Vansjø er sammen med Oslofjorden min hjemmehavn. Her har jeg fått små og store fisk og kjørt på skjær i flere tiår. :)
Med en strandlinje på over 200 kilometer og et flateinnhold på 46,5 km2, er Vansjø en av Norges største innsjøer, og den desidert største i Østfold. Vansjø er full av fjorder, øyer, holmer og sund, som innbyr til friluftsliv og fiskeopplevelser. Vansjø med sine over 50 øyer, har navnet sitt fra det gammelnorske navnet vorn (vern), som går igjen i flere av stedsnavnene i regionen, og har altså ingen ting med vann å gjøre.
I Vansjø kan en oppleve et rikt fugleliv. Svaner, hegre, en lang rekke ulike ender og til dels sjeldne vadefugler, samt fiskeørn holder til her. Innsjøen er stinn av fisk med i alt 15-16 arter. Abbor, gjørs, gjedde og diverse karpefisk er de mest tallrike fiskeslagene.
Den beste måten å oppleve Vansjøs mangfoldige og vakre natur på, er med kano eller båt. Med båt eller kano kommer man lett inn i de mange grunne vikene, for ikke å snakke om alle de smale sundene som Vansjø er så rik på. Som så mange andre næringsrike innsjøer på Østlandet, er også strandlinjen i Vansjø dominert av siv og vegetasjon. Dette gjør at det kan være litt vanskelig å komme til med fiskestang fra land overalt, men mulighetene er absolutt til stede. Det finnes flere båtramper rundt vassdraget.
Vansjø har en overraskende lav snittdybde, og mange skjær. Bruker du båt, anbefales det derfor å kjøre forsiktig, hvis ikke må du fort ro hjem igjen. Bare se på dette bildet av propellen min etter nærkontakt med grunnfjell....
Fordelen med alle disse grunnene er selvfølgelig at de skaper mange spennende fiskeplasser! Dersom du ikke er kjent i området, er et kart å anbefale, siden Vansjø kan fremstå som en "labyrint" i mange områder. Denne "labyrinten" gjør dog at du lett kan finne et sted for deg selv, selv i populære utfartshelger.
Om sommeren holder Vansjø Båtforening åpen kafé på Elverhøy, som ligger ytterst på spissen av Årvolltangen, kun tre kvarters gange fra By the Way ved E6. Ønsker du å padle i Vansjø formidler Moss og Omegn Turistsenter utleie av kanoer og kajakker i Mosseelva.
Mosseelva renner fra det vestre bassenget og ut i Oslofjorden på innsiden av Jeløya. En demning hindrer båter i å følge elva ut i fjorden. Av innløpselver er Hobølelva den største, og også et av de få stedene i vassdraget hvor man finner ørret. Hvis ørret er målet, bør man oppsøke steder med litt fart i vannet, gjerne ganske langt oppe i Hobølelva. I selve Vansjø er ørret knapt nok en sjeldenhet.
Vansjø har i flere år vært preget av algeoppblomstringer i sommerhalvåret. Tilsiget av næringssalter fra omgivelsene (primært landbruk) har vært for stort. Morsaprosjektet har sitt navn fra Morsavassdraget (som Vansjø er en del av), og primærformålet har nettopp vært å bedre vannkvaliteten. Hvis du er interessert i dette, anbefaler jeg å lese den fiskeribilogiske undersøkelsen fra 2004 som sammenfatter resultatene fra blant annet yrkesfisket i Vansjø. Spennede lesning for oss som er godt over gjennomsnittet interessert. :)
Båt er altså å anbefale, og da er det greit å se litt på to båtslipper jeg har brukt:
-Ved brua til Dillingøya er det en bra slipp. Denne slippen er passe slakk og det er greit å parkere også.
-Båtforeningen i Mosseelva har også en fin slipp.
Det finnes flere kart over Vansjø, men felles for alle er at de ikke er skikkelige båtkart. Et kart er dog å anbefale, siden Vansjø er både stor og stedvis litt uoversiktlig med alle sine holmer og øyer. Men hvis du synes det er mange øyer, er det bare fordi du enda ikke har oppdaget hvor mange skjær det er..... I de store bassengene er du relativt trygg hvis du holder litt avstand til land, men vær ekstremt forsiktig alle andre steder.
Litt om rovfiskene:
Abbor
er vanligvis den første arten du vil stifte bekjentskap med. Som i de fleste andre innsjøer i Østfold er de tallrike, men heldigvis er snittstørrelsen i Vansjø bedre enn de fleste andre steder jeg har besøkt.
Abbor på 400-500g må ansees som normalt, mens fisk på kiloen dukker opp med ujevne mellomrom. Normalt er tiden fra midten av juni og utover den beste tiden, men du treffer abboren hele året.
Hvis du bare skal "sikre arten" er sikkert meitemark det beste valget av agn, men hvis du vil ha både antall og grei snittstørrelse er jigg eller popper mitt valg. Jigghoder på 10-20g, med shadjigger på 5-10 cm er å anbefale. (Shadjigg= jiggkropp med fiskeform) Som alltid med jiggfiske er det viktig at kroppene er skikkelig myke, slik at de får maksimal bevegelighet i vannet. Så får man heller leve med at de mykeste kroppene har kortere levetid enn de andre. Istykkertygde jiggkropper er tross alt et luksuproblem.
Prinsippet med jiggfiske er litt ulikt tradisjonelt slukfiske. Etter å ha kastet ut, lar du jiggen synke til bunns, men hold øye med sena mens jiggen synker. Ved minste rykk eller unormal bevegelse bør du gjøre tilslag, ettersom fisken ofte tar mens jiggen synker. Siden jiggkroppen er såpass myk, "svømmer" nemlig jiggen hele veien ned. Når bunnkontakten er et faktum, sveiver du inn så du har skikkelig kontakt med jiggen, før du (rolig) løfter jiggen fra bunnen og mot deg med stangen. På denne måten gjør jiggen et hopp langs bunnen, og det er dette du ønsker å oppnå. Ikke vær redd for å sette deg fast, siden jiggen har kroken stående opp på oversiden skal det endel til å sette den fast. (Noen bunnapp må du dog regne med.) Gjenta prosessen til du har sveivet inn, og som vanlig bør du variere tempoet på stangløftene og innsveivingen fra kast til kast til du finner "dagens fart".
Jiggfiske er et følsomt fiske, så sene av multifilament (såkalte "superliner, feks Fireline eller PowerPro) er en klar fordel. Også gjørsen og gjedda er fan av jigg, men mer om disse siden. Jiggen fungerer bra hele året, mens popperen har sin beste tid i sommerhalvåret. Samtidig fungerer jiggen i all slags vær, mens popperen i praksis fungerer best når det blåser lite og lysforhorholdene er gode. (Popper i regnvær og vind er sjelden noen god løsning med andre ord.)
Popperfiske er i ferd med å få stadig flere tilhengere her på berget, og det er lett å skjønne hvorfor. Dette er et høyst visuelt fiske, hvor abboren angriper så vannspruten står! I hovedsak finnes disse i to varianter, en som dykker under når du drar og en som hopper bortover vannflaten. Sistnevnte lager typisk en "poppelyd", derav navnet. De som dykker har som regel et hode som er avrundet eller spisset (som en vanlig flytewobler, men uten skje), mens de som "popper" har et skålformet hode hvor skålen er dypest der du fester fortommen.
For at man skal kunne kaste med poppere, er de som regel laget av balsa (et treslag) eller plast. Strike Pro, Kinetic og Rapala har varianter som fungerer bra på abbor og smågjedder og som er gode å kaste med en lett slukstang. Jeg bruker mest poppere på 5-7cm, men det er ingen fasit. Jeg bruker en 10` stang, ettersom lengden på stangen gjør at jeg kan styre popperen rundt sivkanter, vannliljer etc. Sene av multifilament er en klar fordel, siden du skal rykke og nappe i stangen for å gi liv til popperen mens du sveiver ganske sakte, og multifilamenten gir mer direkte effekt av nappene dine enn monofilamenten som demper nappene. Stenger med toppaksjon er å foretrekke, men er på ingen måte noe must. Husk fortom, for gjeddene sluker popperen med dødsforakt.
Du finner abboren i hele vassdraget. Nede i Mosseelva kan dette stedet være bra, men også her og her. Helt øverst ved det gule skiltet som opplyser om fartsbegrensningen er også en bra plass, kanskje det sikreste hvis elva står. Oppe i selve Vansjø er dette, dette, dette, dette og dette blant mine favorittplasser. Sistnevnte er forøvrig en plass for vertikalfiske, noe som også fungerer glimmrende med shadjiggen. (Vertikalfiske= pilking, altså det samme prinsippet som isfiske, bare at man bruker båt) Vertikalfiske er en veldig bra metode, særlig når fisket er tregt eller vannet varmt. Prøv plasser med dyp på 5-8 meter, med dypere vann i nærheten.
Og så en liten oppfordring til slutt; abbor vokser sakte, og de virkelig store abborene er viktige både som avlsmateriale og som predatorer av småfisk. Det er derfor fordelaktig å slippe de store ut igjen, ta heller med deg et knippe halvkilosborrer hjem i steden. De middels store har dessuten et langt lavere innslag av miljøgifter. (Dette gjelder forsåvidt all stor ferskvannsfisk, men spesielt for abbor siden de blir såpass gamle. En kilosfisk kan være 15-20 år)
Gjedde
er også svært vanlig i Vansjø. Derfor bør du alltid bruke en stålfortom når du fisker her, siden gjedda har en lei tendens til å kappe fiskesene. I motsetning til hva mange tror, er ikke dette på grunn av de store tennene du ser med en gang en gjedde åpner munnen, men på grunn av alle de små tennene som sitter tett i tett inne i gjeddas munn.
Gjeddene er vanligvis på sitt beste på høsten, etter å ha spist seg opp hele sommeren. Vanligvis er gjeddene i Vansjø relativt slanke, og da spesielt på våren når de har lagt bak seg både en tøff vinter og en enda tøffere lek. Dette betyr at gjeddene vanligvis biter best på våren, men kjemper best på høsten. Madammen på bildet var intet unntak, og ga meg en av de beste gjeddefightene jeg har hatt. Jeg fikk forøvrig en på 5,2kg på samme plassen noen minutter før, som hoppet som en sommervarm smågjedde. :) Begge fikk forøvrig friheten tilbake.
Det er liten tvil om at det i mange år har vært en viss overbefolkning av (små-)gjedder i Vansjø. Undersøkelser av vekst og alder på gjeddene tyder på dette. Til tross for at det kan virke som det er uendelige mengder forfisk i Vansjø, sliter altså gjeddene med å få i seg nok mat for optimal vekst.
Gjeddene gyter i grunne viker en uke eller to etter isløsningen. I perioden rett før leken er gjeddene rognstinne og ganske vanskelige å få til å ta. Dette har sikkert sammenheng både med det kalde vannet og med at de ikke vil risikere å miste rogn. Men det er fult mulig å få de til å ta, så lenge du treffer de hjemme på riktig tidspunkt. Rett før gytingen samles gjeddene utenfor gytevikene, gjerne rett i marbakken, for så å trekke inn når vannstand og temperatur er otimal. Det er forresten de største som gyter først, så får du en pen gjedde med rognstinn mage, er du på riktig spor. Når gjeddene står og venter på å trekke inn i vikene, bruker jeg igjen shadjiggen, men nå i større størrelse enn til abboren. 8-15 cm er størrelsen på jiggkroppen nå, med et relativt lett hode i forhold til kroppen, slik at jeg kan fiske sakte uten at jiggen blir liggende på bunnen.
Et alternativ til dette er "bottom bouncing" med agnfisk eller wobler. Dette kan gjøres med en dyprigg, eller med et søkke, og prinsippet er å dorge sakte avgårde (1-1,5 knop), mens du sørger for at agnfisken/ wobleren bokstavelig talt hopper langsmed bunnen. Her er det greit å være to i båten, en som styrer stengene (ikke mer enn to stenger nå, det blir bare krøll), mens en styrer båten og holder nøye øye med ekkoloddet så man får justert dybden etter dette.
Har du ikke dyprigg, er et søkke løsningen. Bruk en otersvirvel, slik at du kan ha et søkke nederst, og så en fortom på 1,5-2 meter hvor du har wobleren/agnfisken i enden. Bruker du wobler, så bør dette være av en variant som ikke er dyptgående. Bruk med andre ord en med en kort hakseskje som peker 45-90 grader nedover. Bruker du agnfisk, så rigg denne med en agnfiskskalle slik at den får litt gange i vannet. Det er også en god ide å sørge for at sena som går fra oterhvirvelen til søkket har lavere bruddstyrke enn hovedlinen din, siden denne metoden nødvendigvis gir endel bunnapp. Hvis du ikke har tilgang på dette, så slå noen knuter på denne senebiten, dette svekker bruddstyrken. Senebiten bør være ca 50-80 cm.
Når gjeddene trekker inn i vikene, bytter jeg til gruntgående woblere eller fluestang og store flashfluer.
Dette med tidspunkt gjelder forøvrig hele året, ettersom det virker som de større gjeddene (4-5 kilo og oppover) har utpregede huggtider som varierer fra dag til dag. Jeg har ofte opplevd å fiske en hel dag, for å få to pene gjedder rett etter hverandre, for så å oppleve at de blir helt borte igjen. Nøyaktig hvorfor det er slik er ikke så godt å si, men det gjelder uansett å fiske mest mulig, slik at du har størst sjangs til å ha redskapen i vannet akkurat når gjeddene er på bettet. (Men smågjeddene biter nærmest konstant.) Heldigvis er det med gjeddefiske som det meste annet, du har best odds på morgenen og ettermiddag/kveld. Dette dreier seg dog endel rundt med årstidene, så når vannet er kaldt og dagene korte er gjerne fisket best midt på dagen. Gjedda jakter primært med synet, og fiske etter at det har blitt mørkt har jeg gitt helt opp.
I mars begynner gjeddene å spise seg opp igjen. Nå er de skikkelig glupske, og tradisjonelt enklest å fange. Samtidig er de aktive i sitt matsøk, og svømmer gjerne noen meter for å ta det vi tilbyr. Men til gjengjeld er de som regel i dårlig form, så ikke forvent de villeste utrasene nå. Du vil sannsynligvis også oppdage at gjeddene samler seg der forholdene er optimale, så har du først fått en pen gjedde bør du bruke litt tid akkurat der du er. Morgen og ettermiddag/ kveld pleier jeg nå å dorge med woblere på 12-18 cm, mens jeg nok engang finner frem jiggene midt på dagen. Jeg dorger fortsatt ganske sakte, under to knop.
Etterhvert som vannet blir varmere, blir de store gjeddene stadig vanskligere å finne. De sprer seg utover hele sjøen, og får disse utpregede hoggperiodene jeg nevnte tidligere. Men de er der fortsatt. :) Nå bytter jeg taktikk til pelagisk trolling morgen og ettermiddag/kveld, mens jeg fortsatt bruker shadjiggen midt på dagen. Pelagisk trolling betyr rett og slett at man dorger i de frie vannmassene, med andre ord ute på åpent vann. Nå er det på tide å finne frem flere stenger, og planerboard eller stangparavaner.
Stangparavaner er det enkleste (og billigste) alternativet av disse, og krever heller ingen montering av utstyr i båten, utover stangholdere. (Og disse bør du uansett ha noen av.) Stangparavanen er en "minioter" som du fester på snøret, og som drar snøret ut til siden av båten.
Du starter med å sette på ønsket wobler, og så slipper du ut den mengden line som skal til for å få ønsket lengde på slepet. (lengde på slepet= avstanden fra stangtuppen til wobleren). Deretter fester du stangparavanen og slipper forsiktig ut snøret mens paravanen drar seg ut fra båten. Når paravanen har ønsket avstand til båten, stiller du bremsen riktig (så løst som mulig, uten at snøret går ut mens du dorger), og setter stangen i stangholderen.
Stangparavanen kan festes til sena på to måter, enten med sikring til hovedsena eller uten dette. Sikringen består av en senebit festet i paravanen, med en sluklås til å feste på hovedsena. Det neste festepunktet er en utløserklype, som i teorien løser ut hvis du får fisk. Når utløserklypa slipper taket, vil dermed paravanen skli langsmed sena ned til wobleren. Du bør derfor bruke en svivel 1- 1,5m over wobleren, så ikke stangparavanen sklir helt ned.
Alternativ to blir dermed å droppe å bruke sikringen, og kun feste med utløserklypa. Dette vil jeg fraråde, ettersom det blir mye kaos av å skulle finne igjen paravanen når den løser ut, og kaos er det samme som tapt fisketid. Dessuten er gjeddene såpass rolige, at hvis du fester paravanen ganske hardt i utløserklypa, er det enkleste å sveive inn til du får tak i paravanen (som da ikke vil løse ut ved mindre det er en kjempekrokodille), og så ta av denne før du kjører fisken som normalt. Dette fungerer klart best etter min oppfatning, og gir minst styr.
En siste ting om paravaner; Multifilament og utløserklyper er ikke en optimal kombinasjon. Multifilamenten er såpass glatt at den ikke vil feste i klypa, men løser ut i tide og utide. Dette kan man løse ved å snurre sena en gang rundt klypekjeften, men da vil den ikke løse ut uansett. (Dette er måten jeg gjør det på. Jeg foretrekker multifilament ved dorging med stangparavaner siden jeg mener det gir sikrere kroking.)
På høsten begynner igjen gjeddene å samle seg på de optimale plassene. Som tidligere nevnt er de litt vanskligere å lure nå enn på våren, men desto mer morsomme når de først tar. Fortsatt er det wobler jeg bruker morgen og ettermiddag/kveld og shadjigg på dagtid. Men nå ser jeg etter dypkanter på 5-8 meter som jeg fisker av med dypriggen eller jiggen.
Isfiske etter gjedde kan også være en morsom og effektiv metode. Bruk et stort borr (minst 170mm) eller bor flere hull ved siden av hverandre for å få opp fisken. I tillegg til borret, er det nødvendig å ha en isøse, ispigger, varmt tøy og noe å sitte på. Jeg anbefaler deg også å bruke en flytedress, både fordi dette er godt og varmt, og på grunn av sikkerheten denne gir. Den aller viktigste sikkerhetsfaktoren er dog å ikke ta sjangser og aldri isfiske alene. Erfaringsmessig er fisket best akkurat etter at isen er blitt gangbar (stålis på 5 cm) og mot slutten av sesongen. I januar og februar ligger snøen tykk over isen og da gjør jeg noe annet. :)
Ved isfiske er det to metoder som gjelder: Pilking (med jigg eller balansepilk), eller meite med (død) agnfisk.
Til pilkingen trenger du en stang i passe lengde og mykhet og en liten snelle, helst fylt med monofilament (monofilament= vanlig fiskesene). Den stumme multifilamenten strekker seg nærmest ikke, og med de korte snørelengdene vi snakker om her, vil det gi endel tapte fisk fordi krokfestet slipper. Multifilamenten trekker dessuten vann, og i minusgrader vil det bety at sena fryser på snelle og lager krøll. Bruk de samme jiggene som i sommerhalvåret, og supler med noen balansepilker.
Men mer om isfiske i senere innlegg. :)
Gjørs
er en ukjent fisk for de fleste nordmenn, men blir fort en kjent og kjær art for oss som fisker i Vansjø. Gjørsen er i familie med abbor og hork, som du også finner i vassdraget. Mer om dette i DEL 2. :)
Link til del 2:
http://teamcolibri.blogspot.com/2010/12/vansj-hvitfiskparadiset-i-stfold-del-2.html
Med en strandlinje på over 200 kilometer og et flateinnhold på 46,5 km2, er Vansjø en av Norges største innsjøer, og den desidert største i Østfold. Vansjø er full av fjorder, øyer, holmer og sund, som innbyr til friluftsliv og fiskeopplevelser. Vansjø med sine over 50 øyer, har navnet sitt fra det gammelnorske navnet vorn (vern), som går igjen i flere av stedsnavnene i regionen, og har altså ingen ting med vann å gjøre.
