Hva er dette? What is this?

Alt du finner her, kan du fritt bruke videre, så lenge du kreditterer bloggen og forteller oss hva du skal bruke det til. Du når oss via kommentarfeltet under innleggene, eller på teamcolibrino@gmail.com.

Everything you find on our blog is free for you to use, but please credit us and tell us what you will use it for. You can reach us by posting a comment, or through teamcolibrino@gmail.com.

fredag 19. desember 2014

To tanker i hodet på en gang?

Det brygger opp til debatt rundt settefisk generelt, og "stor" settefisk spesielt. Slikt kan det bli storm av.

Lars&Lars er to kjente herremenn, som har gjort mye bra og sitter med mye kunnskap. Under er et bilde fra deres Facebookside, med teksten til et innlegg i Ringerikes Blad.

Fra Facebooksiden til Lars og Lars

Innlegget er et svar på en tidligere artikkel i samme avis, hvor settefiskanlegget ved Tyristrand var i fokus, og hvor mannen bak anlegget nok fikk uttale seg i overkant friskt for Lars&Lars, forsåvidt også i overkant friskt for meg personlig. I korte trekk er settefiskanlegget oppgradert, og kan nå produsere langt mer stor settefisk enn tidligere. Denne store settefisken er det Lars&Lars omtaler som pelletsgriser.

Herifra og ut, bør man holde tungen rett i munnen, og tenke på at verden ikke er fult så svart-hvit i praksis. Det er stor forskjell på å TRO, og å VITE, og det kan være fornuftig å innse at vi fortsatt er på et nivå der vi TROR mer enn vi faktisk kan dokumentere at vi VET. Sammenlikningen mellom Hemsila og en hel region, faller på sin egen urimelighet for begge parters del. Jeg er ikke et sekund i tvil om at en elv eller innsjø full av "pelletspurker" vil kunne dra folk, folk med penger til både fiskekort, leie av campinghytter, leie av båter etc. Man skal ikke lenger enn til Sverige før man ser dette, da i form av såkalt Put&Take fiske. Dette baserer seg nettopp på at man henter fisk fra et oppdrettsanlegg, slipper fisken i en mer eller mindre passende dam, og så lar man folk fiske den opp igjen mot en passende betaling. Typisk er det regnbueørret i dammene i Sveariket, men at fiskeformen er populær uansett om ørreten er brun eller har en fargestripe på siden, er det liten tvil om. Med kort kjørevei for 1,5-2 millioner mennesker, kan et slikt fiske absolutt bli god butikk rundt Hønefoss. 

Å så sette likhetstegn mellom en dam eller fire med P&T-fiske, og det å gjøre om en hel region til P&T er bare ikke riktig. Å tro at (merk; tro) at noen hundre ørret fra eller til i Tyrifjorden vil gjøre det til et trollingmekka ala Vänern i Sverige er like feil. Vi snakker om enorme vannmasser her, et tilnærmet uendelig antall kvadratmeter vannoverflate per settefisk. 

At endel av de som valfarter til Hemsila søker et fiske på ørret som har reprodusert seg naturlig, er sikkert riktig. Men på den ene siden bør man ikke glemme at det også i Hemsila settes fisk (ikke på fluesonene, men fisk har som kjent en tendens til å flytte på seg fra tid til annen). Hvor stor andel av fisken som står i den delen av Hemsila som er naturlig reprodusert, og hvor stor andel som de facto er født i en kum på en settefiskanlegg, vet jeg ikke. 

På den annen side kan det hende at det ikke er ønsket om "ren" ørret alene som drar folk. Jeg tror at det som virkelig trekker folk til Hemsila nettopp er muligheten for ørret av en viss størrelse, kombinert med et begrenset kortsalg (begrenset enten i antall eller ved prissetting) som fjerner køfisket. Dette kombinert med faktorer som at Hemsila faktisk er en riktig fin elv, og at det er brukbart tilrettelagt med campinghytter etc. Jeg tror altså ikke det er tanken på "ren" ørret alene som er det primære trekkplasteret. Jeg vet ikke, jeg tror.

