (og snøen oppå) tar bort mye av det lyset som ellers vil gå ned gjennom vannlagene, og du vil derfor finne ørreten tett oppunder isen. Det er her de fleste nybegynnere gjør sin største feil, de fisker altfor dypt! Samtidig har ørreten øynene sine på den øverste halvparten av hodet, den ser med andre ord langt bedre oppover enn nedover. Summen av dette er at du bør fiske fra rett under isen, og ned til maksimalt 10 meter. Det eneste unntaket fra dette er hvis du VET at ørreten står på en annen dybde, feks ved å bruke ekkolodd for å lokalisere agnfisk og dermed også ørret. (For ørreten er der maten er, ved mindre den er stappmett og står og fordøyer maten, og da er den lite huggvillig uansett.) Min erfaring er, at du bør konsentrere deg om å fiske 2-4 meter under isen. På sikt gir dette flere fisk enn å forsøke å dekke hele vannsøylen. Men som i all annen fisking, må du prøve deg frem i akkurat ditt vann.
Hvis vi går tilbake til eksemplet mitt, har du nå satt den første stangen din der det er minimum 10 meters dypt, og den setter du på en drøy meter. Neste setter du på drøye to meter, og den siste setter du på 4 meter. Gi plassen et par timer, og innen de to timene justere du dybden på stengene opp og ned feks hvert 20. minutt. Etter disse to timene, snur du stangrekken din rundt. Dette betyr at du tar den stangen som er nærmest land og setter den på utsiden av den som allerede står ytterst. Den som stod i midten, flytter du så på utsiden av denne igjen. Så er det å variere dybde igjen de neste par timene, før du gjentar prosessen. Før eller siden får du et "run", som er "meitespråk" for at en fisk løser ut angeldonet og tar sene mens den svømmer avgårde. Når dette skjer, vet du i hvertfall at du har funnet riktig plass!
Små og mellomstore ørret er ganske teritorielle, og står ofte ganske nære land (10-200m fra land). Jeg har fått den samme ørreten på den samme plassen 5-6 ganger i løpet av en sesong. Den var lett gjenkjennelig på et arr ved haleroten, og tydeligvis permanent sulten. De store ørretene har jeg inntrykk av at er mer i bevegelse over hele vannet. Dette er egentlig ganske logisk, siden en stor ørret trenger mer mat enn en mellomstor for å fortsette sin vekstrate. (Vekstrate= hvor fort fisken vokser.) Dette sender de ut på rene næringsvandringer, som i de virkelig store vannene (feks Mjøsa), har sammenheng med hvor agnfisken samler seg gjennom året. I Mjøsa er det for eksempel en kjent sak at krøkla samler seg i Furnesfjorden for å gyte, og da følger ørreten etter. Tilsvarende eksempler kan du finne i vann med sik, hvor ørreten følger etter siken opp i elvene. Gytetid for sik og ørret er ganske lik (sen høst), så fisker du i en elv eller i nærheten av en elv, kan du fort få ørret som er utgytt og slank (kalt "slips"). Disse bør selvfølgelig slippes pent ut igjen, de har uansett ikke den helt store verdien som matfisk.
Litt om agnfisk:
Dersom du har mulighet til å få tak i lokal agnfisk, er det klart beste. Hvis ikke er et lite lager med agnfisk i dypfryseren nærmest et must. Når du fryser ned agnfisken, er det en fordel å fryse de hver for seg, før du legger de i en lufttett pakning. Ved å fryse de ned hver for seg, i steden for en klump, tiner de fortere. Ved å bruke en lufttett forpakning, hindrer du at fisken tørker ut (ja, vannet forsvinner faktisk også fra ting i fryseren), og dermed er den freshere når du skal bruke den.
Har du ikke et lager å tære på, og ikke tilgang på lokal agnfisk, er agnsild fra fiskebutikken et godt alternativ. Før du kjøper dette bør du ta en kikk på bunnen av boksen agnsilden ligger i, det bør ikke være noe særlig blodvann i boksen. Hvis det er det, er det et tegn på at agnsilda enten lå litt lenge i boksen før den ble fryst, eller at den har vært tint og fryst på nytt. Dette betyr at silda blir veldig løs i kjøttet, og dermed vanskelig å få til å sitte skikkelig på kroken. Finner du agnsild av god kvalitet, og riktig størrelse i en butikk, er det derfor lurt å kjøpe noen bokser for senere bruk.
Uansett hva du legger i fryseren, sjekk alltid med fruen at det er greit. Hvis ikke kan det dyrebare agnet ditt fort ende sine dager i søpla........
Må du ut på isen og skaffe agnfisk, er en liten pimpelstikke eller mormyschastikke det beste våpenet. Hvis jeg ikke er kjent i vannet, og dermed er usikker på hvor agnfisken befinner seg, begynner jeg med å se på et dybdekart. Hvis jeg ikke har tilgang til dette, ser jeg på hvordan det ser ut rundt vannet, og tenker på hva slags agnfisk som finnes i vannet. Krøkle skal godt gjøres å fiske effektivt etter, men særlig sik, mort og smårøye er lettere å få til å nappe. Hvis vi tenker oss at det er mort jeg er ute etter, ser jeg meg om etter steder med myk bunn, og dybde på 2-5 meter. Det er med andre ord liten vits å fiske mort rett utenfor en bergvegg som stuper ned i vannet, finn et sted hvor høydeforskjellen fra land til vann er ganske liten. (Landskapet under vann er som regel likt det som er over vann.) De agnfiskene som lever pelagisk er det uansett ikke lett å få tak i, så da får vi nøye oss med de langs land.
Jeg begynner med pimpelstikken, ladet med en pimpel med en morsmyscha under. Mellom pimpelen og myschaen har jeg en tynn senebit (ca 0,10 mm monofilament) på rundt 10 cm. Myschaen har jeg en eller to maggot på. Jeg bruker nesten alltid de hvite maggotene, men de finnes i flere farger hvis du vil eksprimentere. Jeg slipper pimpelen helt ned på bunnen, og løfter opp 10-20 cm. Rolige bevegelser er greia her, begynn med et par store drag (ca 40 cm) og gå så fort over til å bare løfte noen få centimeter. Husk å ha jevnlige pauser, hvor du holder stikka helt i ro. Det er som oftest når du holder stikka stille at morten tar. Har jeg ikke kjent noe på 2-3 minutter flytter jeg meg til neste hull.
Med 2-3 minutter i hvert hull, sier det seg selv at det kan bli mange hull før man treffer agnfisken. Hvis du har begynt på et sted med dybde på ca 2 meter, og tror bunnforholdene er riktige, borrer du neste hull 10 meter eller så utenfor dette. Du beveger deg altså i en rett linje ut fra land. Når du når 5-6 meters dyp, er det på tide å gå inn mot land igjen en bit lenger bort, og begynne på nytt.
Fordelen med å bruke pimpel med myscha under, er at den synker fort. Dermed bruker du minimalt med tid på nedslippet. Men hvis ikke dette fungerer, er det på tide å finne frem den skikkelige mormyschastikken. Jeg har to varianter, en for de minste myschaene på grunt vann, og en for de litt større myschane til å bruke på 4-6 meters dyp. Begge stikkene har en liten nappvarsler ytterst, og denne er halve poenget med å bruke en ren mormyschastikke. De mest forsiktige nappene kjenner du nemlig aldri gjennom en vanlig stikke, du må se de på nappindikatoren. Dette er et viktig poeng, siden det typisk er de forsiktigste nappene som gir agnfisk i perfekt størrelse. Derfor kan det være en fordel å bytte til muschastikken selv om du får fisk på pimpelstikken i det hullet du fisker i.
Når jeg har funnet et hull med agnfisk i, forer jeg opp det hullet med en eller to snøballstore forballer. Forblandingen til meitere flest er en godt bevart hemmelighet, men til dette fisket trenger du ikke noen magiske ingredienser som nesten lyser i mørket eller står på dopinglisten..... Hjemme på kjøkkenbenken blander du havregryn, sukker og kanskje litt anis i en boks eller pose. (Anis finner du i krydderdisken på matbutikken din, den lukter lakris og morten elsker dette.) Hvis du bruker smakstilsetninger (som anis), så husk at det ikke er mye som skal til. En teskje anis i en halvliter for holder lenge. Derimot kan du heller bruke endel sukker, de fleste karpefisk er glad i søtsaker.
Vel ute på isen, og tilbake ved hullet jeg fikk de første mortene i, blander jeg litt vann i foret. Hvis det er grunt, bruker jeg ganske lite vann, slik at ballene blir løse. Men hvis det er dypt, eller du fisker i strømmende vann, må du bruke såpass med vann at du får skikkelig faste forballer. Hvis ikke vil du spre foret over et stort området, og dermed kan du fort ende opp med å lokke fisken bort fra deg i steden for til deg. Hvis du fisker i en elv, kan du blande sand i foret for å få det fort ned på bunnen, eller bruke en stikke med en forboks på til å slippe ned foret eksakt under hullet ditt. Alternativt kan du blande både sand og vann i foret, og så fryse det ned i baller. Da tar det en god stund før foret får effekt, men til gjengjeld holder det seg på plass. Bare husk å bruke endel sand, hvis ikke flyter de frosne forballene.....
Beregn 20-40 minutter før foret får effekt. Hvis du fisker på den samme plassen over flere ganger, så slipp en ball ned hver dag for å skaffe deg en jevn strøm med agnfisk. Husk at fisken spiser lite om vinteren, så det er ingen grunn til å overfore. Fordøyelsen til fisken går tregt i det kalde vannet, og for mye mat kan faktisk ta livet av fisken om vinteren. Et hull du foret opp forrige helg, holder gjerne fisk neste helg også, særlig når vinteren er på sitt tøffeste.
Tidlig på sesongen (før snøen legger seg på isen), er det god fart i både ørreten og agnfisken. Nå er det ganske lett å få tak i agnfisken. Med en gang snøen kommer blir sakene vanligvis vesentlig tøffere, og det bedrer seg ikke noe særlig før du kommer langt ut i februar. Men så blir det mer og mer fart i agnfisken (og ørreten) helt til isen går.
Da har vi vært igjennom det meste, så nå er det bare å komme seg ut og gjøre seg sine egne erfaringer. Skitt fiske. :)
EDIT 30.12.16:
Denne artikkelen er gammel, og inneholder en henvisning til bruk av agnfisk som ikke er lovlig per i dag. §37 i Innlandsfiskeloven sier at du kun kan benytte agnfisk i det samme vassdraget den er fisket i. Dvs du kan ikke bruke agnfisk fra saltvann i ferskvann, og du kan ikke bruke agfisk fra vassdrag X i vassdrag Y.
Bra med info Erik, skal følge med videre, kanske jeg fanger opp noe som gjør at jeg fortsatt får mer fisk enn deg, he he.
SvarSlettTakk. :) Det er en ting som kommer til å gjøre at du får mye mer fisk enn meg i årene som kommer, og det er tid til å fiske....
SvarSlettHei "agn".
SvarSlettJeg har slettet kommentaren din. Årsaken er at du linker til en kommersiell nettside som omhandler liner og langline. Siden det er min personlige oppfatning at fiske med faststående redskap bør begrenses i langt større grad enn det som er tilfelle i dag, spesielt i tett befolkede områder som rundt Oslofjorden, ønsker jeg ikke den typen utstyr promotert på min blogg.
Hilsen
Erik