I Vansjø kan en oppleve et rikt fugleliv. Svaner, hegre, en lang rekke ulike ender og til dels sjeldne vadefugler, samt fiskeørn holder til her. Innsjøen er stinn av fisk med i alt 15-16 arter. Abbor, gjørs, gjedde og diverse karpefisk er de mest tallrike fiskeslagene.
Den beste måten å oppleve Vansjøs mangfoldige og vakre natur på, er med kano eller båt. Med båt eller kano kommer man lett inn i de mange grunne vikene, for ikke å snakke om alle de smale sundene som Vansjø er så rik på. Som så mange andre næringsrike innsjøer på Østlandet, er også strandlinjen i Vansjø dominert av siv og vegetasjon. Dette gjør at det kan være litt vanskelig å komme til med fiskestang fra land overalt, men mulighetene er absolutt til stede. Det finnes flere båtramper rundt vassdraget.
Vansjø har en overraskende lav snittdybde, og mange skjær. Bruker du båt, anbefales det derfor å kjøre forsiktig, hvis ikke må du fort ro hjem igjen. Bare se på dette bildet av propellen min etter nærkontakt med grunnfjell....
Sånn kan det gå hvis man ikke er forsiktig
Fordelen med alle disse grunnene er selvfølgelig at de skaper mange spennende fiskeplasser! Dersom du ikke er kjent i området, er et kart å anbefale, siden Vansjø kan fremstå som en "labyrint" i mange områder. Denne "labyrinten" gjør dog at du lett kan finne et sted for deg selv, selv i populære utfartshelger.
Om sommeren holder Vansjø Båtforening åpen kafé på Elverhøy, som ligger ytterst på spissen av Årvolltangen, kun tre kvarters gange fra By the Way ved E6. Ønsker du å padle i Vansjø formidler Moss og Omegn Turistsenter utleie av kanoer og kajakker i Mosseelva.
Mosseelva renner fra det vestre bassenget og ut i Oslofjorden på innsiden av Jeløya. En demning hindrer båter i å følge elva ut i fjorden. Av innløpselver er Hobølelva den største, og også et av de få stedene i vassdraget hvor man finner ørret. Hvis ørret er målet, bør man oppsøke steder med litt fart i vannet, gjerne ganske langt oppe i Hobølelva. I selve Vansjø er ørret knapt nok en sjeldenhet.
Vansjø har i flere år vært preget av algeoppblomstringer i sommerhalvåret. Tilsiget av næringssalter fra omgivelsene (primært landbruk) har vært for stort. Morsaprosjektet har sitt navn fra Morsavassdraget (som Vansjø er en del av), og primærformålet har nettopp vært å bedre vannkvaliteten. Hvis du er interessert i dette, anbefaler jeg å lese den fiskeribilogiske undersøkelsen fra 2004 som sammenfatter resultatene fra blant annet yrkesfisket i Vansjø. Spennede lesning for oss som er godt over gjennomsnittet interessert. :)
Båt er altså å anbefale, og da er det greit å se litt på to båtslipper jeg har brukt:
-Ved brua til Dillingøya er det en bra slipp. Denne slippen er passe slakk og det er greit å parkere også.
-Båtforeningen i Mosseelva har også en fin slipp.
Det finnes flere kart over Vansjø, men felles for alle er at de ikke er skikkelige båtkart. Et kart er dog å anbefale, siden Vansjø er både stor og stedvis litt uoversiktlig med alle sine holmer og øyer. Men hvis du synes det er mange øyer, er det bare fordi du enda ikke har oppdaget hvor mange skjær det er..... I de store bassengene er du relativt trygg hvis du holder litt avstand til land, men vær ekstremt forsiktig alle andre steder.
Litt om rovfiskene:
Abbor
er vanligvis den første arten du vil stifte bekjentskap med. Som i de fleste andre innsjøer i Østfold er de tallrike, men heldigvis er snittstørrelsen i Vansjø bedre enn de fleste andre steder jeg har besøkt.
Typisk Vansjøborre.
Abbor på 400-500g må ansees som normalt, mens fisk på kiloen dukker opp med ujevne mellomrom. Normalt er tiden fra midten av juni og utover den beste tiden, men du treffer abboren hele året.
Hvis du bare skal "sikre arten" er sikkert meitemark det beste valget av agn, men hvis du vil ha både antall og grei snittstørrelse er jigg eller popper mitt valg. Jigghoder på 10-20g, med shadjigger på 5-10 cm er å anbefale. (Shadjigg= jiggkropp med fiskeform) Som alltid med jiggfiske er det viktig at kroppene er skikkelig myke, slik at de får maksimal bevegelighet i vannet. Så får man heller leve med at de mykeste kroppene har kortere levetid enn de andre. Istykkertygde jiggkropper er tross alt et luksuproblem.
Prinsippet med jiggfiske er litt ulikt tradisjonelt slukfiske. Etter å ha kastet ut, lar du jiggen synke til bunns, men hold øye med sena mens jiggen synker. Ved minste rykk eller unormal bevegelse bør du gjøre tilslag, ettersom fisken ofte tar mens jiggen synker. Siden jiggkroppen er såpass myk, "svømmer" nemlig jiggen hele veien ned. Når bunnkontakten er et faktum, sveiver du inn så du har skikkelig kontakt med jiggen, før du (rolig) løfter jiggen fra bunnen og mot deg med stangen. På denne måten gjør jiggen et hopp langs bunnen, og det er dette du ønsker å oppnå. Ikke vær redd for å sette deg fast, siden jiggen har kroken stående opp på oversiden skal det endel til å sette den fast. (Noen bunnapp må du dog regne med.) Gjenta prosessen til du har sveivet inn, og som vanlig bør du variere tempoet på stangløftene og innsveivingen fra kast til kast til du finner "dagens fart".
Jiggfiske er et følsomt fiske, så sene av multifilament (såkalte "superliner, feks Fireline eller PowerPro) er en klar fordel. Også gjørsen og gjedda er fan av jigg, men mer om disse siden. Jiggen fungerer bra hele året, mens popperen har sin beste tid i sommerhalvåret. Samtidig fungerer jiggen i all slags vær, mens popperen i praksis fungerer best når det blåser lite og lysforhorholdene er gode. (Popper i regnvær og vind er sjelden noen god løsning med andre ord.)
Brukbar "borre" på shadjigg.
Popperfiske er i ferd med å få stadig flere tilhengere her på berget, og det er lett å skjønne hvorfor. Dette er et høyst visuelt fiske, hvor abboren angriper så vannspruten står! I hovedsak finnes disse i to varianter, en som dykker under når du drar og en som hopper bortover vannflaten. Sistnevnte lager typisk en "poppelyd", derav navnet. De som dykker har som regel et hode som er avrundet eller spisset (som en vanlig flytewobler, men uten skje), mens de som "popper" har et skålformet hode hvor skålen er dypest der du fester fortommen.
Abbor på popper.
For at man skal kunne kaste med poppere, er de som regel laget av balsa (et treslag) eller plast. Strike Pro, Kinetic og Rapala har varianter som fungerer bra på abbor og smågjedder og som er gode å kaste med en lett slukstang. Jeg bruker mest poppere på 5-7cm, men det er ingen fasit. Jeg bruker en 10` stang, ettersom lengden på stangen gjør at jeg kan styre popperen rundt sivkanter, vannliljer etc. Sene av multifilament er en klar fordel, siden du skal rykke og nappe i stangen for å gi liv til popperen mens du sveiver ganske sakte, og multifilamenten gir mer direkte effekt av nappene dine enn monofilamenten som demper nappene. Stenger med toppaksjon er å foretrekke, men er på ingen måte noe must. Husk fortom, for gjeddene sluker popperen med dødsforakt.
Også små abbor liker popper.....
Du finner abboren i hele vassdraget. Nede i Mosseelva kan dette stedet være bra, men også her og her. Helt øverst ved det gule skiltet som opplyser om fartsbegrensningen er også en bra plass, kanskje det sikreste hvis elva står. Oppe i selve Vansjø er dette, dette, dette, dette og dette blant mine favorittplasser. Sistnevnte er forøvrig en plass for vertikalfiske, noe som også fungerer glimmrende med shadjiggen. (Vertikalfiske= pilking, altså det samme prinsippet som isfiske, bare at man bruker båt) Vertikalfiske er en veldig bra metode, særlig når fisket er tregt eller vannet varmt. Prøv plasser med dyp på 5-8 meter, med dypere vann i nærheten.
Denne tok en laue rigget på et såkalt fireballhode, vertikalfisket i desember.
Fireballhode rigget med agnfisk.
Gjedde
er også svært vanlig i Vansjø. Derfor bør du alltid bruke en stålfortom når du fisker her, siden gjedda har en lei tendens til å kappe fiskesene. I motsetning til hva mange tror, er ikke dette på grunn av de store tennene du ser med en gang en gjedde åpner munnen, men på grunn av alle de små tennene som sitter tett i tett inne i gjeddas munn.
Her er arten representert med en høstgjedde på 7,2 kilo tatt på shadjigg.
Gjeddene er vanligvis på sitt beste på høsten, etter å ha spist seg opp hele sommeren. Vanligvis er gjeddene i Vansjø relativt slanke, og da spesielt på våren når de har lagt bak seg både en tøff vinter og en enda tøffere lek. Dette betyr at gjeddene vanligvis biter best på våren, men kjemper best på høsten. Madammen på bildet var intet unntak, og ga meg en av de beste gjeddefightene jeg har hatt. Jeg fikk forøvrig en på 5,2kg på samme plassen noen minutter før, som hoppet som en sommervarm smågjedde. :) Begge fikk forøvrig friheten tilbake.
Minigjedde på popper.
Det er liten tvil om at det i mange år har vært en viss overbefolkning av (små-)gjedder i Vansjø. Undersøkelser av vekst og alder på gjeddene tyder på dette. Til tross for at det kan virke som det er uendelige mengder forfisk i Vansjø, sliter altså gjeddene med å få i seg nok mat for optimal vekst.
Her har Øyvind og Jonathan fått noen typiske smågjedder fra Minatangen. Vi fikk ca 20 gjedder denne dagen.
Gjeddene gyter i grunne viker en uke eller to etter isløsningen. I perioden rett før leken er gjeddene rognstinne og ganske vanskelige å få til å ta. Dette har sikkert sammenheng både med det kalde vannet og med at de ikke vil risikere å miste rogn. Men det er fult mulig å få de til å ta, så lenge du treffer de hjemme på riktig tidspunkt. Rett før gytingen samles gjeddene utenfor gytevikene, gjerne rett i marbakken, for så å trekke inn når vannstand og temperatur er otimal. Det er forresten de største som gyter først, så får du en pen gjedde med rognstinn mage, er du på riktig spor. Når gjeddene står og venter på å trekke inn i vikene, bruker jeg igjen shadjiggen, men nå i større størrelse enn til abboren. 8-15 cm er størrelsen på jiggkroppen nå, med et relativt lett hode i forhold til kroppen, slik at jeg kan fiske sakte uten at jiggen blir liggende på bunnen.
Et alternativ til dette er "bottom bouncing" med agnfisk eller wobler. Dette kan gjøres med en dyprigg, eller med et søkke, og prinsippet er å dorge sakte avgårde (1-1,5 knop), mens du sørger for at agnfisken/ wobleren bokstavelig talt hopper langsmed bunnen. Her er det greit å være to i båten, en som styrer stengene (ikke mer enn to stenger nå, det blir bare krøll), mens en styrer båten og holder nøye øye med ekkoloddet så man får justert dybden etter dette.
Slank vårgjedde. Denne tok en Rapala Magnum på dypriggen, rett over bunnen her.
Har du ikke dyprigg, er et søkke løsningen. Bruk en otersvirvel, slik at du kan ha et søkke nederst, og så en fortom på 1,5-2 meter hvor du har wobleren/agnfisken i enden. Bruker du wobler, så bør dette være av en variant som ikke er dyptgående. Bruk med andre ord en med en kort hakseskje som peker 45-90 grader nedover. Bruker du agnfisk, så rigg denne med en agnfiskskalle slik at den får litt gange i vannet. Det er også en god ide å sørge for at sena som går fra oterhvirvelen til søkket har lavere bruddstyrke enn hovedlinen din, siden denne metoden nødvendigvis gir endel bunnapp. Hvis du ikke har tilgang på dette, så slå noen knuter på denne senebiten, dette svekker bruddstyrken. Senebiten bør være ca 50-80 cm.
Når gjeddene trekker inn i vikene, bytter jeg til gruntgående woblere eller fluestang og store flashfluer.
Dette med tidspunkt gjelder forøvrig hele året, ettersom det virker som de større gjeddene (4-5 kilo og oppover) har utpregede huggtider som varierer fra dag til dag. Jeg har ofte opplevd å fiske en hel dag, for å få to pene gjedder rett etter hverandre, for så å oppleve at de blir helt borte igjen. Nøyaktig hvorfor det er slik er ikke så godt å si, men det gjelder uansett å fiske mest mulig, slik at du har størst sjangs til å ha redskapen i vannet akkurat når gjeddene er på bettet. (Men smågjeddene biter nærmest konstant.) Heldigvis er det med gjeddefiske som det meste annet, du har best odds på morgenen og ettermiddag/kveld. Dette dreier seg dog endel rundt med årstidene, så når vannet er kaldt og dagene korte er gjerne fisket best midt på dagen. Gjedda jakter primært med synet, og fiske etter at det har blitt mørkt har jeg gitt helt opp.
I mars begynner gjeddene å spise seg opp igjen. Nå er de skikkelig glupske, og tradisjonelt enklest å fange. Samtidig er de aktive i sitt matsøk, og svømmer gjerne noen meter for å ta det vi tilbyr. Men til gjengjeld er de som regel i dårlig form, så ikke forvent de villeste utrasene nå. Du vil sannsynligvis også oppdage at gjeddene samler seg der forholdene er optimale, så har du først fått en pen gjedde bør du bruke litt tid akkurat der du er. Morgen og ettermiddag/ kveld pleier jeg nå å dorge med woblere på 12-18 cm, mens jeg nok engang finner frem jiggene midt på dagen. Jeg dorger fortsatt ganske sakte, under to knop.
Nok en gjedde har tatt Magnumen.
Etterhvert som vannet blir varmere, blir de store gjeddene stadig vanskligere å finne. De sprer seg utover hele sjøen, og får disse utpregede hoggperiodene jeg nevnte tidligere. Men de er der fortsatt. :) Nå bytter jeg taktikk til pelagisk trolling morgen og ettermiddag/kveld, mens jeg fortsatt bruker shadjiggen midt på dagen. Pelagisk trolling betyr rett og slett at man dorger i de frie vannmassene, med andre ord ute på åpent vann. Nå er det på tide å finne frem flere stenger, og planerboard eller stangparavaner.
Stangparavaner er det enkleste (og billigste) alternativet av disse, og krever heller ingen montering av utstyr i båten, utover stangholdere. (Og disse bør du uansett ha noen av.) Stangparavanen er en "minioter" som du fester på snøret, og som drar snøret ut til siden av båten.
Her sees stangparavanen i aksjon.
Du starter med å sette på ønsket wobler, og så slipper du ut den mengden line som skal til for å få ønsket lengde på slepet. (lengde på slepet= avstanden fra stangtuppen til wobleren). Deretter fester du stangparavanen og slipper forsiktig ut snøret mens paravanen drar seg ut fra båten. Når paravanen har ønsket avstand til båten, stiller du bremsen riktig (så løst som mulig, uten at snøret går ut mens du dorger), og setter stangen i stangholderen.
Stangparavanen kan festes til sena på to måter, enten med sikring til hovedsena eller uten dette. Sikringen består av en senebit festet i paravanen, med en sluklås til å feste på hovedsena. Det neste festepunktet er en utløserklype, som i teorien løser ut hvis du får fisk. Når utløserklypa slipper taket, vil dermed paravanen skli langsmed sena ned til wobleren. Du bør derfor bruke en svivel 1- 1,5m over wobleren, så ikke stangparavanen sklir helt ned.
Alternativ to blir dermed å droppe å bruke sikringen, og kun feste med utløserklypa. Dette vil jeg fraråde, ettersom det blir mye kaos av å skulle finne igjen paravanen når den løser ut, og kaos er det samme som tapt fisketid. Dessuten er gjeddene såpass rolige, at hvis du fester paravanen ganske hardt i utløserklypa, er det enkleste å sveive inn til du får tak i paravanen (som da ikke vil løse ut ved mindre det er en kjempekrokodille), og så ta av denne før du kjører fisken som normalt. Dette fungerer klart best etter min oppfatning, og gir minst styr.
En siste ting om paravaner; Multifilament og utløserklyper er ikke en optimal kombinasjon. Multifilamenten er såpass glatt at den ikke vil feste i klypa, men løser ut i tide og utide. Dette kan man løse ved å snurre sena en gang rundt klypekjeften, men da vil den ikke løse ut uansett. (Dette er måten jeg gjør det på. Jeg foretrekker multifilament ved dorging med stangparavaner siden jeg mener det gir sikrere kroking.)
På høsten begynner igjen gjeddene å samle seg på de optimale plassene. Som tidligere nevnt er de litt vanskligere å lure nå enn på våren, men desto mer morsomme når de først tar. Fortsatt er det wobler jeg bruker morgen og ettermiddag/kveld og shadjigg på dagtid. Men nå ser jeg etter dypkanter på 5-8 meter som jeg fisker av med dypriggen eller jiggen.
Krokløsertang er kjekt å ha. Har du ikke dette, så ta i hvertfall med en vanlig tang eller en nebbtang. (Foto: Lasse Meuche)
Isfiske etter gjedde kan også være en morsom og effektiv metode. Bruk et stort borr (minst 170mm) eller bor flere hull ved siden av hverandre for å få opp fisken. I tillegg til borret, er det nødvendig å ha en isøse, ispigger, varmt tøy og noe å sitte på. Jeg anbefaler deg også å bruke en flytedress, både fordi dette er godt og varmt, og på grunn av sikkerheten denne gir. Den aller viktigste sikkerhetsfaktoren er dog å ikke ta sjangser og aldri isfiske alene. Erfaringsmessig er fisket best akkurat etter at isen er blitt gangbar (stålis på 5 cm) og mot slutten av sesongen. I januar og februar ligger snøen tykk over isen og da gjør jeg noe annet. :)
Ved isfiske er det to metoder som gjelder: Pilking (med jigg eller balansepilk), eller meite med (død) agnfisk.
Til pilkingen trenger du en stang i passe lengde og mykhet og en liten snelle, helst fylt med monofilament (monofilament= vanlig fiskesene). Den stumme multifilamenten strekker seg nærmest ikke, og med de korte snørelengdene vi snakker om her, vil det gi endel tapte fisk fordi krokfestet slipper. Multifilamenten trekker dessuten vann, og i minusgrader vil det bety at sena fryser på snelle og lager krøll. Bruk de samme jiggene som i sommerhalvåret, og supler med noen balansepilker.
Men mer om isfiske i senere innlegg. :)
Gjørs
er en ukjent fisk for de fleste nordmenn, men blir fort en kjent og kjær art for oss som fisker i Vansjø. Gjørsen er i familie med abbor og hork, som du også finner i vassdraget. Mer om dette i DEL 2. :)
Link til del 2:
http://teamcolibri.blogspot.com/2010/12/vansj-hvitfiskparadiset-i-stfold-del-2.html
Masta ligger på brygga og skal snart opp men skal inn med et nytt opphal. Dvs det gamle opphalet er fjernet. Hvordan i alle verden skal jeg få tredd nytt opphal når masta ligger? Har jo egentlig lite lyst å kave meg opp i masta når den er montert så jeg tenkte det var greit å ta det når masta er av, men så begynt jeg å tenke litt. Metoden med blylodd og fiskesene funker jo dårlig på ei mast som ligger.
SvarSlettHei fiskesene.
SvarSlettJeg antar at vi nå snakker om en seilbåtmast? Dette har jeg dessverre ikke noe greie på, prøv forumet på baatplassen.no.