Men bør ikke de (aller helst "vi") som driver med forvaltning av disse vannene og elvene ha litt moral med i tankesettet? Bør ikke forvaltningen nettopp fremme det naturlige fisket, der ørreten gyter naturlig og kretsløpet går som det skal? Hvis fisken uansett tilbringer mesteparten av sitt liv i en tank med pellets regnende ned på nøye kalkulerte tidspunkt, hvorfor kan vi ikke heller bare fiske rett i den tanken? Eller hvorfor ikke bare kjøpe den i butikken, da sparer man både tid og penger? Skal vi mennesker i det hele tatt tukle med dette kretsløpet? Er fisket etter "ren" ørret det rette moralske valget? 

Jeg tror (der var det ordet igjen) at det er både plass og behov for begge deler. For en ihuga sportsfisker, den sportsfiskeren som gjerne vil gå langt og bære tungt, den sportsfiskeren som bruker vinterkveldene på å binde fluer eller spikke woblere, den sportsfiskeren som har kunnskapen som skal til for å praktisere fang og slipp, for den sportsfiskeren er det viktig at man har tilgang på så urørt natur som mulig. Med urørt tenker jeg her vel så mye på naturen under vann som over. Denne sportsfiskeren bruker allerede et betydelig antall timer per ørret, i form av forberedelser, dagdrømming, kastetrening, båtpuss og inntak av ymse fiskeporno. Den sportsfiskeren har rett til å kunne fiske slik han ønsker, på fisk som er slik han ønsker. Det er kanskje ikke en menneskerett, men rett er det.

Men alle sportsfiskere er ikke slik som den ihuga entusiasten. Vi vet (godt å kunne bruke det ordet for en gangs skyld) fra undersøkelsene som NJFF gjennomfører at et mindretall av de som fisker med stang er slik. Fra de samme undersøkelsene vet vi at for mange er det viktig at de får fisk, og kan ta med fisken hjem. Dette er sportsfiskeren som har kjøpt et sett med stang, sene og snelle på XXL, en slukboks med de mest kjente ørrretslukene og en Andersdupp. Han fisker når han føler for det, og det er tross alt ikke så ofte men det skjer en gang eller ti hvert år. Disse sportsfiskerne har da også en rett på å få fiske slik de vil? 

Det er verdt å merke seg at man ikke starter sitt livsløp som sportsfisker i den første kategorien, og at det finnes en hel drøss med varianter av sportsfiskeren mellom disse to stereotypene. Undertegnede er nok selv nærmest den ihuga sportsfiskeren, men i det øyeblikk jeg har med meg familien, eller andre som ikke fult ut deler min brennende interesse, havner jeg rent praktisk i den siste kategorien. Da er det et poeng å få fisk, aller helst fisk man kan slå i hodet, rense og tilberede. 

Jeg tror (auda, tro igjen) at man ikke kan kombinere disse to interessegruppenes ønsker på en art et sted. Det er nok av folk som IKKE liker hva som har skjedd i Hemsila, og som gjerne uttrykker dette over en pils etter å ha forsikret seg om at de kan snakke uten å bli bombardert med hva som er "riktig". Man bør derfor se på muligheten for å gjøre som Ole Brum, bare på ulike steder. Her mener jeg at OFA har vært tidlig ute, de har gradert fiskevannene de disponerer og tilpasset kultiveringen der etter. Du har noen vann hvor det settes mye og tildels stor fisk, og andre vann som får være helt i fred og som har regler som kan minne om de i Hemsila. Noen vann for purister, noen for familier på søndagstur. Ja takk til fiske for alle.

I Oslomarka er man såpass heldig at det er EN organisasjon som i praksis styrer fisket i svært mange vann, bekker og elver. Der forvaltningen gjøres mer på basis av hvert vann for seg, er det min mening at man bør begynne å snakke litt med naboen, og tenke litt lengre en grensepinnene. De som har de største forutsetningene for dette er våre Fylkesmenn og -kvinner. Her må alle sportsfiskere være bevisste, og presse på for at fylkenes toppbyråkrater er seg sitt ansvar bevisst. Uten dette presset, ender vi opp med en masse problemer og det er ingen av oss tjent med. Uten dette presset blir tiden hos Fylkesmannen brukt på kommunesammenslåing, parkeringsvedtekter og jeg vet ikke hva. Tiden blir i hvertfall ikke brukt på noe så uviktig som fisk.

Det er lov å ha to tanker i hodet samtidig. Tror jeg...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar